Bjarne Hodne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bjarne Hodne
Bjarne hodne forskerforbundet.jpg
Født15. oktober 1943 (75 år)
Beskjeftigelse Professor
Nasjonalitet Norge
Medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi

Bjarne Hodne (født 15. oktober 1943) er en norsk kulturhistoriker og tidligere leder av fagforeningen Forskerforbundet.

Hodne vokste opp med lærere som foreldre på Nordberg i Oslo og gikk reallinja på Berg gymnas. Han tok magistergraden i folkloristikk i 1970, og ble fra nyttår i 1971 forskningsstipendiat gjennom NAVF. Hodne forsvarte dr.philos.-graden i 1973 på avhandlingen Personalhistoriske sagn. En studie i kildeverdi. To år senere ble han konstituert konservator ved Norsk Folkeminnesamling, fra 1975 universitetslektor i folkloristikk, i 1976 dosent, og endelig, i 1985, professor i samme fag, men som senere - sammen med etnologi - har skiftet navn til kulturhistorie.

I 1988 ble Bjarne Hodne valgt inn som prodekan ved Det historisk-filosofiske fakultet, og i perioden 1991-97 dekan ved det historisk-filosofiske fakultet. Hodne er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi siden 1987. Blant Hodnes forskningsinteresser er mentalitetshistorie og kulturhistorie, kulturarvstudier, nasjon og nasjonalisme, skikker, ritualer og trosforestillinger knyttet til årets og livets høytider, informantstudier, forskningshistorie og folkedikting.[1]

Fra 1996 til 2003 ledet han programstyret for Program for kulturstudier i Norges forskningsråd. Fra 1998 til 2005 var han leder for styringsgruppen for det nasjonale museumsprosjektet som hadde som mål å bidra til digitalisering og økt tilgjengelighet til universitetsmuseenes samlinger.

1. januar 2007 ble han leder av Forskerforbundet og ble gjenvangt i 2009 med periode frem til 2012.

Forskningsinnsats[rediger | rediger kilde]

I sin doktoravhandling Personalhistoriske sagn fra 1973 analyserte Bjarne Hodne sagn knyttet til overfall og drap, og undersøkte kildeverdien av folkelig fortellerstoff opp mot tørre fakta i forhørsnotater, forhandlingsprotokoller og domsavsigelser helt fra et stykke ned på 1600-tallet og frem til omkring 1850. Ved å kombinere kildegruppene, muntlige nedtegnelser og juridiske dokumenter, mente han det var holdninger og ikke dårlig hukommelse som gjorde at den historiske sannheten ble fordreid.

Der tradisjonen ikke lenger var så nøye med å formidle fakta i saken, mente han det skyltes at folk ga seg til å vurdere hendelsene i lys av egne preferanser til bot og soning. I en periode på 1800-tallet med liberal straffeutmåling fant Bjarne Hodne at sagnene kompenserte gjennom å opprettholde en strengere utformet rettspraksis. Drapssagnene avslørte motstand mot rettspraksisen som hadde ført til en oppmyking av samfunnets reaksjon på de grufulle hendelsene som hadde funnet sted. Dermed kunne han konkludere med at drapssagnenes opplysningsverdi var omvendt proporsjonal med holdningsaspektet de avtegnet. Folkediktningen er altså ikke betinget av noen iboende trang til å formidle objektive, historiske fakta. Forholdet mellom det historisk korrekte, kildeverdien, episke mønstre og fortellingens moralitet avspeiler tvert imot en folkelig dom over ugjerningen. Forholdet mellom episk diktning og historisk sannhet hadde lenge vært et diskusjonestema innen folkloristikken, fra Knut Liestøl, via Svale Solheim til Brynjulf Alver.[2]

Bjarne Hodne var videre sentral i den nyorienteringen som skjedde innenfor folkloristikken på 1980-tallet, for å ta hånd om to større minneinnsamlinger fra 1964 og 1981, som var blitt foretatt blant eldre på initiativ fra Nasjonalforeningen for Folkehelsen. Oppgavebesvarelsene ble emneregistrert og lagt inn i Norsk Folkeminnesamlings arkiv.

For å gjøre minneoppgavene tilgjengelige som primær kilde til kunnskap om folks holdninger og opplevelser i ulike livsfaser fordypet Oslofolkloristene seg i ulike kommunikasjonsmodeller. Skriftlige kilder ble sidestilt med muntlige, og deres tilblivelse ble oppfattet som uttrykk for en demokratisk prosess. Selv om en kunne finne forskjeller i manns- og kvinnespråk, yrkesbakgrunn, graden av skriftlig kompetanse og interessefelt kom i prinsippet alle deler av befolkningen til orde.

Ved siden av fokus på spesielle livshøytider var det også spor av folk som kun ønsket telle døgnets lyse timer, men også dem som brukte anledningen til å skrive av seg triste og vanskelige hendelser gjennom å fortelle åpent om opplevelsene. Ved hjelp av psykologiske begreper som vecú og fullfillment, og diskusjoner omkring kvalitative kilder og problemer knyttet til representativitet og ulike former for kildekritikk, kom en opp med et nytt forskningsfelt, som fra slutten av 1980-tallet ble karakterisert som «historie innenfra».

Det nye kildetilfanget førte til en nyorientering innenfor faget med livsløpsstudier, høytider, fritid, historiske hendelser, aspirasjoner, og vanlige folks erindringer.

Bjarne Hodne ledet fra 1988 paraplyprosjektet «Endringer og stabilitet i dagliglivets kultur i Norge etter 1900», hvor minneoppgavene ble supplert med ny innsamling i form av intervjuer, utsending av spørrelister og alternative arkivkilder, avisstoff, lagshistorier, m.m..

Senere kom Bjarne Hodne til å vie seg til studier av nasjonalitet, mens fagforeningsarbeid, som leder for Forskerforbundet skulle legge beslag på hans tid frem til han i 2012 ble pensjonist.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ forskerforbundet.no Presentasjon på Forskerforbundet Arkivert 18. september 2011 hos Wayback Machine.
  2. ^ Knut Liestøl kom via studier av sagalitteraturen inn på spørsmål om den traderte diktingens evne til å ta vare på historiske forløp. Han postulerte den tese at muntlige fortellinger var i stand til å holde oppe en historisk kjerne i omkring 400 år. Teoriene knyttet til sagalitteraturen ble videreført i studier av ættesagn. Svale Solheim diskuterte holdninger og oppfattelser som kom til syne som folkelig protest i Margretevisene. Visetekstene forsvarte den falske Margrete som ble brent på Nordnes som svindlerske og viste tilstedeværelsen av en anti-autoritær fortolkning av de offentlige dokumenter. Brynjulf Alver fordypet seg i historiske sagn), noe som også var emne for Hodnes magisteravhandling i 1970.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]