Pant (sikkerhet)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Pant innebærer at en formuesgjenstand tjener som sikkerhet for at et krav skal bli oppfylt. Den som har panterett vil ha en eksklusiv særrett til å søke dekning for sitt krav i formuesgodet, til fortrengsel for eierens øvrige kreditorer. Dersom debitor misligholder pantekravet, kan panthaveren vanligvis med myndighetenes bistand gjennom tvangsfullbyrdelse selge formuesgjenstanden, og ta dekning for sitt krav i salgssummen.[1]

Begrunnelsen for å tillate pantsettelse er i hovedsak panterettens kredittskapende effekt. Kreditt gir grunnlag for investeringer, og dermed avkastning. Dette er gunstig for den enkelte og for samfunnet.

Den som innehar panteretten kalles panthaver (som normalt, men ikke nødvendigvis, er kreditor for det krav som sikres). Objektet som panten er sikret i kalles et panteobjekt. Den som stifter panterett i panteobjektet til fordel for en annen, kalles pantsetter (som også ofte er debitor for det sikrede kravet, selv om det er relativt vanlig at andre, typisk foreldre eller den som starter opp virksomhet, stiller sikkerhet for andres – barns eller virksomhetens – gjeld).

Pant er enten underpant, det vil si at eieren beholder rådigheten over pantet, eller håndpant, hvor eieren fratas rådigheten.

Lån med sikkerhet, herunder boliglån og billån, er eksempel på pant. For å ta opp et boliglån, stiller låntakeren boligen som pant. Boligen fungerer dermed som sikkerhet for at lånesummen, eller kravet, tilbakebetales til panthaveren, i dette tilfellet banken. Ved manglende tilbakebetaling kan panthaveren kreve at boligen selges for å få oppfylt kravet.[2]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Lov om pant (panteloven) - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 31. mars 2021. 
  2. ^ «Hva er lån med sikkerhet? - Vi har svaret - Lån for deg». Besøkt 31. mars 2021.