Park Chung-hee

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Park Chung-hee
박정희
朴正熙
Pak Chŏnghŭi
Bak Jeonghui
Park Chung-hee
Født 14. november 1917
Gumi, Japansk Korea
Død 26. oktober 1979 (61 år)
Seoul, Sør-Korea
Ektefelle Yuk Young-soo († 1974)
Kim Ho Nam (skilt)
Yrke Infanterioffiser
Parti Det demokratisk-republikanske parti
Sør-Koreas president
24. mars 1962–26. oktober 1979
Forgjenger Yun Bo-seon
Etterfølger Choi Kyu-hah
Sør-Koreas statsminister
18. juni 1962–10. juli 1962
Forgjenger Song Yo-chan
Etterfølger Kim Hyun-chul
Sør-Koreas midlertidige statssjef
3. juli 1961–17. desember 1963
Forgjenger Chang Do-yong
Signatur
Park Chung-hee sin signatur

Park Chung-hee (hangul: 박정희, hanja: 朴正熙, romanisering: Pak Chŏnghŭi, revidert romanisering: Bak Jeonghui, født 14. november 1917 i Gumi, død 26. oktober 1979 i Seoul) var en sørkoreansk offiser og politiker. Han hadde bakgrunn som general i Sør-Koreas hær, og tok makten i Sør-Korea med et militærkupp i 1961. Park var statssjef frem til han ble myrdet av etterretningssjef Kim Jae-kyu i 1979.

Park har fått æren for at landet opplevde en voldsom modernisering og økonomisk vekst gjennom eksportorientert industrialisering.[1] Sør-Korea var blant verdens fattigste land etter Koreakrigen 1950–1953, og regnes i dag som en av de fire tigerøkonomiene. Samtidig var Parks regime et autoritært diktatur, og det forekom fengslinger, tortur og drap på politiske motstandere. Parks regime ble særlig autoritært etter 1971. Regimet også blitt beskrevet som konservativt og statskorporativistisk[2] eller fascistisk.[3] Han har også blitt kritisert for å ha kjempet på japansk side under den andre verdenskrig.

I 1999 ble han, sammen med den nordkoreanske lederen Kim Il-sung, kåret til én av 1900-tallets ti største asiater av TIME Magazine.[4]

Bakgrunn og militær karrière[rediger | rediger kilde]

Park Chung-hee ble født den 30. september 1917 i byen Gumi i provinsen Nord-Gyeongsang under Japans kolonisering av Korea. Hans japanske navn var Takagi Masao (japansk: 高木正雄). Han var sønn av Park Seong-bin og Baek Nam-hui, som var henholdsvis 46 og 45 år gamle ved sønnens fødsel, og var yngste sønn i en søskenflokk på seks. Familien var en ordinær og lite betydningsfull del av Goryeong Bak-klanen, og levde en tilværelse som fattige jordbrukere.[5][6] Park Chung-hee var troende buddhist.[6]

Park Chung-hee som japansk offiser.

Park Chung-hee ble i 1932 tatt opp som student ved lærerseminaret i Daegu, med tanke på å bli grunnskolelærer. Etter fem års studier ble han uteksaminert med toppkarakterer i 1937.[5] Hans ungdomsår falt sammen med Japans invasjon av Kina, som begynte med Mukdenhendelsen i 1931 og kulminerte med utbruddet av den andre kinesisk-japanske krig i 1937. Etter studiene underviste Park i flere år i Mungyeong, hvor skolen nå er bevart som et museum.

I april 1940 ble Park immatrikulert ved Mandsjukuos keiserlige armés akademi i Mandsjukuo, og han fullførte sin militære utdannelse med toppkarakterer i 1942. Han ble umiddelbart plukket ut til offiserkurs ved Japans keiserlige armés krigsskole i selve Japan. Etter å ha blitt den tredje beste eleven i sin klasse, ble han forfremmet til løytnant i Mandsjukuos keiserlige armés 8. infanteridivisjon, og tjenestegjorde i den gjenværende tiden av den andre verdenskrig.

Etter krigen fortsatte han som offiser i det sørkoreanske militæret. Han ble utvist fra militæret i 1948, da han ble anklaget for å ha deltatt i en kommunistisk celle. Skjønt Park var medlem av Sør-Koreas arbeiderparti på tidspunktet, ble det aldri funnet bevis for noen deltagelse i en slik celle i militæret.[7] Under Koreakrigen ble han gjenopptatt i militæret, og ble ekspert på logistikk. Han fikk ett års amerikansk spesialtrening ved Fort Sill i Oklahoma. Park steg jevnt i gradene i Sør-Koreas hær, og ble etterhvert generalløytnant våren 1961.

Park giftet seg i 1937 med Kim Ho-nam, men ekteskapet ble siden oppløst i 1949. De hadde datteren Park Jae-ok sammen. I 1950 ble han gift med Yuk Young-soo, som han fikk døtrene Park Geun-hye (født 1952) og Park Seo-yeong (født 1954) og sønnen Park Ji-man (født 1958) med. I et attentat mot ektemannen i 1974 ble Yuk truffet ved et uhell, og døde senere samme dag, mens Park var uskadd. Parets eldste datter, Park Geun-hye, ble valgt til landets første kvinnelige president i 2012.

Sør-Koreas statsleder 1961–1979[rediger | rediger kilde]

Vei til makten[rediger | rediger kilde]

De militære kuppmakerne foran pressekorps våren 1961.
Park og amerikanske offiserer i august 1961.

Sør-Koreas første president, Syngman Rhee, ble tvunget til å gå av den 26. april 1960. Dette var en direkte konsekvens av en studentledet oppstand mot det autoritære styret den 19. april, den såkalte Aprilrevolusjonen. Et nytt regime ble innsatt den 13. august, men dette ble bare en kortvarig periode med parlamentarisk styre i Sør-Korea med president Yun Bo-seon som en marionett. Den virkelige makten lå hos statsminister Chang Myon. Yun og Chang fulgte ikke viljen til flertallet i Koreas demokratiske parti, og ble ikke enige om sammensetningen av regjeringen. Chang forsøkte å holde den vaklende koalisjonsregjeringen samlet ved å gjøre endringer i dens sammensetning tre ganger på fem måneder.

I mellomtiden slet myndighetene med en økonomi som hadde vært dårlig ledet i årevis, korrupsjon i statsapparatet og fortsatt demonstrerende studenter. Inflasjonen og arbeidsløsheten var høy; sistnevnte lå over 23 %.[8] Studentene trakk jevnlig ut i gatene med krav om politiske og økonomiske reformer. Lov og orden ble ikke opprettholdt, ettersom politiet slet med sin indre justis og hadde mistet offentlighetens respekt etter mange år som president Rhees redskap. En tilsynelatende handlingslammelse gjorde også at Koreas demokratiske parti mistet støtte i opinionen.

Sør-Koreas hær var en av verdens største i samtiden med 600 000 soldater, og man opplevde en omfattende fraksjonsvirksomhet.[9] Yngre offiserer opponerte mot eldre offiserer, som de mente var bundet av partipolitikk. Misnøyen ble ikke dempet av en konsolidering av makten blant de eldre offiserene etter Koreakrigen.[10] Fraksjonene var også knyttet til regionale skillelinjer og de ulike militærakademiene i Japan, Mandsjuria og Korea. Som ung offiser av høy rang, og med bakgrunn fra alle de tre militærakademiene, fikk Park et unikt utgangspunkt for å danne en allianse av kuppmakere.[11] Høsten 1960 gikk en gruppe oberster under ledelse av Kim Jong-pil sammen om å kreve forsvarssjefens avgang, og fikk innsatt en likesinnet, generalløytnant Chang Do-yong.[12]

Den 16. mai 1961 ledet Park et militærkupp, som i det store og hele ble godt mottatt av en befolkning som var lei av politisk kaos. Mens statsminister Chang gjorde motstand mot kuppet, stilte president Yun seg ved militærjuntaens side, og forlangte at de amerikanske og hjemlige styrkene lot kuppmakerne overta makten. For å forhindre et motkupp samt fjerne alle potensielle fiender, ble Det koreanske etterretningsbyrå (중앙정보부) etablert den 19. juni. Byrået fikk ikke bare myndighet til etterforskning, men også til å arrestere og fengsle. Byrået utvidet sin makt til økonomiske og utenrikspolitiske spørsmål under sin første direktør, oberst Kim Jong-pil, en slektning av Park og en av de opprinnelige planleggerne av kuppet.

President Yun fortsatte i sin stilling for å sikre regimet legitimitet, men gikk av den 24. mars 1962. Park var viseformann i Det øverste råd for nasjonal gjenoppbygging fra 16. mai 1961, og overtok som formann etter forsvarssjef Chang Do-yong den 3. juli samme år, og satt således med den reelle makten. Etter Yuns fratreden ble han fungerende president og forfremmet til general. Park var også statsminister fra 18. juni til 10. juli 1962. Etter påtrykk fra USA og president John F. Kennedy sa Park seg villig til å gjeninnføre sivilt styre.[13] Som kandidat for det nydannede Det demokratisk-republikanske parti vant Park en knapp seier over Yun, kandidat for Sivilstyrepartiet, og tiltrådte som president den 17. desember 1963. Park ble gjenvalgt i 1967, da han igjen slo Yun med knapp margin.

Maktmidler[rediger | rediger kilde]

Park hilser de væpnede styrkene under en markering i oktober 1973.

Grunnloven av 1963 tillot ikke presidenten å sitte lengre enn to perioder sammenhengende, og Park Chung-hee uttalte i 1967 at han ville gå av fire år senere, men fikk endret grunnloven. Ved presidentvalget i 1971 ble Park utfordret av senere president Kim Dae-jung. Valgkampen var problematisk, Park ble beskyldt for valgfusk, og Kim fikk til slutt 46 % av stemmene.[13] Gyldigheten av Parks knappe valgseier er fortsatt omdiskutert.[13] Etter valget erklærte Park unntakstilstand grunnet de urolighetene som visstnok hersket internasjonalt.

I oktober 1972 avsatte han nasjonalforsamlingen og tilsidesatte grunnloven. I desember ble en ny grunnlov vedtatt, og i praksis legitimerte den hans diktatur. Trekket var inspirert av Ferdinand E. MarcosFilippinene. Park fryktet Kim Dae-jungs politiske potensial, og endret valgsystemet, slik at den sittende presidenten kunne få kontroll over et indirekte valg, og Park ble uten motkandidat valgt til president for seksårsperioder i 1972 og 1978.[13]

Foruten avskaffelse av valgdemokratiet tok Park i bruk midler som unntakstilstand og krigslover. Ytringsfriheten ble regelmessig innskrenket, og pressen var sterkt sensurert. Mot politiske opposisjonelle forekom vold, trusler, fengslinger, tortur og tillike likvideringer. Han utøvde også kontroll over universitetene og rettsvesenet.[5] Park hevdet at alle tiltakene var nødvendige for å bekjempe kommunismen.[5]

I takt med Parks stadig mer autoritære lederstil forekom demonstrasjoner, særlig i slutten av 1970-årene. En demonstrasjon som virkelig svekket Parks popularitet, var den såkalte Pu-Ma-oppstanden. Den 16. oktober 1979 demonstrerte studenter i Busan mot diktaturet, og inntok bygatene. Det var sammenstøt mellom studenter og opprørspoliti hele dagen, og samme kveld hadde 50 000 mennesker samlet seg foran byens rådhus. Etter at flere offentlige kontorer hadde blitt angrepet, og rundt 400 demonstranter arrestert, tok myndighetene i bruk krigslover i Busan den 18. oktober. Samme dag spredte protestene seg til Masan. Tilsammen demonstrerte om lag 10 000, størsteparten studenter og arbeidere, mot regimet. De angrep politistasjonen og Det demokratisk-republikanske partis kontorer i byen, og myndighetene innførte portforbud.[14]

Økonomisk politikk[rediger | rediger kilde]

Park Chung-hee i 1964.

Park var sentral i arbeidet med å gjenreise den sørkoreanske økonomien gjennom eksportorientert industrialisering. Rhees økonomiske politikk hadde i stor grad vært fundert på import. Da Park kom til makten i 1961, var Sør-Koreas bruttonasjonalprodukt per innbygger bare 72 amerikanske dollar. Nord-Korea hadde det økonomiske og militære overtaket på sitt naboland i sør. Nord-Koreas vekst skyldtes i stor grad kraftverk og kjemiske anlegg som hadde blitt oppført av japanerne før den andre verdenskrig, men også den økonomiske, tekniske og finansielle bistanden landet fikk fra andre kommuniststater, slik som Sovjetunionen, Øst-Tyskland, Polen og Folkerepublikken Kina.

Som soldat hadde Park observert virkningene av japanske investeringer i infrastruktur og tungindustri i Mandsjukuo. Han søkte å tiltrekke japanske investeringer i Sør-Korea, og normaliserte det diplomatiske forholdet mellom Sør-Korea og Japan gjennom en gjensidig avtale i 1965, Traktat om basisrelasjoner mellom Japan og Republikken Korea. Målet var å utvikle økonomien bort fra forbruksvareproduksjon og lettindustri til tungindustri, kjemisk industri og egenproduksjon av varer som kunne erstatte import.

Mange sørkoreanere satte spørsmålstegn ved Parks avgjørelse, som var svært upopulær grunnet Japans tidligere okkupasjon av Korea.[15] Blant målene Park satte for infrastrukturen, var at alle deler av landet skulle kunne nås på én dagsreise, noe som vakte internasjonal oppmerksomhet, og den strategisk viktige motorveien mellom Seoul og Busan ble et ledd i dette.[15] Han igangsatte også store dam- og reguleringsprosjekter i tilknytning til større elver i landet.[15] Det fremste eksempelet på en vellykket, statseid virksomhet initiert av Park er stålgiganten POSCO, som ble etablert i 1968. En tidligere kollega av Park fra militæret, Park Tae-joon, ble satt til å lede virksomheten.[16]

Park lyktes med sin strategi, og tiltrakk japansk kapital og teknologi, samtidig som landet mottok amerikansk bistand. Sør-Koreas tungindustri og infrastruktur ble bragt på fote på bemerkelsesverdig kort tid. Regjeringens industripolitikk oppmuntret til nye investeringer, og de familieeide industrikonglomeratene, chaebolene (재벌), ble garantert lån. På denne måten fikk chaebolene en nøkkelrolle i utviklingen av nye industrier, markeder og eksportrettet produksjon.

Regjeringen var avhengig av chaebolenes ideer, ledere og produksjonskapasitet. Park hadde anklaget mange næringslivslederne for korrupsjon da han kom til makten, men disse endte med å betale en bot til myndighetene, slik at samarbeidet mellom næringsliv og regjering kunne fortsette. Eksportverdien økte fra 100 millioner amerikanske dollar i 1964 til 10 milliarder i 1977.[15] Ulempen med den økonomiske politikken var en tilsvarende utvikling av monopoler og oligarker, og man fikk en konsentrasjon av makt og økonomiske ressurser på få selskap. Under Park ble både Handels- og industriministeriet, Finansministeriet og Rådet for økonomisk planlegging opprettet.

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Manilakonferansen i SEATO i oktober 1966: Medlemslandenes ledere møtes. Park Chung-hee er tredje fra venstre.

Antijapanske holdninger var høyst utbredt i befolkningen. Den diplomatiske rammeavtalen mellom Sør-Korea og Japan av 1965 møtte derfor kritikk, og Park ble generelt kritisert for ikke å kreve kompensasjon for tidligere overgrep mot koreanerne.[15] I 1960-årene holdt Park flere taler der han anklaget Den britisk-japanske allianse av 1902 og Det britiske imperium generelt for å være årsak til Japans okkupasjon av Korea.[17]

På forespørsel fra USA sendte Parks regjering om lag 320 000 sørkoreanske soldater til Vietnamkrigen, der de kjempet på amerikansk og sørvietnamesisk side. Den sørkoreanske landkontingenten var nest størst, bare forbigått av den amerikanske.[18] Parks begrunnelse for det militære bidraget var ivaretagelse av den militære alliansen med USA, forhindre videre utbredelse av kommunismen i Øst-Asia, samt styrke Sør-Koreas internasjonale omdømme.[19] Dette var også i tråd med dominoteorien.

Da nasjonalforsamlingen vedtok å sende et større militært bidrag i januar 1965, uttalte Park at det var «på tide for Sør-Korea å gå vekk fra en passiv posisjon der man mottar hjelp eller opplever innblanding utenfra, og innta en rolle der man tar ansvar i store internasjonale spørsmål.»[20] Sørkoreanere i tjeneste i Vietnam ble lønnet av USA, og lønningene ble sendt tilbake til Sør-Korea som migrantoverføringer. Som motytelse for det militære bidraget fikk Sør-Korea også flere titalls milliarder dollar i overføringer, lån, subsidier, teknologi og markedsfordeler fra USA under presidentene Lyndon B. Johnson og Richard Nixon.[21]

For amerikanerne fremstod ikke Park som den mest pålitelige allierte, ettersom hans agenda var formet av Sør-Koreas behov til enhver tid, ikke ideologiske spørsmål som menneskerettigheter eller frihandel.[13] Hans behandling av politisk opposisjon ble følgelig et diplomatisk problem. Han var ukjent for amerikanerne da han tok makten i 1961, og hans japanske militære bakgrunn og angivelige kommunistiske forbindelser var ikke videre tillitvekkende.[13] Park var på sin side drevet av en sterk patriotisme, og hadde en dypt innprentet skepsis mot utlendinger.[13]

Attentat og død[rediger | rediger kilde]

Park Chung-hees gravsted.

Han ble forsøkt drept av nordkoreanske agenter den 21. januar 1968 og 15. august 1974. Ved den første anledningen ble attentatet avverget, men det kostet 29 nordkoreanere, 26 sørkoreanere og 4 amerikanere livet.[22] I 1974 holdt Park en tale i nasjonalteateret, og en antatt nordkoreansk agent, Mun Se-gwang, løsnet skudd fra første rad. Park ble ikke truffet, men hans kone, Yuk Young-soo, og en korpike ble truffet ved et uhell, og døde samme dag. Park fortsatte sin tale mens hans døende kone ble båret vekk fra scenen.[23] Han uttalte senere at han ofte hadde tenkt på at ektefellen kunne ha vært i live, dersom han ikke hadde stilt til gjenvalg i 1971.[13]

Den 26. oktober 1979 ble Park skutt og drept av generalløytnant Kim Jae-kyu, direktør for etterretningstjenesten. Kim hevdet at Park var et hinder for demokrati, og at drapet var begått i patriotisk henseende. Etter at Kim hadde skutt presidenten og sjefen for livvaktene hans, drepte Kims agenter ytterligere fire av presidentens livvakter før gruppen ble stanset. Episoden blir vanligvis ansett som enten en spontan handling av personlig karakter eller som en del av et planlagt kupp fra etterretningstjenestens side.[24] Kim ble dømt til døden for drapet, og ble hengt den 24. mai 1980.

Park Chung-hee er gravlagt på Seoul nasjonale kirkegård (국립서울현충원).[25]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pyŏng-chʻŏn Yi (2006). Developmental Dictatorship and the Park Chung-hee Era: The Shaping of Modernity in the Republic of Korea. Homa & Sekey Books (engelsk). ISBN 1-931907-28-5.
  2. ^ Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F. red.,  (2011). The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea, s. 125. Harvard University Press (engelsk). ISBN 0-674-05820-8.
  3. ^ Kohli, Atul (2004). State-Directed Development: Political Power and Industrialization in the Global Periphery, s. 92. Cambridge University Press (engelsk).
  4. ^ Najari, Nisid (23. august 1999): «Asians of the Century» (engelsk)TIME Magazine.
  5. ^ a b c d Park Chung Hee (engelsk). Encyclopædia Britannica. Besøkt 28. mai 2012.
  6. ^ a b A Very Tough Peasant (engelsk). TIME Magazine (5. november 1979). Besøkt 27. mai 2012.
  7. ^ Yong-sup Han (2011). «The May Sixteenth Military Coup». I: The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea (red. Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F.), s. 36. Harvard University Press (engelsk). ISBN 0-674-05820-8.
  8. ^ Kim Hyung-a (2004). Korea's Development Under Park Chung Hee: Rapid Industrialization, 1961-1979, s. 45. Routledge (engelsk). ISBN 0-415-32329-0.
  9. ^ Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F. red.,  (2011). The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea, s. 41. Harvard University Press (engelsk). ISBN 0-674-05820-8.
  10. ^ Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F. red.,  (2011). The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea, s. 42. Harvard University Press (engelsk). ISBN 0-674-05820-8.
  11. ^ Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F. red.,  (2011). The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea, s. 39. Harvard University Press (engelsk). ISBN 0-674-05820-8.
  12. ^ Kim Hyung-a (2004). Korea's Development Under Park Chung Hee: Rapid Industrialization, 1961-1979, s. 62. Routledge (engelsk). ISBN 0-415-32329-0.
  13. ^ a b c d e f g h Gregg, Donald (23. august 1999). Park Chung Hee (engelsk). TIME Magazine. Besøkt 27. mai 2012.
  14. ^ Gi-Wook Shin; Kyung Moon Hwang red.,  (2003). Contentious Kwangju: the May 18 Uprising in Korea's Past and Present. Rowman & Littlefield Publishers, Lanham (engelsk).
  15. ^ a b c d e Borowiec, Steven (2. mars 2012). The conflicted legacy of Park Chung-hee (engelsk). Asia Times. Besøkt 27. mai 2012.
  16. ^ Hevesi, Dennis; Choe Sang-hun (13. desember 2011). Park Tae-joon, Founder of a Giant in Steel, Dies at 84 (engelsk). The New York Times. Besøkt 28. mai 2012.
  17. ^ Submission from Dr J E Hoare (engelsk). House of Commons (7. mars 2008). Besøkt 27. mai 2012.
  18. ^ Pyŏng-chʻŏn Yi (2006). Developmental Dictatorship and the Park Chung-hee Era: The Shaping of Modernity in the Republic of Korea, s. 248. Homa & Sekey Books (engelsk). ISBN 1-931907-28-5.
  19. ^ Pyŏng-chʻŏn Yi (2006). Developmental Dictatorship and the Park Chung-hee Era: The Shaping of Modernity in the Republic of Korea, s. 258. Homa & Sekey Books (engelsk). ISBN 1-931907-28-5.
  20. ^ Pyŏng-chʻŏn Yi (2006). Developmental Dictatorship and the Park Chung-hee Era: The Shaping of Modernity in the Republic of Korea, s. 260. Homa & Sekey Books (engelsk). ISBN 1-931907-28-5.
  21. ^ Tae Yang Kwak (13. mars 2011). The Legacies of Korean Participation in the Vietnam War: The Rise of Formal Dictatorship (engelsk). American Studies Association. Besøkt 27. mai 2012.
  22. ^ Bolger, Daniel P. (1991). Scenes from an Unfinished War: Low Intensity Conflict in Korea, 1966-1969. Diane Publishing Company (engelsk). ISBN 0-7881-1208-2.
  23. ^ Shaw, Karl (2004). Šílenství mocných, s. 13. Metafora, Praha (tsjekkisk). ISBN 80-7359-002-6.
  24. ^ «Why Did Kim Jae-kyu Shoot? Now We Can Tell the Story». MBC TV (4. april 2004).
  25. ^ Gen Chung Hee Park (engelsk). findagrave.com. Besøkt 27. mai 2012.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Clifford, Mark (1997). Troubled Tiger: Businessmen, Bureaucrats, and Generals in South Korea. M. E. Sharpe (engelsk). ISBN 0-7656-0141-9.
  • Kim Byung-kook; Vogel, Ezra F. red.,  (2011). The Park Chung-hee Era: The Transformation of South Korea. Harvard University Press (engelsk). ISBN 0-674-05820-8.
  • Kim Hyung-a (2004). Korea's Development Under Park Chung Hee: Rapid Industrialization, 1961-1979. Routledge (engelsk). ISBN 0-415-32329-0.
  • Kim Hyung-a; Sorensen, Clark W. red.,  (2011). Reassessing the Park Chung Hee Era, 1961-1979: Development, Political Thought, Democracy, and Cultural Influence. University of Washington Press (engelsk). ISBN 0-295-99140-2.
  • Kim Hyung-a (2003): «The Eve of Park's Military Rule: The Intellectual Debate on National Reconstruction, 1960-61» (engelsk)East Asian History, nr. 25–26, s. 113–140.
  • Park Chung-hee (1970). Our Nation's Path: Ideology of Social Reconstruction. Hollym Corporation Publishers, Seoul (engelsk).
  • Park Chung-hee (1970). The Country, The Revolution and I. Hollym Corporation Publishers, Seoul (engelsk).
  • Park Chung-hee (1971). To Build a Nation. Acropolis Books, Washington, D.C. (engelsk).
  • Lee Byeong-cheon red.,  (2005). Developmental Dictatorship and the Park Chung-hee Era: The Shaping of Modernity in the Republic of Korea. Homa & Sekey Books (engelsk). ISBN 1-931907-28-5.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Park Chung-hee – bilder, video eller lyd