Magnus den godes saga
Magnus den godes saga er en av sagaene i sagasamlingen Heimskringla, skrevet rundt 1230 av den islandske høvdingen, skalden og historikeren Snorre Sturlason. Sagaen handler om den norske kongen Magnus Olavsson den gode, sønn av Olav Haraldsson den hellige.
Om sagaen[rediger | rediger kilde]
Sagaen om Magnus den gode er på ca. 25 sider og inneholder 37 kapitler. Den starter med at Magnus kommer til Norge våren 1035, og slutter med at Magnus blir tatt til konge over Danmark. Resten av historien om Magnus kan leses i sagaen til hans onkel og etterfølger, Harald Sigurdsson (Hardråde), i Harald Hardrådes saga. Magnus den godes saga inneholder også flere skaldekvad, blant annet Magnusdråpa og Hrynhenda av Arnor Jarlaskald og Bersoglisviser av Sigvat Tordsson.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Etter Olav Haraldssons død ble danske Svein Knutsson (Alfivasson) norsk konge, og han ble raskt upopulær. Olavs tidligere fiender Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson tok derfor initiativ til å få Olavs sønn Magnus til Norge. Magnus ble fostret opp i Holmgard i Gardarike hos kong Jarisleiv, men Einar og Kalv ville nå bli Magnus' menn og hjelpe ham å få tilbake farsarven sin.[1]
Innhold[rediger | rediger kilde]
Sagaen starter med Magnus' møte med stemoren, Olav Haraldssons enke Astrid Olofsdatter, i Sigtuna. Astrid lovte Magnus vennskap og hjelp med å vinne Norge.[2] I Norge ble Magnus tatt til konge på Øretinget, og han og hæren hans fikk jaget vekk Svein Knutsson, som døde i Danmark samme år.[3] Året etter gjorde Magnus og Harde-Knut, som da var dansk konge, en avtale om fred mellom de to landene, og at dersom en av dem døde uten arvinger, skulle den lengstlevende ta landet etter ham.[4]
I 1042 døde Harde-Knut, og Magnus ble tatt til dansk konge på tinget i Viborg.[5] Magnus tok danske Svein Estridsson (Ulvsson) til sin jarl. Da kom Einar Tambarskjelve med sitt kjente sitat: «For stor jarl, for stor jarl, fostersønn!»[6] Det viste seg at Einar hadde rett, for Svein gjorde opprør og lot seg ta til dansk konge.[7] Det skal ha blitt holdt tre slag mellom Magnus og Svein, før Magnus gikk seirende utav det som både dansk og norsk konge.[8]
Sagaen inneholder også beskrivelser av slaget ved Lyrskogshede, der Magnus og hans danske hærstyrker slo venderne i 1043. Snorre forteller at Magnus natten før slaget drømte om sin far, Olav. Olav forsikret i drømmen sønnen om at han kom til å vinne, og sa at Magnus skulle begynne å kjempe når han hørte luren til faren. Da Magnus våknet, syntes alle de hørte en klokkelyd fra oppe i luften, og de av Magnus' menn som hadde vært i Nidaros, syntes lyden hørtes ut som en klokke Olav hadde ringt med i Klemenskirken der.[9]
Sagaen slutter med at Magnus mente seg berettiget til å bli konge også i England, ettersom Harde-Knut også hadde vært engelsk konge, og avtalen mellom dem var at Magnus skulle arve hans rike, siden Magnus levde lengst. Han sendte derfor brev til kong Edvard av England med krav på riket hans, men det endte med at Magnus slo seg til ro med «det riket Gud har latt meg få».[10]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Snorre, Olav den helliges saga: 451 (kapittel 251)
- ^ Snorre, Magnus den godes saga: 453-454 (kapittel 1)
- ^ Snorre, Magnus den godes saga: 456-457 (kapittel 3-5)
- ^ Snorre, Magnus den godes saga: 457-458: kapittel 6)
- ^ Snorre, Magnus den godes saga: 466-467 (kapittel 20-21)
- ^ Snorre, Magnus den godes saga: 467 (kapittel 23)
- ^ Snorre, Magnus den godes saga: 468 (kapittel 25)
- ^ Snorre, Magnus den godes saga: 478 (kapittel 35-36)
- ^ Snorre, Magnus den godes saga: 470 (kapittel 27)
- ^ Snorre, Magnus den godes saga: 479-480 (kapittel 36-37)
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Snorre Sturlasson, Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Gyldendal norsk forlag, Oslo 1979
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Magnus den godes saga, fulltekst på norrønt, norsk, dansk og svensk hos Heimskringla.no
- Bersoglisviser, på norrønt hos Heimskringla.no