Magnus Berrføtts saga
Magnus Berrføtts saga er den tolvte sagaen i sagasamlingen Heimskringla, skrevet av den islandske skalden og høvdingen og historikeren Snorre Sturlason rundt 1230. Sagaen handler om den norske kongen Magnus Olavsson, med tilnavnet Berrføtt eller Barfot. Magnus var sønn av kong Olav Kyrre.
Om sagaen[rediger | rediger kilde]
Magnus Berrføtts saga består av 26 kapitler, og handler om Magnus' liv fra han ble tatt til konge i 1093 og til han døde i 1103. Sagaen handler også om hans fetter Håkon Magnusson Toresfostre, sønn av Magnus Haraldsson, som var bror til Magnus' far Olav Kyrre. Håkon var en kort periode konge samtidig med Magnus, men Magnus anerkjente aldri fetteren som medkonge.
I sagaen gjengir Snorre flere skaldekvad, hovedsakelig av Bjørn Krepphendt («krok-hendt»). Bjørn var Magnus' skald og diktet blant annet Magnusdråpa om kongen, noe av dette kvadet er gjengitt i sagaen. Ei dråpa var den mest ærefulle formen for kvad. Snorre fremstiller Magnus som en krigersk mann, som lignet mer på sin farfar Harald Hardråde enn på sin far Olav Kyrre («den fredelige»). Han hadde da også tilnavnet Styrgjaldar-Magnus («krigs-Magnus»). Tilnavnet Berrføtt eller Barfot fikk han etter å ha vært i «vesterviking», altså på tokt i Skottland og Irland, fordi han hadde begynt å gå i den klesdrakten folk brukte der.[1] Det har vært spekulert i om dette kan være en referanse til plagget kilt.
Handling[rediger | rediger kilde]
Sagaen starter med at Magnus ble tatt til konge i Viken (Oslofjord-området). På samme tid ble fetteren Håkon tatt til konge på Øretinget i Trøndelag. Håkon fikk stor støtte av trønderne fordi han gav dem økonomiske fordeler, og fikk seg snart en stor hird.[2] Magnus gjorde et forsøk på å angripe da han fikk høre at fetteren var blitt tatt til konge, så han reiste til Trondheim, men måtte snu da han så hvor stor overmakten var. Håkon døde imidlertid året etter, så den potensielle konflikten mellom de to kongene ble avverget. Ifølge Snorre var Håkon en av de høvdingene som hadde vært mest elsket av folket.[3] Etter Håkons død dro Magnus til Danmark og herjet, og Bjørn Krepphendt diktet om dette i Magnusdråpa:[4]
Vossingers herre lot fare
vide med sverd over Halland;
hordekongen brendte husene
(hissig de fulgte de flyktende).
Siden Trøndernes Budlung
brendte herreder mange;
viskdalske enker våget,
i været bålene flammet.
I 1098 reiste Magnus til Orknøyene. Her tok han jarlene Pål og Erlend til fange.[5] Senere dro Magnus til Bretland (Sørøst-England og Wales) og drepte jarlen der, Huge den prude. Deretter dro han til Skottland og forhandlet med den skotske kongen om øyene vest for Skottland. Snorre skriver at den skotske kongen var Malcolm, men han var død før Magnus kom til Skottland, så det må ha vært sønnen hans, Edgar Magnus forhandlet med.[6]
Magnus var også i konflikt med de svenske og danske kongene. I 1101 ble det imidlertid avtalt et forliksmøte mellom de tre nordiske kongene Magnus, svenskekongen Inge og danskekongen Erik ved utløpet av Gøta elv, grensen mellom de tre nordiske rikene. Her ble det avtalt at Magnus skulle få Inges datter, Margareta. Margareta fikk tilnavnet Fredskolla, det vil si fredskvinnen, fordi ekteskapet mellom henne og Magnus ble en pakt på fredsavtalen.[7] Snorre forteller også om Magnus barn, som han hadde fått utenfor ekteskap før han giftet seg med Margareta. Den eldste var Øystein, hvis mor var så lite gjev at Snorre ikke brydde seg om å nevne navnet hennes, deretter Sigurd, sønn av Tora, og til sist Olav, sønn av Sigrid.[8] Etter dette forteller Snorre et par anekdoter om personer som skal ha blitt helbredet etter å ha bedt til helgenen Olav den hellige i Trondheim.[9]
De siste kapitlene handler om Magnus' erobringsferd til Irland i 1103. Han hadde med seg en stor hær med menn fra både Norge og Orknøyene. Magnus og mennene hans vant først et slag i Ulster, men senere ble de angrepet av irene. Magnus fikk et hogg i halsen av en øks, og falt der.[10] Magnus' banemann ble siden drept av lendmannen Vidkunn Jonsson. Magnus ble rundt 30 år gammel, og Snorre bemerker i det siste kapittelet at «konger skal man ha til heder, og ikke til et langt liv».[11]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Snorre, Magnus Berrføtts saga, kap. 16
- ^ Snorre, Magnus Berrføtts saga, kap. 1
- ^ Snorre, Magnus Berrføtts saga, kap. 2
- ^ Snorre, Magnus Berrføtts saga, kap. 3
- ^ Snorre, Magnus Berrføtts saga, kap. 8
- ^ Snorre, Magnus Berrføtts saga, kap. 10
- ^ Snorre, Magnus Berrføtts saga, kap. 15
- ^ Snorre, Magnus Berrføtts saga, kap. 16
- ^ Snorre, Magnus Berrføtts saga, kap. 21-22
- ^ Snorre, Magnus Berrføtts saga, kap. 23-25
- ^ Snorre, Magnus Berrføtts saga, kap. 26
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Snorre Sturlasson, Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, Gyldendal norsk forlag, Oslo 1979