Hopp til innhold

Irène Némirovsky

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Irène Némirovsky
Irène Némirovsky i 1928, 25 år gammel
FødtИрина Леоновна Немировская
24. feb. 1903[1]Rediger på Wikidata
Russlands flagg Kiev, dagens Ukraina
Død17. aug. 1942[2][3][4][5]Rediger på Wikidata (39 år)
Tysklands flagg Auschwitz konsentrasjonsleir
BeskjeftigelseForfatter
Utdannet vedUniversitetet i Paris, Sorbonne
BarnÉlisabeth Gille
Denise Epstein
NasjonalitetFrankrike[6]
Det russiske keiserdømmet
GravlagtAuschwitz
SpråkFransk[7][8]
UtmerkelserPrix Renaudot (2004) (kildekvalitet: posthumt)
Mort pour la France
DebutDavid Golder fra 1929
Debuterte1926
Aktive år1926–1942
Viktige verkSuite française
Påvirket avOscar Wilde
Ivan Turgenev
IMDbIMDb
Signatur
Irène Némirovskys signatur
Irène Némirovsky på Commons

Irène Némirovsky (1903–1942) var en franskspråklig forfatter. Hennes mest kjente verk nå er den posthumt utgitte romanen Suite Française (Storm i juni) som ble gitt ut i 2004 (på norsk i 2006).

Hun ble født i Kyiv, som den gangen lå i Det russiske keiserdømmet, men levde mer enn halve livet i Frankrike og skrev på fransk. Hun ble arrestert av franske gendarmer, klassifisert som jøde etter raselovene som ikke tok hensyn til at hun var katolsk konvertitt.[9] Hun døde 39 år gammel i utryddelsesleiren Auschwitz i det tysk-okkuperte Polen.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Irène Némirovsky ble født i Kiev, som den gangen lå i det russiske keiserdømmet. Hennes far, Léon Némirovsky (på hebraisk het han Arieh[10]), tok navn etter sin hjemby Nemirov[11] i Ukraina. Han hadde slått seg opp på kornhandel og var en rik finansmann. Hennes overfladiske og ulykkelige forhold til moren Faiga (som kalte seg Fanny) ble senere et vesentlig tema i mange av Némirovskys romaner. Foreldrene brydde seg hverken om hjemmet eller datteren, selv om de ansatte førsteklasses lærere til henne. Némirovsky tilbad faren sin, men han foretrakk å være på kontoret, på reiser eller på kasino, der han spilte med formuer som innsats. Faiga (1887–1989) var knappe 16 år da datteren ble født, og følte bare motvilje mot barnet. Hun fornektet sin alder, og fra hun kom i 30-årsalderen, tvang hun tenåringsdatteren til å kle seg som en småpike for selv å virke yngre. Faiga var på evig utkikk etter mannlig oppmerksomhet, men etter hvert som alderen hennes ble synlig, måtte hun ta til takke med gigoloer.[12]

I 1917 flyktet Léon Némirovsky med familien fra den russiske revolusjonen og sin store, flotte villa i St. Petersburg. Somrene hadde de tilbrakt på Krim, i Biarritz eller ved Rivieraen. Irène Némirovsky ble etterlatt på et pensjonat med sin franske guvernante, mens moren holdt til på et luksushotell. Guvernanten døde da Némirovsky var 14 år; av henne hadde hun lært flytende fransk, og snakket i tillegg flytende russisk, polsk, engelsk, finsk og baskisk. Hun forstod også jiddisch. Inspirert av Ivan Turgenjevs romanteknikk begynte hun å skrive som 14-åring. Hun skrev ikke bare teksten, men også alle de tanker og innfall hun fikk underveis. Yndlingsromanen hennes var Bildet av Dorian Gray.[13].

St. Petersburg var for henne mørke, tilsnødde gater, der en isvind blåste over kanalenes råtne vann. Hun hadde ingenting mot å flytte til Moskva, der faren hennes mente de var trygge for revolusjonen. Men Moskva viste seg tvert om å være senter for opprøret i oktober 1918. I fem dager holdt familien seg innendørs, forsynt med en sekk poteter, noen esker sjokolade og sardiner. Deretter dro de tilbake til St. Petersburg, men da bolsjevikene satte en pris på Léon Némirovskys hode, organiserte han en flukt til Finland. Forkledd som bønder krysset de grensen, og tilbrakte et år på et sted bestående av tre trehus ute på et jorde. Datteren lengtet hjem til Russland. Faren hennes foretok mange turer tilbake for å hente ut familiens eiendeler. Så fulgte tre måneder i Stockholm. I juli 1919 seilte familien til Rouen, en ti dagers seilas innbefattet en kraftig storm som kom til å inspirere sluttscenen i David Golder. I Paris overtok Léon ledelsen av en filial av banken sin, og kunne dermed gjenoppbygge formuen sin. Irène begynte å studere ved Sorbonne-universitetet og avla en fremragende embedseksamen i litteratur.[14]

Forfatter i Frankrike

[rediger | rediger kilde]
Irène Némirovsky 14 år gammel.

I 1926 giftet Irène Némirovsky seg med en annen jødisk/russisk innvandrer, bankmannen Michel Epstein, sønn av en bankdirektør i Russland som var blitt medlem av bankkomitéen i Paris under ledelse av den tidligere statsminister og finansminister i Russland, grev Vladimir Kokovtsov (1853-1943),[15] som under den senere tyske okkupasjonen prøvde å hjelpe ekteparet Epstein.[16] Paret bosatte seg i en fredelig sidegate, avenue Constant-Coquelin 10, og fikk to døtre: Denise (født 1929) og Elisabeth (født 1937). Irène Némirovsky hadde jødiske foreldre, men den 2. februar 1939 konverterte hun med døtrene sine til katolisismen. De lot seg døpe i Sainte-Marie-kapellet i Paris[17] ved daggry, av familievennen fyrst Vladimir Ghika (1873–1954) fra Romania - martyr for kirken og helliggjort i 2013.[18] Némirovskys søknad om fransk statsborgerskap ble likevel avvist, på tross av hennes berømmelse. Dette var et tiår sterkt preget av antisemittisme i tillegg til en voksende frykt for krig.

Irène Némirovsky var allerede berømt etter sin første roman David Golder, påbegynt i Biarritz i 1925 og utgitt i 1929. Romanen ble en suksess og også filmatisert i 1930 med skuespiller Harry Baur i tittelrollen og Julien Duvivier som filminstruktør. Den rike jøden Golder, en gang børsens skrekk, ruineres og reduseres til den lille jøden han var som ung mann hjemme i Odessa, etter hvert som hans aldrende hustru er notorisk utro og krever stadig flere penger for å forsørge elskeren sin. Da forleggeren Bernard Grasset mottok manuskriptet, bemerket han at forfatteren hverken hadde oppgitt navn eller adresse, bare en poste restante-adresse signert «Epstein. H. Muller». Han satte derfor en liten annonse i avisen med oppfordring til forfatteren om å melde seg. Det gjorde hun noen dager senere, og Grasset ble overrasket over at et så modent verk var skrevet av den pratsomme unge kvinnen han møtte. Ved utgivelsen ble romanen rost av forfattere så fjernt fra hverandre som jøden Joseph Kessel[19] og antisemitten Robert Brasillach, som lovpriste hennes klare prosa.[20] Samme året ble hennes roman Le Bal, fortellingen om en dårlig behandlet datter og en tenårings hevn, først et skuespill og deretter filmatisert.

Irène Némirovsky skrev også i Candide og Gringoire, to tidsskrifter kjent for antisemittiske tendenser. I et intervju med L'Univers israélite 5. juli 1935 erklærte hun sin stolthet over å være jødisk, og forsvarte sin skildring i David Golder med at den ikke handlet om «franske israelitter, som har vært etablert i landet i generasjoner, og som rasespørsmålet ikke har noen mening for; men de forholdsvis kosmopolittiske jøder, der kjærligheten til penger har overtatt alle andre følelsers plass.»[21] En ny biografi hevder at Irène Némirovsky var motivert, ikke av egen antisemittisme, men av sin avsky for den avvisende moren, og komplekse følelser rundt sin jødisk-russiske bakgrunn, shtetl-jødedommen.[22]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

I august 1939 dro familien Epstein til landsbyen Issy-l'Évêque i Bourgogne sammen med barnepiken Cécile Michaud som kom derfra. De to barna ble etterlatt hos Michauds mor, mens foreldrene dro hjem til Paris. Herfra reiste de ofte på besøk til barna, frem til demarkasjonslinjen ble opprettet i juni 1940. I juni 1941 lot ekteparet seg registrere, og dermed ble deres status som «utenlandske jøder» prekær. Irène Némirovsky kunne som jødinne ikke utgi bøker mer, og hennes mann mistet arbeidet sitt i banken. Sammen reiste de til døtrene i Issy, der de flyttet inn på Hôtel des Voyageurs - der også soldater og offiserer fra Wehrmacht var innkvartert. Den eldste datteren Denise gikk liksom foreldrene med jødestjerne på overtøyet, selv om hun var katolsk konfirmert. Etter et år på hotell fant familien et hus til leie, der de kunne bo for seg selv.[23]

Fyrst Ghika som døpte henne i 1939, led martyrdøden.

Livet i Issy-l'Évêque er tydelig modell for skildringen av Bussy i Dolce, den ene delen av Storm i juni.[24] De tyske underoffiserene Epsteins ble kjent med i Issy, skrev et omtenksomt anbefalingsbrev for den jødiske familien: «Kameraden! Vi har i lengre tid delt husvære med familien Epstein, og lært dem å kjenne som en ytterst anstendig og forekommende familie. Vi ber dere om å behandle dem i overensstemmelse med dette. Heil Hitler! Hammberger, Feldwebel.»[25]

Némirovsky la merke til at få av de ansatte i franske forlag unngikk å samarbeide med tyskerne, og 3. juni 1942 skrev hun sitt testamente til fordel for døtrenes formynderske. Ernst Kaltenbrunner hadde kalt henne «en degenerert kunstner av forkvaklet jødisk hegemoni». Franske myndigheter utleverte bare motvillig jøder med fransk statsborgerskap; til gjengjeld gikk de med på å deportere utenlandske jøder.[26] Den bitterheten Némirovsky skildrer franske forhold med i Storm i juni, får boken til å minne om Marc Blochs L'Étrange Défaite.[27]

Arrestasjon og død

[rediger | rediger kilde]
Oppsamlingsleiren Pithiviers utenfor Paris.

13. juni 1942 ble Némirovsky arrestert som «statsløs person av jødisk bakgrunn» av fransk politi. Årsaken var et allment tiltak mot statsløse jøder i aldersgruppen 16-45 år. Mannen hennes fikk derfor bli, ettersom han var over 45 år.[28] Gestapo hadde kontaktet SS RSHA for å få klargjort hva som skulle gjøres med Némirovsky. Ernst Kaltenbrunner beordret henne gasset. Da hun ble tatt, fikk hun sagt til døtrene: «Jeg må ut på en reise nå...»[29]

Hennes mann skjønte ikke at deportasjonen var en dødsdom. Han spilte regelmessig biljard med tyske offiserer. I andre delen av Storm i juni beskrives de tyske offiserene - med få unntak - som mer medfølende og kultiverte enn de lokale franske jordeierne. Da Némirovsky ble arrestert, skrev hennes mann til den tyske ambassadøren Otto Abetz[30] i Paris og påpekte at selv om hans kone var av jødisk opprinnelse, beviste bøkene hennes at «hun ikke næret sympati hverken for jødedom eller bolsjevik-styre».[31] Han ventet henne hjem hver dag, og dekket på til henne til måltidene, i tilfelle hun dukket opp. Fra Issy skrev han til marskalk Pétain og bad om lov til å ta sin kones plass i arbeidsleiren. Vichy-regjeringens svar var å arrestere ham i oktober 1942. I oppsamlingsleiren Drancy ble han fratatt 8.500 francs. 6. november 1942 ble Michel Epstein deporteret til Auschwitz, og sendt til gasskammeret ved ankomst[32] sammen med sin søster Mavlik, som var blitt arrestert sammen med ham.[33]

16. juli ankom hun oppsamlingsleiren Pithiviers utenfor Paris. Allerede 17. juli ble hun sendt med en transport til Auschwitz. Hun ble registrert i utryddelsesleiren Birkenau. Svekket av astmaen sin havnet hun på den fryktede sykestuen, Revier. Noen kilder oppgir tyfus som dødsårsaken.[34] Andre anfører at hun døde i gasskammeret.[35]

Hun rakk å skrive to brev hjem. 13. juli skrev hun med blyant: «Min kjæreste skatt, for øyeblikket er jeg på gendarmeriet, der jeg har spist solbær og stikkelsbær i påvente av at de skal komme og hente meg. Vær for all del rolig, jeg er overbevist om at dette ikke blir så langvarig.» Hun ba om de andre brillene sine og bøker og litt saltet smør. Brevet er nok blitt postlagt av en vennlig gendarm. Det neste er sendt på avreisedagen, trolig av en tilfeldig reisende de har møtt på jernbanestasjonen. Med blyant står det bare: «Min kjære skatt, mine kjære elskede jenter, jeg tror vi kommer til å reise i dag. Fatt mot og håp. Jeg bærer dere i hjertet, og jeg elsker dere. Måtte Gud hjelpe oss alle.»[28]

Storm i juni

[rediger | rediger kilde]

En posthum bok, Storm i juni består av deler som skulle være de første to av tilsammen fem. Boken utspiller seg i Frankrike fra den tyske invasjonen i juni 1940 fram til juni 1941. Da hun ble arrestert, ble manuskriptet, i form av en skrivebok, lagt i en reiseveske som fulgte døtrene Élisabeth og Denise Epstein gjennom livet. Først i 1975 åpnet Denise manuskriptet, men det ble for smertefullt å skulle lese det. En lekkasje i leiligheten noen år senere fikk henne til å ønske å bevare det, og ved hjelp av en lupe begynte hun å renskrive det på maskin. Hun oppdaget da at det ikke var en dagbok, slik hun hadde trodd, men derimot en bred skildring av masseflukten under den tyske invasjonen i 1940.[24]

Storm i juni ble utgitt i Frankrike i 2004, og vant prisen Prix Renaudot samme året.[36]

Romanen består av to deler, tenkt som de første to av fem deler, med Beethovens 5. symfoni som forbilde. Første del er en rekke tablåer som skildrer Frankrikes sammenbrudd foran den fremrykkende tyske hæren. Andre del, Dolce, er skrevet som en roman.[37] Videre var den planlagt slik:

  • 3. Fangenskap
  • 4. Kamper?
  • 5. Freden?

Némirovsky døde i 1942 og fikk naturligvis aldri kjennskap til krigens utfall. Hun måtte derfor sette spørsmålstegn bak de siste titlene. Hun foreslo også Storm eller Stormer som verkets hovedtittel, og Skipbrudd som navn på første del. Hun minnet seg selv om at krigen ville ta slutt, og den historiske delen blekne, slik at hun derfor burde beskrive samtiden mest mulig levende, slik den «kom til å interessere folk i 1952 eller 2052». Iallfall skulle Lucile og Benoit sammen havne i Paris, slik filmversjonen antyder; der skulle Lucile bli glad i Jean-Marie som Benoits kone Madeleine var forelsket i. Det eneste Némirovsky visste om del 4, var at den skulle omhandle tyskerens (Bruno von Falks) død i Russland. Både han og Jean-Marie skulle dø i løpet av romanen, «begge fylt av smertelig edelhet».[38]

I 2008 var boken utgitt på 38 språk og solgt i 2,5 millioner eksemplarer.[31]

Døtrene

[rediger | rediger kilde]
  • Denise Epstein døde i 2013.[39]
  • Élisabeth Gille var redaktør og oversetter. Etter krigen ble hun boende hos René Avot og hans familie til hun var myndig. (Han var bror til morens nære ungdomsveninne Madeleine Avot.)[40] Élisabeth var over 50 da hun selv debuterte som forfatter med en fiktiv erindringsbok om moren, Le Mirador. [41] Élisabeth døde av kreft i 1996. [42]

Døtrene hadde først gjemt seg på et katolsk pensjonat; Denise under falskt navn. Likevel kom gendarmene på sporet av dem, og de måtte i flere uker leve i skjul i en vinkjeller. Denise pådro seg pleuritt som bare ble behandlet med harpiks, da hjelperne ikke våget å stole på den lokale legen. Derfra gikk flukten videre, stadig med kofferten med morens manuskript. De nådde til sist frem til mormoren Fagia, som bodde komfortabelt i Nice, men ikke ville åpne døren for barnebarna. Hun ropte til dem gjennom den låste døren at om foreldrene deres var døde, skulle de henvende seg til et hjem for foreldreløse. Fagia døde 102 år gammel i sin herskapsleilighet i avenue du President Wilson i Paris. I safen henne lå det bare to av datterens bøker: Jezabel og David Golder.[43]

Etter krigen gikk de to søstrene daglig til Gare de l'Est for å lete etter sin mor blant de overlevende som kom tilbake fra konsentrasjonsleirene. De besøkte også jevnlig hotellet Lutetia, mottakssenter for deporterte.[44] Et hjelpefond betalte livsoppholdet frem til de tok artium. Denise ble helt frisk av pleuritten.[45]

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • L'Enfant génial (Éditions Fayard, 1927), siden navngitt på nytt som L'enfant prodige[46]
  • David Golder (Éditions Grasset, 1929)
  • Le Bal (Éditions Grasset, 1930)
  • Le malentendu (Éditions Fayard, 1930)
  • Les Mouches d'automne (Éditions Grasset, 1931)
  • L'Affaire Courilof (Éditions Grasset, 1933)
  • Le Pion sur l'échiquier (Éditions Albin Michel, 1934)
  • Films parlés (Éditions Nouvelle Revue Française, 1934)
  • Le Vin de solitude (Éditions Albin Michel, 1935)
  • Jézabel (Éditions Albin Michel, 1936)
  • La Proie (Éditions Albin Michel, 1938)
  • Deux (Éditions Albin Michel, 1939)
  • Le maître des âmes (Revue Gringoire, 1939, utgitt som ukentlige episoder)
  • Les Chiens et les loups (Éditions Albin Michel, 1940)
Posthume utgivelser
  • La Vie de Tchekhov (Éditions Albin Michel, 1946)
  • Les Biens de ce monde (Éditions Albin Michel, 1947)
  • Les Feux de l'automne (Éditions Albin Michel, 1957)
  • Dimanche (korte fortellinger) (Éditions Stock, 2000)
  • Destinées et autres nouvelles (Éditions Sables, 2004)
  • Suite française (Éditions Denoël, 2004); vinner av Renaudot-prisen i 2004.
  • Le maître des âmes (Éditions Denoël, 2005)
  • Chaleur du sang (Editions Denoël, 2007)
Bøker i norsk oversettelse ved Kjell Olaf Jensen

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ BD Gest', BD Gest' author ID 38440, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119046040, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 3766[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id nemirovsky-irene, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12039492t; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 12039492t.
  8. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 58530403, Wikidata Q16744133 
  9. ^ Cohen, Patricia (2010): «Assessing Jewish Identity of Author Killed by Nazis», The New York Times, 25. april 2010
  10. ^ https://www.geni.com/people/Leon-Nemirovsky/6000000004032661400
  11. ^ The Untold Stories. The Murder Sites of the Jews in the Occupied Territories of the Former USSR
  12. ^ Myriam Anissimov i forord til Storm i juni (s. 10-11), forlaget Arneberg, Oslo 2007, ISBN 9788291614564
  13. ^ Myriam Anissimov i forord til Storm i juni (s. 14)
  14. ^ Myriam Anissimov i forord til Storm i juni (s. 15-16)
  15. ^ Vladimir Kokovtsov | Article about Vladimir Kokovtsov by The Free Dictionary
  16. ^ Etterord i Storm i juni (s. 491)
  17. ^ «Chapelle Sainte Marie». Arkivert fra originalen 2. mars 2019. Besøkt 17. juli 2020. 
  18. ^ Blessed Vladimir Ghika: prince, priest, and martyr. - Free Online Library
  19. ^ «Joseph Kessel». Arkivert fra originalen 6. mars 2019. Besøkt 17. juli 2020. 
  20. ^ Myriam Anissimov i forord til Storm i juni (s. 9)
  21. ^ Myriam Anissimov i forord til Storm i juni (s. 13)
  22. ^ Cohen, Patricia (28. april 2010): «A writer's tortuous search for identity ; Irene Nemirovsky's work wasn't anti-Semitic, new biographers say» Arkivert 11. juni 2014 hos Wayback Machine., International Herald Tribune
  23. ^ Myriam Anissimov i forord til Storm i juni (s. 18-19)
  24. ^ a b Denise Epstein - Telegraph
  25. ^ Etterord i Storm i juni (s. 483)
  26. ^ http://www.executedtoday.com/2012/08/17/1942-irene-nemirovsky-catholic-jewish-writer/
  27. ^ Némirovsky's love letter to the France that spurned her and killed her | The Spectator
  28. ^ a b Etterord i Storm i juni (s. 480)
  29. ^ https://www.newsweek.com/longest-journey-124645?amp=1
  30. ^ Tasmanian Senator Eric Abetz's great-uncle Otto was a senior Nazi | Daily Mail Online
  31. ^ a b https://www.nytimes.com/2008/10/21/arts/design/21nemi.html
  32. ^ Myriam Anissimov i forord til Storm i juni (s. 21-22)
  33. ^ Etterord i Storm i juni (s. 508)
  34. ^ Irene Nemirovsky | Jewish Women's Archive
  35. ^ ExecutedToday.com » 1942: Irene Nemirovsky, Catholic Jewish writer
  36. ^ «Prix Renaudot». Arkivert fra originalen 2. mars 2019. Besøkt 17. juli 2020. 
  37. ^ Myriam Anissimov i forord til Storm i juni (s. 20)
  38. ^ Etterord i Storm i juni (s. 458-62)
  39. ^ Mort de la fille d'Irène Némirovsky
  40. ^ Etterord i Storm i juni (s. 507)
  41. ^ Élisabeth Gille – New York Review Books
  42. ^ Élisabeth Gille | Jewish Women's Archive
  43. ^ Myriam Anissimov i forord til Storm i juni (s. 22-23)
  44. ^ Myriam Anissimov i forord til Storm i juni (s. 23-24)
  45. ^ Etterord i Storm i juni (s. 503)
  46. ^ Grunnen til tittelbytte av forlaget i 1992, med støtte fra forfatterens døtre, var at det franske begrepet génial var blitt et tenåringsord i betydningen «kjempebra», noe som ikke passet.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Irène_Némirovsky&oldid=24743455»