Norge under Napoleonskrigene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Napoleonskrigene
Sadler, Battle of Waterloo.jpg
Slaget ved Waterloo, malt av William Sadler
Dato 18001815
Sted Europa, Atlanterhavet, Río de la Plata, Indiahavet
Resultat Fransk nederlag, Wienerkongressen
Stridende parter
Portugals flagg Kongedømmet Portugal
Preussens flagg Preussen
Russland Det russiske keiserdømmet
Kongedømmet Sicilias flagg Kongedømmet Sicilia
Kongedømmet Sardinias flagg Kongedømmet Sardinia
Spanias flagg Spania
Sverige Sverige
Storbritannia Storbritannia
Habsburgs flagg Keiserdømmet Østerrike
Frankrike Frankrike
Nederland Nederland
Kongedømmet Italias flagg Kongedømmet Italia
Kongedømmet Napolis flagg Kongedømmet Napoli
Polens flagg Hertugdømmet Warszawa
Bayerns flagg Kongedømmet Bayern
Kongedømmet Sachsens flagg Kongedømmet Saksen
Danmark Danmark-Norge

Norge under Napoleonskrigene betegner perioden mellom 1807 og 1814, da Danmark-Norge var en del av konfliktene i de europeiske Napoleonskrigene. Danmark-Norge allierte seg med Frankrike og gikk til krig mot både Storbritannia og Sverige. For Norge førte deltakelsen i krigene til økonomiske nedgangstider, fattigdom og sult. Krigene førte også til bruddet mellom Danmark og Norge, og førte Norge inn i en ny union med Sverige.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Napoleonskrigene er betegnelsen på en rekke kriger i Europa mellom 1800 og 1815, først og fremst mellom Frankrike, ledet av general Napoléon Bonaparte, og Storbritannia.

Den dansk-norske regenten, kronprins Frederik (fra 1808 kong Frederik VI av Danmark og Norge), hadde i realiteten vært konge fra 1784, fordi hans far, kong Christian VII var psykisk syk. Den unge regenten førte en aggressiv utenrikspolitikk.

Danmark-Norge var sammen med Portugal de siste nøytrale statene i Europa. Nøytraliteten var en fordel, fordi Danmark-Norge fikk gode handelsbetingelser og den norske eksporten, hovedsakelig trelast og fisk, økte kraftig og skapte gode økonomiske tider. Storbritannia forsøkte å avgrense den nøytrale handelen med Frankrike, mens Danmark-Norge lot franske kapere bruke norske havner som baser for angrep på britiske handelsskip. Dette førte selvsagt til misnøye hos britene.

I januar 1798 gav kronprins Frederik ordre om å beskytte handelsskip med krigsskip. I desember 1800 dannet kronprinsen et væpnet nøytralitetsforbund med Russland og Sverige. Dette førte til at britene våren 1801 sendte en ny flåtestyrke mot Danmark, der de nedkjempet den dansk-norske flåten i slaget på Københavns red. Etter dette gikk nøytralitetsforbundet i oppløsning, og kronprinsen oppgav alt som kunne provosere britene. Fra 1805 oppholdt kronprinsen seg i Kiel, som den gangen var en del av Danmark, som ble hans residensby. Der var også den danske hæren på grensevakt for å opprettholde nøytraliteten.[1]

Krigen med Storbritannia[rediger | rediger kilde]

Flåteranet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget om København (1807)

Sommeren 1807 så det ut til at Napoleon skulle vinne krigen; kun Storbritannia, Napoli og Sverige var nå de eneste motstanderne etter at Russland hadde måttet skifte side. Storbritannia tilbød-Danmark-Norge å bli med i alliansen, mot at de overgav den dansk-norske flåten til britene, da britene var bekymret for en norsk-dansk allianse med Frankrike. Man mente også at dersom Danmark-Norge ble trukket med i krigen, burde det være på britisk side. Det danske veldet var et maritimt imperium, prisgitt britisk velvilje. Kronprins Frederik nektet imidlertid å bøye seg for den britiske ultimatumet, og 2. september 1807 angrep Storbritannia København og konfiskerte den dansk-norske flåten. 31. oktober 1807 allierte kronprinsen seg med Napoleon og erklærte Storbritannia krig.[1]

Sjøblokaden 1807-1814[rediger | rediger kilde]

Dansk-norsk kanonbåt. Ukjent kunstner.
Europa i 1811. Fargekoder:
- Mørk blå - Det franske keiserdømme,
– Lys blå – Franske vasallstater,
– Blågrå – Stater som deltok i fastlandssperringen
Storbritannia og Portugal var tilnærmet de eneste land i Europa som ikke ble formelt dekket av blokaden.

Utdypende artikkel: Kanonbåtkrigen

Da krigen brøt ut også i Norge i september 1807 snudde de gode økonomiske tidene for nordmennene. Danmark-Norge måtte nå bli med i en gjensidig blokade av Storbritannia, fastlandssperringen. Storbritannia var Norges største handelspartner, og blokaden rammet derfor Norge hardt. Britene blokkerte også samvirket mellom Danmark og Norge. Norges viktigste importvare var korn, og dette fikk man nå ikke tak i. Blokaden førte dermed til både arbeidsledighet, dårligere økonomi og sult.[2] Danmark hadde i 1735 innført monopol på korn for Norge; så lenge Danmark kunne skaffe nordmennene korn, var det ikke lov å importere korn til Norge fra andre land. Dette førte selvsagt til krise for Norge under blokaden.[3] Mangelen på korn gjorde at man begynte å lage barkebrød i Norge, og det ble utstrakt hungersnød, spesielt i 1808-1809 og i 1812-1813. Årene under Napoleonskrigene og blokaden av Storbritannia er den siste gangen det har vært stor hungersnød i Norge.[4] Henrik Ibsens berømte dikt fra 1861, Terje Vigen, handler om de norske forholdene under den britiske blokaden.

At kontakten med Danmark ble vanskelig å opprettholde, gjorde også at kronprinsen ble nødt til å opprette regjeringskommisjonen, en midlertidig regjering som styrte Norge i kongens navn. Denne skulle senere bidra til den norske løsrivelsen fra Danmark.[5] Av samme grunn som regjeringskommisjonen ble opprettet, fikk Norge i 1807 lov til å trykke sine egne aviser. Det ble allerede trykket tidsskrifter og annonseaviser (kunngjøringer) i Norge, men København hadde hatt monopol nyheter. Den første nordmannen som tok initiativet til å starte en norsk avis, var prest i Oslo domkirke, Niels Wulfsberg. Selv om trykking av norske aviser var en unntakstilstand, ble det akkurat som regjeringskommisjonen et skritt på veien mot bruddet med Danmark.[6]

De vanskelige forholdene under krigen gjorde at norske handelsmenn tydde til mer tvilsomme måter å tjene penger på - kaperfart, eller rent sjørøveri. Dette ble støttet av kronprins Frederik. Siden britene hadde tatt det meste av flåten, anbefalte kronprinsen å utruste handelsskip med kanoner og geværer, og kaperbrev som gjorde det lovlig å borde fiendens skip og overta både det og varene ombord, i kongens navn. De fleste kaprede skipene ble ført til Christiania eller Kristiansand. Samtidens aviser støttet opp om kaperfarten og oppfordret alle gode nordmenn til å gjøre det samme. En av de mest kjente norske kaperrederne var Emanuel De Thygeson, stiftamtmann i Kristiansand. Enevold de Falsen, far til Eidsvollmannen Christian Magnus Falsen (kjent som «Grunnlovens far») og redaktør for Budstikken, appellerte til nasjonal stolthet og oppfordret nordmenn til å se på kaperfarten som en form for vikingtokt mot britene. Kaperfarten skapte store inntekter for noen, men var trolig til større skade enn gang for samfunnet som helhet. Den ødela for de etablerte handelshusene, minimerte handelsflåten og skapte nærmest lovløse tilstander langs norskekysten.[7]

Krig med Sverige[rediger | rediger kilde]

En norsk skiløper under den svensk-norske krigen i 1808-1809. Tegnet av Johannes Senn 1811.

Utdypende artikkel: Krigen med Sverige 1808-1809

I februar 1808 erklærte Danmark-Norge krig mot Sverige. Planen for Napoleons allierte var at Danmark-Norge, Russland og Frankrike alle skulle angripe Sverige fra hver sin kant. Russland invaderte Finland (som den gangen var en del av Sverige), men danske og franske soldater ble avskåret av britene fra å angripe fra sør, og den norske hæren var i for dårlig forfatning til å invadere fra vest. Sverige invaderte Norge i april, men kom bare til Østlandet, hvor de ble stoppet delvis av den norske hæren og delvis av mangel på mat og transportmuligheter. For Sverige var det viktigst å beholde Finland, og de satte derfor ikke inn de største ressursene i Norge. I desember 1809 sluttet Danmark-Norge og Sverige fred i Jönköping, uten territorielle endringer.

Krigen førte imidlertid til flere endringer. Den bidro til revolusjonen i Sverige i 1809, da kong Gustav IV Adolf ble avsatt og landet fikk en forholdsvis moderne grunnlov. Avsettingen av Gustav Adolf kunne ha ført til en ny forening av de skandinaviske landene, da dansk-norske kong Frederik ble tilbudt også den svenske tronen. Frederik avslo imidlertid, og prins Christian August, formann for regjeringskommisjonen, ble valgt til svensk tronarving. Christian August var populær også i Norge, og sammen med misnøyen med Danmark fordi de hadde dratt Norge inn i krigene, gjorde det at flere nordmenn, spesielt på Østlandet, begynte nå å håpe på en svensk-norsk union.[8]

Kielfreden[rediger | rediger kilde]

Christian Frederik, først stattholder i Norge, i mai 1814 valgt til norsk konge, for deretter å bli tvunget til å abdisere i august samme år.

Utdypende artikkel: Kielfreden

Danmark-Norge ble på mange måter tvunget inn i Napoleonskrigene av stormaktene. I 1813 forsøkte Frederik, som da var blitt konge, å bryte alliansen med Napoleon etter hans store nederlag i Russland i desember 1812. Kong Frederik ville bytte side, men stormaktene krevde at han måtte avstå Norge for å få bli med i alliansen mot Napoleon. Sverige var blitt lovet Norge for sin innsats i Napoleonskrigene, og representantene for stormaktene mente fortsatt at de kunne bestemme over land, folk og grenser som de ville. Kong Frederik nektet å gi fra seg Norge og fortsatte alliansen med Napoleon. Da Napoleon tapte i Folkeslaget ved Leipzig i oktober 1813, invaderte svenskene Danmark, og tvang danskene til å avstå Norge til svenskene i Kielfreden i januar 1814.[9]

Det norske folket mente imidlertid at de selv stod fritt til å velge styreform nå som kong Frederik hadde sagt fra seg landet og løst dem fra eneveldet. Dermed begynte prins Christian Frederik, stattholder i Norge, sammen med flere fremstående nordmenn å forberede et opprør mot Kieltraktaten (som for øvrig aldri ble akseptert som et rettsdokument i Norge) og arrangerte Stormannsmøtet på Eidsvoll i februar. Her ble det bestemt at det skulle kalles inn til en riksforsamling hvor Norge skulle få egen konstitusjon og velge egen konge.[10] Under riksforsamlingenEidsvoll i april-mai 1814 ble Grunnloven utformet og Christian Frederik valgt til norsk konge.

Krigen i 1814[rediger | rediger kilde]

Norges orlogsflagg i krigen med Sverige, innført 20. mai 1814.

Utdypende artikkel: Krigen med Sverige 1814

Norge hadde erklært seg selvstendig etter riksforsamlingen på Eidsvoll, men de europeiske stormaktene mente Kieltraktaten fortsatt gjaldt, og at Sverige hadde rett på Norge. Sommeren 1814 brøt det derfor ut krig mellom Norge og Sverige. 26. juli angrep svenske styrker Hvaler og invaderte deretter Smålenene (Østfold). Halden ble beleiret, og 4. august ble også Fredrikstad tatt. Kong Christian Frederik hadde planlagt et motangrep ved Rakkestad, men svenskenes styrke gjorde at det måtte avlyses. 8. august konkluderte den norske kongen med at de ikke kunne vinne over svenskene, og aksepterte det svenske tilbudet om forhandlinger. Disse endte med Mossekonvensjonen 14. august 1814.

Krigen varte altså bare i to uker, og er den siste krigen som har blitt kjempet mellom svensker og nordmenn. Det er også den siste krigen Sverige har deltatt i. Blant nordmennene var det delte meninger om krigen. Vestlendinger og trøndere mente nordmennene burde kjempe mot svenskene til siste mann, mens østlendingene (som tross alt ble hardest rammet) mislikte krigen. Hundrevis av soldater deserterte, og mange bønder i krigsområdene nektet å hjelpe den norske hæren.[11]

Krigen endte altså med seier for Carl Johan, Sveriges kronprins (etter at Christian August døde i 1810). Etter forhandlingene i Mossekonvensjonen måtte Christian Frederik abdisere som norsk konge, men Norge fikk beholde Grunnloven. Carl Johan gav nordmennene rimelig gode vilkår, trolig for å unngå opprør og for å skape grunnlag for et godt samarbeid i den nye unionen. Carl Johan ønsket trolig også å fremstå som en sivilisert og fornuftig leder før deltagelsen Wienerkongressen, en konferanse som skulle skape orden i Europa etter Napoleonskrigene. Det norske stortinget ble kalt sammen i oktober-november 1814. Her ble svenske kong Carl II ble valgt til norsk konge, og det ble vedtatt grunnlovsendringer for å tilpasse Grunnloven til unionen med Sverige, resultatet ble den såkalte Novembergrunnloven. Dermed gikk Norge, etter noen få måneders selvstendighet, inn i en ny union med Sverige. I denne unionen hadde Norge imidlertid en langt mer selvstendig stilling i den tidligere unionen med Danmark, med egen grunnlov og innenrikspolitisk frihet.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]