Sør-Koreas historie

Sør-Koreas historie

• USAMGIK (1945–1948)
• Første republikk (1948–1960)
• Andre republikk (1960–1963)
  • Militærjunta (1961–1963)
• Tredje republikk (1963–1972)
• Fjerde republikk (1972–1981)
• Femte republikk (1981–1987)
• Sjette republikk (1987–nåv.)

For Koreas historie før delingen av Korea, se Koreas historie

Sør-Koreas historie begynner formelt sett ved proklameringen av Republikken Korea 15. august 1948, selv om Syngman Rhee hadde erklært republikken i Seoul allerede 13. august.

I etterkant av den japanske okkupasjonen, som fikk sin avslutning samtidig med avslutningen av den andre verdenskrig 15. august 1945, ble Korea delt ved den 38. breddegrad. USA besatte delen sør for denne, Sovjetunionen den nordlige delen. Imidlertid ble en ikke enige om den videre implementeringen av tidligere inngåtte avtaler i FN-regi. Høsten 1948 ble derfor de to koreanske statene proklamert, begge hevdet å representere hele den koreanske nasjonen.

Delingen av Korea ble sementert som en følge av Koreakrigen, i det som i dag er Sør-Korea og Nord-Korea.

Siden delingen har Sør-Korea opplevd en rivende utvikling innenfor utdanning, økonomi og kultur. Siden 1960-tallet har landet tatt steget opp fra å være en av Asias fattigste nasjoner, til å bli en av verdens rikeste. Sør-Korea inngår i samlebetegnelsen De fire tigrene, sammen med Singapore, Taiwan og Hongkong.

USAMGIK (1945–1948)

Utdypende artikkel: United States Army Military Government in Korea

Det japanske flagget fires i Seoul 9. september 1945, som en del av en overgivelsesseremoni etter andre verdenskrigs slutt.

Seremonien der Republikken Korea blir proklamert 15. august 1948.

Yuh Woon-hyung (t.h.) ved den felles amerikansk-sovjetiske felles kommisjonen i 1947.

Etter at Japan hadde kapitulert til de allierte, ble delingen ved den 38. breddegrad starten på den planlagte overgangsfasen der Sovjetunionen og USA midlertidig skulle okkupere henholdsvis den nordlige og den sørlige delen av Koreahalvøya. Delingen var ment som en midlertidig løsning, inntil de fire seiersmaktene som bortsett fra Sovjetunionen og USA bestod av Storbritannia og Kina ble enige om en felles administrasjon for landet. Dette hadde vært diskutert i februar 1945 på Jaltakonferansen. Amerikanske styrker ankom Incheon den 8. september 1945 og etablerte et militærstyre like etter. De amerikanske styrkenes kommandør var general generalløytnant John R. Hodge. For å møte den stadig sterkere motstanden mot militærstyret etablerte Hodge i oktober et koreansk rådgivende organ. Et år senere ble det etablert en midlertidig nasjonalforsamling og en overgangsregjering, ledet av henholdsvis Kim Kyu-sik og Syngman Rhee. Organene manglet imidlertid nødvendig autoritet og de jure suverenitet, som fremdeles lå hos Koreas eksilregjering i Kina. Amerikanske ledere valgte å ignorere dennes legitimitet, delvis fordi en trodde eksilregjeringen var tilknyttet kommunistene.

Korea var i denne perioden preget og plaget av politisk og økonomisk kaos av ulike årsaker. Ettervirkningene av den japanske utnyttingen av landets ressurser var sterk, både i sør og i nord. I tillegg var de amerikanske styrkene uforbredt for den utfordringen det var å administrere landet, uten nødvendig kunnskap om språk, kultur eller politisk situasjon. Mange av amerikanernes egne tiltak hadde derfor en destabiliserende effekt. Det hjalp heller ikke på stabiliteten at en fra nord opplevde en stadig flyktningstrøm, supplert ved en immigrasjonsbølge bestående av hjemvendte koreanere i eksil.

I desember 1945 ble Moskvakonferansen avholdt for å diskutere Koreas framtid. Det ble diskutert en femårig forvaltningsregjering og en felles amerikansk-sovjetisk kommisjon ble etablert. Kommisjonen møttes i Seoul men kjørte seg fast i spørsmålet om etablerting av et nasjonalt styre der en ikke klarte å komme til enighet om noe. Uten en løsning i sikte tok amerikanerne det koreanske spørsmålet til FNs generalforsamling i september 1947.

I resolusjonen fra FNs generalforsamling ble det tatt til ordet for FN-overvåkede valg i begge delene av Korea. I nord avviste en disse planene, og valgene ble derfor bare gjennomført i sør den 10. mai 1948. Det ble holdt av et hundretalls plasser i Sør-Koreas nasjonalforsamling til nordkoreanerne med tanke på et eventuelt fremtidig valg, slik at nasjonalforsamlingen kunne ha legitimitet i hele Korea. I virkeligheten var delingen av Korea ved valget et faktum. Et flertall av velgerne var imot valget.

En konstitusjon ble etablert, som la grunnlaget for en regjering ledet av en president, med en fireårig periode for presidentembedet. Som den midlertidige konstitusjonen spesifiserte ble det avholdt et indirekte presidentvalg i juli. Som leder av den nye nasjonalforsamlingen, ble Syngman Rhee valgt til presidentembedet og han proklamerte Republikken Korea den 15. august 1948.

Første republikk (1948–1960)

Utdypende artikkel: Første republikk (Sør-Korea)

General Douglas MacArthur og Sør-Koreas første president Syngman Rhee hilser på hverandre ved generalens ankomst til Gimpo lufthavn.

Studentdemonstrasjoner i Seoul 19. april 1960 mot valgfusket til Syngman Rhee.

Sør-Korea ble formelt sett etablert ved proklamasjonen 15. august 1948 med Syngman Rhee som første president. Ved etableringen av Rhees regjering, ble også landets de jure suverenitet overført til den nye styret. 9. september 1948 ble Den demokratiske folkerepublikken Korea (Nord-Korea) proklamert, basert på politisk og økonomisk støtte fra Sovjetunionen og med en kommunistisk ledelse under Kim Il-sung. I FN-resolusjon 195 fra 12. desember 1948 er Sør-Korea beskrevet som den eneste lovlige koreanske myndighet.

I 1946 ble det nord for 38. breddegrad implementert landreformer der privateid land, samt virksomheter og bygninger tilhørende japanske eller pro-japanske eiere ble konfiskert av staten. Krav om en jordreform sør for den 38. breddegrad økte, og en jordreform tok til å gjelde i juni 1949. Koreanere med store landeiendommer ble pålagt å selge det meste av landarealet. Vel 40 prosent av småbøndene ble landeiere. Fordi en del rettigheter ble gitt til personer med bånd til landeiere fra før frigjøringen, ble en del eiendommer overtatt og beholdt av pro-japanske grupper.

Korea var nå delt og forholdet mellom de to koreanske statene ble stadig mer konfliktfylt. De sovjetiske styrkene ble trukket tilbake i 1948, og i Nord-Korea presset en på for at de amerikanske styrkene skulle trekkes ut av Sør-Korea. Rhee på sin side ønsket å knytte tettere bånd til USA mot fiendestatene Japan og Nord-Korea. Samtaler om normalisering av forholdet til Japan ble gjennomført, men uten særlig resultat. I mellomtiden mottok den sørkoreanske regjeringen enorme pengesummer i amerikansk støtte, i enkelte tilfeller like mye som nasjonalbudsjettet alene. Nasjonalistregjeringen i Seoul fortsatte i mange tilfeller med det amerikanske militærstyrets politikk. Antikommunisten Rhee arbeidet blant annet med å «fjerne kommunisme» fra Sør-Korea, som i praksis betydde at man fjernet all politisk opposisjon. For eksempel ble Koreas kommunistparti og en provisorisk regjering kjent som Folkerepublikken Korea forbudt. Han lot landets sikkerhetspoliti, ledet av den fanatiske antikommunisten Kim Chang-ryong, oppspore og torturere personer som var mistenkt for å være kommunister eller nordkoreanske spioner. Den brutale utgangen av Jeju-massakren i 1948, hvor mellom 14 000 og 60 000 personer ble drept under en oppstand blant venstreorienterte, ble oversett. Det ble også opprøret i Suncheon og Yeosu.

Politisk var det viktigste i den første republikken anti-kommunisme og «gjenforening ved å ekspandere nordover». Sør-Koreas militære styrke var imidlertid verken utstyrt eller forbredt, men Rhee var likevel fast bestemt på å gjenforene Korea med militærmakt med støtte fra USA. I landets andre parlamentsvalg 30. mai 1950 møtte imidlertid Rhee en sterkere opposisjon, ved at uavhengige representanter vant et flertall av plassene i parlamentet. Dette bekreftet at Rhee ikke hadde særlig sterk støtte i folket.

Om morgenen 25. juni 1950 gikk nordkoreanske styrker over den 38. breddegrad, i det som ble innledningen til Koreakrigen. Ledet av USA, sendte 16 nasjoner soldater og ytterligere fem medisinske enheter, formelt sett under ledelse av FN-kommandoen (UNC).

Stadig endrede frontlinjer førte til et høyt antall sivile tap og materielle ødeleggelser. I 1951 engasjerte Kina seg i krigen med flere hundre tusen soldater i en «frivillig» hær, noe som førte til at frontene stabiliserte seg langs den opprinnelige grensa mellom de to koreanske statene. I juli 1951 ble det innledet våpenhvilesamtaler i grensebyen Panmunjom. Først to år senere ble en våpenhvile innledet, den 27. juli 1953. Den sørkoreanske regjeringen returnerte til Seoul på den symbolske datoen 15. august 1953.

Etter at Koreakrigen ble avløst av en våpenhvile, opplevde Sør-Korea politisk uro etter flere år med autoritært styre under Syngman Rhee. Rhee gikk av som president etter et studentopprør i 1960. Under hans styre forsøkte Rhee å ta kontroll over maktapparatet, alt i 1952 etter at regjeringen hadde flyttet til Busan. I mai hadde Rhee presset igjennom et tillegg i konstitusjonen, som gjorde presidentembedet til en direktevalgt posisjon. På grunn av dette, erklærte han unntaktstilstand, arresterte alle politiske motstandere i parlamentet, demonstranter og grupper som var motstandere av regjeringen. Rhee ble som en følge av dette gjenvalgt med overveldende margin.

Rhee fikk tilbake kontrollen over parlamentet etter valget i 1954 og kunne dermed presse igjennom et lovtillegg som gav unntak for han fra begrensningen som lå i konstitusjonen, der en president bare kunne gjenvelges en gang og tilsammen sitte maksimalt i to perioder, eller åtte år. Han ble deretter gjenvalgt for andre gang i 1956. Like etter begynte Rhees administrasjon å arrestere medlemmer av opposisjonspartiet, og henrettet dets leder etter å ha anklaget han for å være en nordkoreansk spion.

Rhee-administrasjonens undertrykkelse økte utover på 1950-tallet og dominerte landets politiske liv. I 1958 ble en sikkerhetslov vedtatt for å styrke regjeringens kontroll over alle nivå i administrasjonen. Tiltakene møtte sterk motstand blant folk flest, og til tross for protester sørget Rhee for at presidentvalget i mai 1960 var så gjennomsyret av fusk at han nok en gang vant en overlegen seier.

På valgdagen brøt det ut protester blant studenter og andre mot valgfusket i Masan. Protestene ble i starten kvalt av lokalt politi. Men etter at liket til en student ble funnet flytende i vannet i havneområdet den 11. april, med en gassgranat i det ene øyet, brøt det ut uro og protester over hele landet. 19. april demonstrerte 30 000 studenter fra flere universiteter og høyskoler, og de marsjerte mot regjeringskontorene i Seoul i det som senere er kalt for April-revolusjonen. Studentene ropte slagord for rettferdighet og demokrati. Regjeringen erklærte unntaktstilstand og kalte inn soldater fra hæren som ble beordret til å skyte med skarpe skudd inn i folkemengdene. Skytingen krevde 120 menneskeliv og tusenvis av skadde. Protestene rystet det politiske lederskapet og tiltok i styrke. Den 25. april deltok også universitetsprofessorene i gatedemonstrasjonene. Rhee leverte sin formelle avskjedssøknad dagen etter, den 26. april.

Andre republikk (1960–1963)

Utdypende artikkel: Andre republikk (Sør-Korea)

Etter studentdemonstrasjonene ble den politiske makten for en kort periode overført til en midlertidig administrasjon under ledelse av utenriksminister Heo Jeong. Ett nytt parlamentsvalg ble avholdt 29. juli 1960. Det demokratiske partiet, som hadde vært opposisjonsparti under den første republikk, vant en enkel seier, som også markerte starten for den andre republikk. En revidert konstitusjon presiserte at den andre republikk skulle ha form av et parlamentarisk system der presidenten hadde en underordnet rolle. Dette var første og eneste gang der Sør-Korea har antatt et parlamentarisk styresett. Nasjonalforsamlingen valgte Yun Bo-seon som president og Chang Myon som statsminister i august i 1960.

I den andre republikk økte den politiske aktiviteten, som hadde vært undertrykt under Rhee. Mye av aktivitetene var i regi av venstreradikane og studentgrupper. Fagforeningsmedlemskap og aktiviteter økte kraftig i 1960, inkludert fagforeninger for lærere, journalister og overbygningen Federation of Korean Trade Union. Vel 2000 demonstrasjoner ble avholdt de åtte månedene som den andre republikk eksisterte.

Etter press fra venstresiden avsatte Chang flere innenfor det militæret og politiet blant de som hdde vært involvert i anti-demokratiske aktiviteter eller korrupsjon. En spesiell lov for dette ble vedtatt 31. oktober 1960. 40 000 personer ble etterforsket, mer enn 2200 statsansatte og 4000 polititjenestemenn ble fjernet fra sine stillinger. En plan om å redusere antall soldater med 100 000 ble skrinlagt.

Den nye regjeringen møtte store utfordringer, blant annet innenfor økonomien. En formulerte en femårsplan, men rakk aldri å gjennomføre denne før regjeringen ble styrtet. Under den andre republikk ble verdien på valutaen hwan halvert mot dollar mellom høsten 1960 og våren 1961.

Selv om regjeringen ble til ved hjelp av folkelig støtte, klarte den ikke å gjennomføre effektive reformer for blant annet å stanse den sosiale uroen i landet, ei heller den politiske uroen som til slutt førte til statskuppet 16. mai 1961.

Militærjunta (1961–1963)

Utdypende artikkel: Supreme Council for National Reconstruction

16. mai-kuppet ble ledet av generalmajor Park Chung-hee, og fant sted 16. mai 1961. Det satte en effektiv stopper for den andre republikk. Park var en av flere i en gruppe militære ledere som hadde arbeidet for en depolitisering av militæret. Gruppen var misfornøyd med opprydningsarbeidet regjeringen hadde gjennomført, og var overbevist om at den desorienterte staten kunne kollapse og bli til en kommuniststat. De valgte å ta saken i sine egne hender.

Nasjonalforsamlingen ble oppløst og offiserer erstattet sivile tjenestemenn. I mai erklærte juntaen sine løfter. Landets hovedmål politisk var anti-kommunisme, samtidig som en ville styrke vennskapet med sine allierte i den frie verden, særlig USA. Korrupsjon og overtramp fra myndighetenes side ville det bli slått ned på og en frisk og ren moral ville skulle ligge til grunn for det videre arbeidet, der reetablering av en bærekraftig økonomi ville bli gitt prioritet, foruten at nasjonen skulle oppmuntres til å kjempe mot kommunisme for nå målet om gjenforening. Det ble lovet en overgang til demokratisk sivilt styre innen to år.

Militærjuntaen etablerte etterretningstjenesten Korean Central Intelligence Agency (KCIA) i juni 1961, ledet av en slektning av Park, Kim Jong-pil. I desember 1962 ble det avholdt en folkeavstemning om spørsmålet om en skulle vende tilbake til presidentstyre, et forslag som oppnådde 78 prosents majoritet. Park og de andre militære lederne lovte å ikke stille til valg ved førstkommende valg. Til tross for dette stilte Park opp som presidentkandidat for det nyetablerte partiet Democratic Republican Party (DRP), som i hovedsak bestod av KCIA-folk, og vant presidentvalget i 1963 med en margin på halvannen prosent.

Tredje republikk (1963–1972)

Utdypende artikkel: Tredje republikk (Sør-Korea)

Park Chung-hee i 1964.

Parks administrasjon startet den tredje republikk ved å lansere den eksportorienterte industripolitikken som lå i Sør-Koreas femårsplan. Der ble det prioritert å utvikle en selvforsynt og moderne økonomi under slagordet; «Utvikling først, gjenforening senere». Den økonomiske veksten fulgte raskt med betydelig forbedring av landets industrielle struktur, særlig innenfor basis- og tung kjemisk industri. Industrialiseringen krevde betydelig mengder med kapital. Park-regjeringen benyttet økonomiske hjelpepakker fra Japan og USA til å finansiere både billige banklån og skattefordeler rettet mot den eksport-baserte delen av industrien. Disse virksomhetene ble senere kjent som chaebol.

Forholdet til Japan ble normalisert ved signeringen av Traktat om basisrelasjoner mellom Japan og Republikken Korea i juni 1965. Traktaten førte til at Japan gav Sør-Korea ytterligere finansiering i form av lån og kompensasjon for koloniseringen av Korea mellom 1910 og 1945, men uten en offisiell japansk beklagelse. Den manglende beklagelsen førte til høylytte protester rundt om i Sør-Korea.

Den sørkoreanske regjeringen benyttet det meste av kompensasjonen til økonomisk utvikling av landet, og tilbød ofrene for den japanske undertrykkingen ingen form for kompensasjon, annet enn 300.000 won per døde mellom 1975 og 1977 til etterlatte etter ofre som var døde etter tvangsarbeid. Myndighetene benyttet det meste av pengene i å utvikle en sosial infrastruktur, etablerte POSCO, bygde Gyeongbu-motorveien og Soyang-dammen. Ifølge Research on the use of reparation from Japan publisert i 2000 av Korean Institute for International Economic Policy (KIEP) brukte Sør-Korea den japanske kompensasjonen mest effektivt av de fem landene Japan betalte ddette til, de fire andre var Myanmar, Filippinene, Indonesia og Vietnam.

Park-regjeringen holdt på de tette båndene til USA, og mottok betydelige pengegaver fra landet. Det ble satt opp en avtale i 1966, som avklarte den juridiske situasjonen til de amerikanske styrkene i landet. Like etter engasjerte Sør-Koreas seg i Vietnamkrigen. Tilsammen deltok over 300.000 sørkoreanske soldater i konflikten sammen med amerikanske og sørvietnamesiske soldater.

Den økonomiske og teknologiske utviklingen i denne perioden av Sør-Koreas historie økte den jevne sørkoreaners muligheter for høyere utdanning. Den sterkt voksende sørkoreanske økonomien absorberte både nyutdannede studenter og arbeidere som tok høyere utdanning. Veksten førte også til en sterkt økende urbanisering.

Gyeongbu-motorveien på 416 km ble bygd på to og et halvt år, og knyttet Seoul sammen med landets sørøstre industriregion samt til havnebyene Busan og Incheon. Tross den sterke økonomiske veksten fulgte ikke den jevne sørkoreaners levestandard etter. Arbeidere måtte akseptere lave lønninger for å sikre den sørkoreanske industriens konkurransekraft, mens bønder levde i nær fattigdom fordi myndighetene bestemte prisene på landbruksprodukter. Landsbygda sakket sakte, men sikkert etter byene i utvikling, noe som førte til stadig høylytte protester fra landarbeiderne. Myndighetenes svar var å øke landbrukets produktivitet og bøndenes inntekter gjennom det politiske initiativet «den nye landsbybevegelsen» i 1971. Målet var å bedre landsbygdas levestandard, samt å modernisere hele det koreanske samfunnet, inkludert en reduksjon av inntektsgapet som var oppstått mellom by og land.

Park stilte til presidentvalget i 1967 og fikk 51,4 prosent av stemmene. På denne tiden var den i henhold til landets konstitusjon bare anledning til ett gjenvalg for presidentemedet. Men park tvang igjennom et tillegg til grunnloven i 1969, som tillot han å søke gjenvalg for en tredje periode. Dette førte til voldsomme protester og demonstrasjoner landet rundt, og opposisjonskandidaten ved presidentvalget i 1971, Kim Dae-jung fikk over 45 prosent av stemmene. Park ble likevel gjenvalgt med 53,2 prosent av stemmene.

Måneden etter var det parlamentsvalg, som førte til at opposisjonspartiet gikk mest fram, og nok til at partiet kunne blokkere endringer i landets grunnlov. Park førte seg så truet av dette at han erklærte unntaktstilstand 6. desember 1971. Nixon-doktrinen hadde på denne tiden ført til bedre forhold mellom flere av verdens stormakter. Park fikk med dette et dilemma, ettersom hans eget regime var basert på en tydelig anti-kommunistisk politikk. I en uvanlig proklamasjon offentliggjorde den sørkoreanske regjeringen sammen med den nordkoreanske regjeringen 4. juli 1972 et felles kommuniké for en koreansk gjenforening. I tillegg avholdt de to landenes Røde Kors-foreninger samtaler i Seoul og Pyongyang. Regjeringens politikk i gjenforeningsspørsmålet ble imidlertid ikke endret, og 17. oktober 1972 erklærte Park igjen unntaktstilstand, oppløste nasjonalforsamlingen og satte grunnloven til side.

Fjerde republikk (1972–1981)

Utdypende artikkel: Fjerde republikk (Sør-Korea)

Den fjerde republikk starter med innføringen av Yusin-konstitusjonen den 21. november 1972. Denne gav Park effektiv kontroll over parlamentet og en mulighet for å sitte som president på livstid. Presidenten skulle heretter velges indirekte av et valgmannskollegium og presidentperioden ble utvidet til seks år uten begrensninger i antall gjenvalg. Lovgivningen og rettsvesenet ble kontrollert av regjeringen, og retningslinjene for utdanningsvesenet var under regjeringens direkte overvåking. Skolebøker som støttet regjeringens ideologi ble godkjent av regjeringen selv, ved at utdanningsdepartementet ble overstyrt.

Tross sosial og politisk uro, fotrtsatte den økonomiske veksten basert på den tredje republikks autoritære styre med fokus på eksportrettet industri. De første to femårsplanene for økonomisk vekst var en suksess, den tredje og fjerde planen fokuserte på tung- og kjemisk industri, der blant annet kapasiteten til stål- og oljeindustri skulle økes. De store konglomeratene som hadde vokst fram på grunn av regjeringens økonomiske politikk (chaebolene) ble fortsatt prioritert og dominerte etter hvert hjemmemarkedet. Den økonomiske utviklingen hadde skjedd ved hjelp av utenlandsk kapital og det meste av bedriftenes overskudd gikk til å betjene lån og avdrag på lån.

Studenter og aktivister for demokrati fortsatte med sine demonstrasjoner for avviklingen av Yushin-systemet. For å forebygge en mer folkelig støtte til protestene innførte Park-regimet særlige lover i 1974 og 1975, som gav anedning til å arrestere hundrevis av dissidenter. Men protestene vokste og fikk etter hvert støtte av politikere, intellektuelle, religiøse ledere, arbeidere og bønder. I 1978 ble Park gjenvalgt som president, et valg som nok en gang ble møtt med protester og demonstrasjoner. Regjeringen svarte med å kaste ut opposisjonens leder, Kim Young-sam fra sin plass i nasjonalforsamlingen, og fortsatte med undertrykking av protestene med voldelige midler. I 1979 ble det gjennomført massive og landsomfattende demonstrasjoner mot regjeringen. Midt i den politiske uro som fulgte, ble president Park skutt av direktøren for sin egen sikkerhetstjeneste KCIA, Kim Jae-kyu. Parks militærstyre var dermed over.

Femte republikk (1981–1987)

Utdypende artikkel: Femte republikk (Sør-Korea)

Mangwol-dong gravlund, siste reis for ofrene etter Gwangju-massakren

Etter attentatet mot Park Chung-hee, overtok statsminister Choi Kyu-hah presidentembedet, men ble etter seks dager erstattet av generalmajor Chun Doo-hwan i et nytt statskupp 12. desember 1979. I mai året etter tok i hovedsak studenter og fagforeninger over hele landet på ny til gatene for å protestere mot landets autoritære ledelse. Chun Doo-hwan erklærte unntakstilstand 17. mai 1980, men protestene bare økte. Opposisjonsledere som Kim Dae-jung og Kim Jong-pil ble arrestert, mens Kim Young-sam fikk husarrest.

18. mai 1980 brøt det ut til åpen konfrontasjon i Gwangju mellom protesterende studenter ved Chonnam National University og militære styrker utkommandert i henhold til unntakslovene. Hendelsen førte til landsomfattende protester som varte i ni dager. Den 27. mai fant Gwangju-massakren sted. Umiddelbare tall over døde varierte sterkt fra noen dusin til over 2000, men etter en nærmere etterforskning utført av sivile myndigheter, endte antall drepte på vel 200 og 850 skadde. I juni 1980 oppløste Chun nasjonalforsamlingen. Deretter etablerte han National Defense Emergency Policy Committee, og innsatte seg selv som medlem. 17. juli trakk han seg som direktør av KCIA. I september 1980 ble Chun Doo-hwan valgt til ny president i et indirekte valg, og han ble tatt i ed i embedet i mars året etter, noe som er den offisielle starten på den femte republikk.

En ny konstitusjon ble satt opp, med flere endringer i forhold til den gamle; blant annet skulle presidentembedet bestå av en periode på sju år, nasjonalforsamlingen skulle få større makt. Men systemet med indirekte valg til presidentembedet besto, og flere offiserer ble utnevnt til ledende stillinger i statsapparatet.

Regjeringen lovte en ny tid med økonomisk vekst og et demokratisk juridisk system. Strenge lover for finansmarkedene og lavt rentenivå bidro til prisstabilitet og rask økonomisk vekst, særlig innenfor elektronikk, halvledere og bilindustrien. Landet åpnet for utenlandske investeringer og BNP økte parallelt med eksportindustriens vekst. Veksten avslørte imidlertid også et sterkt økende gap mellom fattig og rik, byer og landsbygd, men også konflikter mellom landets regioner. Uenighetene førte til nye harde tiltak fra regjeringen mot landets opposisjon, som igjen gav grobunn for stadig nye protester fra landsbygda og fra studentene.

Utenrikspolitisk ble båndene til Japan styrket ved gjensidige statsbesøk av Chun til Japan og den japanske statsminister Nakasone Yasuhiro til Sør-Korea. USAs president Ronald Reagan kom også på besøk, mens forholdet mellom Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina ble bedre. Forholdet til Nord-Korea ble svært anstrengt etter attentatet i Rangoon i 1983, som drepte 17 sørkoreanske tjenestemenn som deltok i en minneseremoni for Aung San. Nord-Korea ble beskyldt for å stå bak attentatet, som trolig var ment for den sørkoreanske presidenten selv. Imidlertid hadde Nord-Korea alt i 1980 sluttet seg til prinsippet om at en koreansk gjenforening kunne skje etter prinsippet «en nasjon, to systemet». Dette ble møtt av et forslag fra Sør-Korea om å få i stand et møte for å forberede en felles konstitusjon og en felles regjering gjennom et valg. Det menneskelige spørsmålet knyttet til familier som ble separert etter Koreakrigen ble håndtert først. I september 1985 fikk familier fra begge sider besøke slektninger i både Seoul og Pyongyang i det som da ble ansett som en historisk hendelse.

Den sørkoreanske regjeringen startet en rekke prosjekter av kulturell betydning; National Museum of Korea, Seoul Arts Center, National Museum of Contemporary Art ble etablert. Asialekene i 1986 ble arrangert i Seoul, som en forberedelse til Sommer-OL 1988 også det i Seoul, begge arrangementene gikk over all forventning.

Tross økonomisk vekst og utvikling i utenrikspolitiske forhold, var regjeringen likevel et resultat av et statskupp, i realiteten et militærstyre. Støtten blant folket var lav og tidlige løfter om et demokratisk rettsvesen ble ikke nevnt siden. Ved parlamentsvalget i 1985 fikk opposisjonspartiene flere stemmer enn regjeringspartiet, en indikasjon på at velgerne ønsket seg noe annet. Studentprotestene fikk økt sympati og støtte Gwangju-massakren ble ikke glemt og i januar 1987 brøt uroen løs på ny. Forløpet denne gangen var en student ved Seoul National University som døde under avhør hos politiet. I april erklærte president Chun, i et forsøk på å komme opposisjonen i møte, at tiltak ville bli satt i verk for å beskytte den eksisterende konstitusjonen perioden ut, istedenfor å presentere reformer som blant annet kunne imøtekommet kravet om direktevalg til presidentembedet. Erklæringen førte til en mer sammensveiset opposisjon, og i juni demonstrerte mer enn en million sørkoreanere for kravet om demokratiske reformer.

29. juni 1987 aksepterte regjeringspartiets nominerte til presidentvalget, Roh Tae-woo kravene fra de protesterende, og offentliggjorde en deklarasjon for politiske reformer, deriblant direktevalg til presidentembedet og gjenopprettelse av sivile rettigheter. I oktober ble endringene gjenstand for en folkeavstemning, og etter overveldende flertall for direktevalg til presidentembedet, ble det første presidentvalget avholdt 16. desember.

Sjette republikk (1987–nåv.)

Utdypende artikkel: Sjette republikk (Sør-Korea)

Verdensarvstedet Bulguksa.

Kim Dae-jung.

President George W. Bush og Laura Bush ønsker den sørkoreanske presidenten Lee Myung-bak og Kim Yoon-ok velkommen til den amerikanske presidentens landsted, Camp David i Maryland i 2008.

Demonstrasjon mot den koreansk-amerikanske frihandelsavtalen som tillater import av amerikansk storfekjøtt i 2008.

Den sjette republikk startet i 1987 og representerer dagens politiske styre i Sør-Korea (2012). Republikken ble etablert ved valget av Roh Tae-woo til landets president 16. desember 1987. Valget var det første direkte presidentvalg på 16 år. Roh hadde også militær bakgrunn og var en av lederne for statskuppet i desember 1979. Han vant likevel presidentvalget, ene og alene fordi de to opposisjonslederne, Kim Dae-jung og Kim Young-sam ikke ble enige om en felles opposisjonskandidat. Opposisjonens stemmer ble derfor splittet, men utgjorde likevel mer enn halvparten av de avgitte stemmene.

Roh avla presidenteden i februar 1988. Den nye regjeringen satte seg fore å fjerne restene av det tidligere autoritære regimet, blant annet ved å reversere og tilpasse tidligere lover og dekreer et demokratisk styresett. Pressefriheten ble utvidet, universitetene fikk anerkjent egen autonomi og reiserestriksjoner ble opphevet. Den økonomiske veksten hadde avtatt av sammenlignet med 1980-tallet, fagforeningene hadde vokst seg sterkere og økte lønninger hadde redusert den sørkoreanske industriens konkurransekraft. Eksporten økte ikke lenger, mens prisnivået på forbruksvarer innenlands økte.

Like etter at Roh overtok som president ble Sommer-OL arrangert i Seoul. Dette førte til økt internasjonal anerkjennelse av Sør-Korea, men fikk også stor betydning for den sørkoreanske utenrikspolitikken. Regjeringen lanserte en plan for gjenforening, Nordpolitik og etablerte diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen, Folkerepublikken Kina og statene i Øst-Europa.

Det var en historisk begivenhet da det i 1990 fra nordkoreansk side ble akseptert en plan for utveksling innenfor områdene sport og kultur, samt samtaler på høyt politisk nivå. I 1991 ble det signert et felleskommunike for å gjøre Koreahalvøya atomvåpenfri, samt at de to koreanske statene meldte seg inn i FN i en felles seremoni 17. september.

Etter at Roh sin presidentperiode var over, ble den tidligere opposisjonspolitikeren Kim Young-sam valgt til ny president i 1992. Han ble landets første sivile president på 30 år og lovet å bygge et «Nytt Korea». Regjeringen ville korrigere tidligere regjeringers feilskjær. Første valg til folkevalgte forsamlinger i provinser, fylker, byer og kommuner ble avholdt i 1995, og parlamentsvalg i 1996. For å imøtekomme krav fra befolkningen ble de tidligere presidentene Chun og Roh stevnet med riksrett for flere forhold knyttet til korrupsjon, illegale fond og for Chun ansvar for Gwangju-massakren. De ble stilt for retten og dømt til fengsel i desember 1996.

Forholdet til Nord-Korea ble stadig forbedret og et toppmøte ble planlagt, men utsatt på ubestemt tid etter Kim Il-sungs død i 1994. De koreansk-koreansk forholdene var spente etter dette, med en rekke mindre grenseepisoder, ofte etterfulgt av beklagelser.

Regjeringen gjennomførte betydelige finansielle og økonomiske reformer, deriblant medlemskap i OECD i 1996, men møtte både politiske og finansielle skandaler. Samtidig måtte en takle flere nasjonale katastrofer; en togavsporing i 1993 ved Busan kostet 79 menneskeliv, Seongsubrua falt sammen 21. oktober 1994 og kostet 32 menneskeliv og skadet 17, mens kollapsen til kjøpesenteret Sampoong i Seoul i 1994 drepte 501 og skadet 937. Alle disse og andre ulykker svekket regjeringen.

I 1997 ble landet hardt rammet av den finansielle Asiakrisa, og en måtte be om hjelp fra Det internasjonale pengefondet. Dette var på grensa til hva nasjonen kunne tåle og opposisjonsleder Kim Dae-jung vant presidentvalget samme år.

Kim Dae-jung ble tatt i ed i februar 1998. Landet hadde fulgt opp sine løfter om å demokratisere de politiske prosessene, og dette var første gang politisk makt ble overført mellom politiske partier på en fredelig måte. Kims første store jobb var møte den finansielle krisa landet hadde havnet i. Med en felles innsats fra regjeringen for å skaffe til veie utenlandsk kapital, samarbeid med landets næringsliv og en kampanje for å samle inn gull fra befolkningen, klarte landet å komme seg ut av krisa noenlunde helskinnet etter kort tid.

Arbeidet med å reorganisere de store industrikonglomeratene chaebolene ble startet, et nasjonalt pensjonssystem ble etablert i 1998, det ble innført flere reformer av utdanningssektoren, støtten til IT-industrien ble økt og de første verdensarvstedene ble registrert. Landet samarbeidet med Japan om å arrangere VM i fotball 2002, som fikk millioner av sørkoreanske fotballsupportere på beina etter hvert som Sør-Korea nærmet seg en finale.

Blant Kim Dae-jung sine politiske initiativ var «Solskinnspolitikken», som bestod av flere tiltak for å forbedre forholdet til Nord-Korea. Dette kulminerte i flere gjenforeninger av familier som ble splittet etter Koreakrigen, og et koreansk toppmøte i 2000 mellom Kim og den nordkoreanske leder Kim Jong-il. For sin forsonene politikk fikk Kim høsten 2000 Nobels fredspris. Nord-Korea på sin side samarbeidet ikke for en fredelig sameksistens og etter Terrorangrepet 11. september 2001 mot USA, endret også USAs syn på Nord-Korea, og effekten til solskinnspolitikken ble sterkt svekket. I tillegg ble det framsatt anklager om at Sør-Korea betalte Nord-Korea for å få i stand toppmøtet i 2000. Kims regjering mistet betydelig støtte i befolkningen etter disse anklagene.

Roh Moo-hyun ble valgt som landets president i desember 2002. Han vant betydelig støtte blant den yngere delen av befolkningen og sivile grupper som håpet på et mer inkluderende demokrati. Roh lanserte sin regjering med mottoet «deltakende regjering». I motsetning til tidligere regjeringer valgte Roh å planlegge for en lengre horisont, og innførte markedsreformer i et roligere tempo. Folk flest satte imidlertid ikke pris på dette tempoet, og mot slutten av 2003 mistet regjeringen betydelig støtte på meningsmålingene.

Roh-administrasjonen klarte å samle de ulike regionene i landet, løsnet på de tidligere sterke båndene mellom politikk og næringsliv, styrket den sivile sektoren, kom til enighet med USA om en frihandelsavtale, fortsatte samtalene med Nord-Korea og etablerte en høyhastighetsbane, Korea Train Express. Aksjemarkedet vokste raskt, men tross det økte ungdomsarbeidsledigheten, boligprisene gikk i været og veksten i økonomien stagnerte.

I mars 1994 ble Roh satt under riksrett, beskyldt for å ha brutt landets valglover og korrupsjon. Dette fikk hans støttespillere på beina og hans parti fikk flertall ved parlamentsvalget i 2004. I mai fikk Roh presidentembedet tilbake av landets konstitusjonsdomstol, som hadde avvist anklagene mot han. Ved suppleringsvalget året etter mistet regjeringspartiet den marginale majoriteten det hadde fått ved parlamentsvalget året før. Årsakene var mange, men inkluderte blant annet manglende framgang med reformplanene, streiker, Rohs personlige feider overfor flere medier, diplomatisk friksjon med USA og Japan, og kritikk overfor regjeringens inkompetanse i spørsmål knyttet til politiske sosioøkonomiske saker og utenrikspolitikk.

Roh Moo-hyun og flere av hans familiemedlemmer ble etterforsket for å ha mottatt bestikkelser og korrupsjon i april 2009. Roh benektet anklagene, men tok likevel sitt eget liv ved å hoppe i en ravine 23. mai 2009.

Rohs etterfølger, Lee Myung-bak, ble tatt i ed i embedet i februar 2008. Hans rettesnor var «kreativ pragmatisme», og hans første utfordring var å få fart på en stangerende økonomi, revitalisere landets diplomati, stabilisere velferdsprogrammene og møte utfordringene som globaliseringen førte med seg. I april 2008 fikk presidentens konservative parti rent flertall med solid margin ved parlamentsvalget. Samme måned ble det gjennomført samtaler med USA for å løsne på den anspente spenningen mellom de to landene, som hadde sitt utspring i Roh-administrasjonens politkk overfor Nord-Korea og den koreansk-amerikanske frihandelsavtalen. Lee aksepterte å avvikle et sørkoreansk importforbud mot amerikansk storfekjøtt, noe som førte til demonstrasjoner for et fortsatt importforbud, i frykt for at det importerte kjøttet skulle bringe med seg kugalskap.

Lee-regjeringen fikk mange problemer i starten av sin periode; kritikk for utnevning av flere høyere statstjenestemenn, stadige politiske konflikter, beskyldninger for å undertrykke medier og en stillstand i de diplomatiske forbindelsene med Nord-Korea og Japan. Økonomien forverret seg i takt med at den globale finanskrisa slo til, og landet var ute i sin verste økonomiske krise siden 1997. Lee håndterte krisene ved blant annet å gjøre endringer i regjeringen og innføre reformer for administrasjon og industri.

Etter flere reformer, ble den økonomiske nedgangen snudd til et oppsving, og landet var snart tilbake og over nivået før finanskrisa slo til. Lee-administrasjonen har også arbeidet for bedre diplomatiske forbindelser med å aktivt delta i samtaler med andre nasjoner; USA, toppmøte mellom Korea, Kina og Japan, foruten ASEAN-deltakelse for å styrke båndene med andre asiatiske nasjoner. G20-toppmøtet 2010 i Seoul ble en arena for å diskurere internasjonal økonomi, og var første gang et land utenfor de opprinnelige G7-landene arrangerte et slikt toppmøte.

Senkningen av den sørkoreanske korvetten Cheonan 26. mars 2010, som Sør-Korea mener Nord-Korea stod bak og det nordkoreanske bombardementet av Yeonpyeong 23. november 2010, har ført til et svært anstrengt forhold mellom de to koreanske statene.

Litteratur

• Cumings, Bruce (1997). Korea's place in the sun. New York: W.W. Norton. ISBN 0-393-31681-5. 
• Lee, Ki-baek, tr. by E.W. Wagner & E.J. Shultz (1984). A new history of Korea (rev. ed.). Seoul: Ilchogak. ISBN 89-337-0204-0. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Nahm, Andrew C. (1996). Korea: A history of the Korean people (2nd ed.). Seoul: Hollym. ISBN 1-56591-070-2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Yang, Sung Chul (1999). The North and South Korean political systems: A comparative analysis (rev. ed.). Seoul: Hollym. ISBN 1-56591-105-9. 
• Yonhap News Agency (2004). Korea Annual 2004. Seoul: Author. ISBN 89-7433-070-9. 
• Michael Edson Robinson (2007). Korea's twentieth-century odyssey. Honolulu: University of Hawaii Press. ISBN 0824831748, 9780824831745. 
• Andrea Matles Savada (1997). South Korea: A Country Study. Honolulu: DIANE Publishing. ISBN 078814619X, 9780788146190. 
• The Academy of Korean Studies (2005). Korea through the Ages Vol. 2. Seoul: The Editor Publishing Co. ISBN 89-7105-544-8. 
• Robert E. Bedeski (1994). The transformation of South Korea. Cambridge: CUP Archive. ISBN 0415057507, 9780415057509. 
• Adrian Buzo (2007). The making of modern Korea. Oxford: Taylor & Francis. ISBN 0415414830, 9780415414838. 
• Edward Friedman, Joseph Wong (2008). Political transitions in dominant party systems. Oxford: Taylor & Francis. ISBN 0415468434, 9780415468435. 
• Christoph Bluth (2008). Korea. Cambridge: Polity. ISBN 0745633560, 9780745633565. 
• Uk Heo,Terence Roehrig,Jungmin Seo (2007). Korean security in a changing East Asia. Santa Barbara: Greenwood Publishing Group. ISBN 0275998347, 9780275998349. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Tom Ginsburg,Albert H. Y. Chen (2008). Administrative law and governance in Asia: comparative perspectives. Cambridge: Taylor & Francis. ISBN 041577683X, 9780415776837. 
• Hee Joon Song (2004). Building e-government through reform. Seoul: Ewha Womans University Press. ISBN 8973005766, 9788973005765. 
• Edward A. Olsen (2005). Korea, the divided nation. Santa Barbara: Greenwood Publishing Group. ISBN 0275983072, 9780275983079. 
• Country studies: South Korea: Andrea Matles Savada and William Shaw,editors (1990). South Korea: A Country Study. Yuksa Washington: GPO for the Library of Congress. CS1-vedlikehold: Ekstra tekst: forfatterliste (link)
• Institute of Historical Studies (역사학 연구소) (2004). A look into Korean Modern History (함께 보는 한국근현대사). Paju: Book Sea. ISBN 8974832089. 
• Seo Jungseok (서중석) (2007). Rhee Syngman and the 1st Republic (이승만과 제1공화국). Seoul: Yuksa Bipyungsa. ISBN 9788976963215. 
• Oh Ilhwan (오일환) (2000). Issues of Modern Korean Politics (현대 한국정치의 쟁점). Seoul: Eulyu Publishing Co. ISBN 8932450889. 
• Kim Dangtaek (김당택) (2002). Our Korean History (우리 한국사). Seoul: Pureun Yeoksa. ISBN 8987787621. 
• (ko) The 1st Republic Arkivert 14. januar 2022 hos Wayback Machine. at Doosan Encyclopedia
• (ko) The 2nd Republic Arkivert 4. mars 2021 hos Wayback Machine. at Doosan Encyclopedia
• (ko) The 3rd Republic Arkivert 14. januar 2022 hos Wayback Machine. at Doosan Encyclopedia
• (ko) The 4th Republic Arkivert 14. januar 2022 hos Wayback Machine. at Doosan Encyclopedia
• (ko) The 5th Republic at Doosan Encyclopedia
• (ko) The 6th Republic at Doosan Encyclopedia
• (ko) 6.25 War Arkivert 14. januar 2022 hos Wayback Machine. at Doosan Encyclopedia

Eksterne lenker

• (en) Sør-Koreas offisielle nettsted
• (en) Korean History Research Organization Arkivert 26. oktober 2016 hos Wayback Machine.
• (en) The Korea Times: Rediscovering Korean History
• (en) Yonhap: Korea in brief
• (en) The Korean War, BBC
• (en) Hidden Korea, PBS
• (en) History of Korea, Asian Info Organization