Halvdan Svartes saga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Halvdan Svartes saga er en saga om småkongen Halvdan Svarte som tradisjonen oppgir at han hersket over Østlandet, Vestfold og Opplandene på første halvdel av 800-tallet. Fortellingen er skrevet av Snorre Sturlason. Halvdan Svartes saga er den andre sagaen i Snorres store verk Heimskringla, eller Sagaene om de norske kongene.

Den første sagaen i Heimskringla er Ynglinge-saga, en middels stor saga om mange sagnkonger som nedstammer fra de norrøne gudene inntil småkonger siver inn fra Svitjod og slår seg ned på Østlandet. Halvdan Svarte er således av Ynglingeætten og dennes saga viser til Halvdans avstamming. Halvdan Svarte er en faktisk og historisk person, og hans betydning kjennes ved at han var far til Harald Hårfagre, den første som regnes som en rikskonge.

Hevd på kongedømmet Norge[rediger | rediger kilde]

Dette kommer til uttrykk i et legendarisk sagn hvor Halvdans Svartes hustru Ragnhild drømmer Norgeshistoriens viktigste drøm: Hun synes hun sto ute i hagen sin og tok en torn ut av serken. Mens hun holdt den begynte en å vokse, oppover til greiner og nedover til den slo røtter. Det vokste videre til det var høyt opp i lufta og videre til hun ikke kunne se toppen og greinene var så lange de bredde seg ut over hele Norge og enda lengre.

Halvdan Svarte hadde også en drøm om at håret hans vokser i ulike lokker av ulik lengde. Noen nådde ned til leggen, andre ned i bakken.

Den første drømmen gir assosiasjoner til tuntreet, og den andre får sitt ekko i Harald Hårfagres saga hvor kongen sverger at han ikke ville gre eller skjære håret før Norge er samlet til ett rike. En vis mann tolker Halvdans drøm, slik det ofte skjer i sagaene, og mener at det betyr at en stor ætt skal komme fra ham og som skal rå for riket.

Hår og skjegg hadde betydning for den fri manns stand, status og tilhørighet. Eddadiktet Rigstula peker på i strofe 15 at den fri bondens kjennetegn var at skjegget var pusset og at han hadde pannelugg. Arkeologien har ofte funnet rikt dekorerte kammer i gravhauger. Hår var knyttet til guddommelig kontakt.[1]

Drømmeinnslaget er tendensiøst, men har viktig funksjon for Snorres komposisjon. Hans hensikt med Heimskringla er å vise og bevise at Halvdan Svartes ætt har et egen rett til den norske kongstronen framfor alle andre. Mange norske historikere har akseptert denne påstanden uten større debatt, men en del historikere har pekt på at den hålogalandske jarlsætten hadde faktisk samme hevd, men at Snorre underslår kildene til disse, unntatt når han siterer Øyvind Skaldespillers store kvad «Háleygjatal» som viser at også jarlsætten var ‘konger’ med avstamming tilbake til Odin.[2]

Halvdan Svartes saga er en av de korteste sagaene i Heimskringla, knappe fem sider. De første to handler om hvordan Halvdan kriger med andre småkonger og vinner og arver landområder. Han er ikke bare seierrik, men taper mot Gandalvsønnene og må flykte til skogs. Han kommer likevel tilbake etter at han igjen har samlet folk og vinner et slag over brødrenes hær.

Trolldom[rediger | rediger kilde]

Snorre beskriver Halvdan som en klok mann som ikke bare satte lover, men overholdt dem selv. Når han får en sønn, den kommende Harald Hårfagre, skriver Snorre på sitt karakeristiske vis at «hans mor var svært glad i ham, men hans far mindre».

At Halvdan ikke nærte de varmeste følelser for sin sønn uttrykkes i at sønnen må flykte når Halvdan beskylder en same for trollskap for at maten var forsvunnet og Harald tar samen i forsvar. Samer eller finner representerte utgård og seid og trolldom var knyttet til disse. Det lille innslaget peker fram mot et tilsvarende episode som får stor plass i Harald Hårfagres saga, Haralds fascinasjon for Snøfrid Svåsedatter, samekvinnen som han får fire sønner med, men som han sender fra seg når han innser at hun har «fortrollet» seg.

Det mytologiske opptrinnet blir fulgt med det som blir beskrevet som «det glade budskap»: Halvdan Svarte har dratt på slede over isen, isen brekker og han drukner.

Delt grav, delte kilder[rediger | rediger kilde]

Etter at Halvdan er død ved Røykenvika på Hadeland blir liket delt og gravlagt på flere steder; Romerike, Vestfold, Hedmark, Ringerike og Hadeland har alle sine Halvdanshauger. Deretter arver den rømte sønnen Harald farens rike.

Sæmund Frode var den som først konstruerte den norske kongsætten, men førte ikke slekten lengre tilbake enn til Halvdan Svarte. Den anonyme forfatteren av Fagrskinna går lengre tilbake til Gudrød Halvdansson Veidekonge. Det var Are Frode som førte slektslinjene helt tilbake til de første Ynglingekongene i Svitjod. Snorre Sturlasson benyttet alle disse kildene for sin saga, men påtagelig nok har han ikke et eneste skaldekvad å støtte seg til som ‘sannferdige’ kilde. Halvdan Svarte ligger altså i sagatidens tussmørke og de ulike kildene strides og motsir hverandre hva Halvdans landområder besto av, unntatt at det var østpå og «opp i fjellene», hvilket tilsvarer Oppland.

Også om Ragnhild, Halvdans hustru, spriker kildene. Sæmund Frode opplyser at hun kom fra Sogn, mens Fagrskinna – som Snorre bygger på – kobler henne usannsynlig til danske Ragnar Lodbroks ætt. Grunnen er at det gir således Harald Hårfagre en fornem ætt på begge sider, både mor- som farsiden.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hoftun, Oddgeir, Norrøn tro og kult ifølge arkeologiske kilder, side 283-285. Oslo 2001.
  2. ^ Sturlasson, Snorre, Snorres kongesagaer, side 9, 111, 152. Oslo 1979.
  3. ^ Krag, Claus, Norgeshistorie, «Vikingtid og rikssamling 800-1130», bind 2, Oslo 1995, side 75, 76, 78

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]