Irène Némirovsky

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Irène Némirovsky
Irene Nemirovsky 25yo.jpg
FødtИрина Леонидовна Немировская
24. februar 1903[1]
Kiev[2][3]
Død17. august 1942[4][5][1][6] (39 år)
Auschwitz[4][3], Auschwitz-Birkenau konsentrasjonsleir[7]
Gravlagt Auschwitz
Barn Élisabeth Gille, Denise Epstein
Utdannet ved Universitetet i Paris, Sorbonne
Beskjeftigelse Forfatter
Nasjonalitet Frankrike, Det russiske keiserdømmet, ingen
Utmerkelser Prix Renaudot, mort pour la France
SjangerModernisme
DebutDavid Golder fra 1929
Påvirket avOscar Wilde
Ivan Turgenev
IMDbIMDbRedigere på wikidata

Irène Némirovsky (11. februar 190317. august 1942) var en fransk forfatter. Hennes mest kjente verk nå er den posthumt utgitte romanen Suite Française (Storm i juni) som ble gitt ut i 2004 (på norsk i 2006). Hun ble født i Kiev, men levde mer enn halv livet i Frankrike og skrev på fransk. Hun ble arrestert av nasjonalsosialistene etter å ha bli klassifisert som jøde under raselovene som ikke forholdt seg til hennes konvertering til katolikk.[8] Hun døde da hun var 39 år i utryddelsesleiren Auschwitz i det tysk-okkuperte Polen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Irène Némirovsky ble født i 1903 i Kiev, den gang i det russiske keiserdømmet. Némirovskys far, Léon Némirovsky, hadde slått seg opp på kornhandel og var en rik finansmann. Hennes flyktige og ulykkelige forhold til moren ble senere et vesentlig tema i mange av hennes romaner. I 1917 flyktet Léon Némirovsky med familien fra den russiske revolusjonen. Via et år i Finland og Sverige kom familien til Paris i Frankrike sommeren 1919. Irène begynte på universitetet i Sorbonne og begynte å skrive da hun var 18 år gammel.

I 1926 giftet Irène Némirovsky seg med en annen jødisk/russisk emigrant, bankmannen Michel Epstein, og de fikk to døtre, Denise, født i 1929; og Élisabeth, født i 1937. Némirovsky hadde jødisk bakgrunn, men 2. februar 1939 konverterte hun sammen med sine døtre (født i 1929 og 1937) til Den romersk-katolske kirke. Hennes søknader om franske statsborgerskap ble imidlertid avvist, til tross for hennes berømmelse, noe som skyldes dens tids antisemittisme.

Hun ble allerede med den første romanen David Golder, som ble påbegynt i Biarritz i 1925 og gitt ut i 1929. Den fortalte om en jødisk bankmann som ikke var i stand til en problemfylt datter til lags. Romanen ble en suksess og ble også filmet i 1930 med Harry Baur i tittelrollen og med Julien Duvivier som regissør. I 1930 ble hennes roman Le Bal, fortellingen om en dårlig behandlet datter og hevnen til en tenåring, først et skuespill og deretter filmatisert.

Manuskriptet til David Golder ble sendt i posten til utgiveren Éditions Grasset med en poste restante-adresse og signert «Epstein. H. Muller». Forlaget forsøkte å komme i kontakt med forfatteren, selv med en annonse i avisene, men forfatteren var opptatt; hun hadde født sitt første barn. Da Irène Némirovsky til sist møtte opp som forfatteren av David Golder er det sagt at utgiveren var overrasket over at en slik ung kvinne hadde skrevet en slik kraftfull bok.

Til tross for at hun ble anerkjent som en betydelig forfatter, ble fransk statsborgerskap nektet henne. Hun var av russisk-jødisk opprinnelse, men konverterte til katolisismen i 1939. Muligens et desperat forsøk på å unngå forfølgelse som jøder.[9] Hun skrev også i Candide og Gringoire, to magasiner som hadde antisemittiske tendenser. En nye biografi argumenterer at hva som motiverte Irène Némirovsky var ikke egen antisemittisme, men dype, vanskelige og komplekse følelser om hennes jødisk-russiske bakgrunn, shtetl-jødedom og i særdeleshet hennes overveldende vemmelse for sin mor.[10]

Ved 1940 var det blitt umulig for Némirovskys ektemann å arbeide i banken og samtidig kunne Irène Némirovskys romaner ikke lenger bli utgitt, begge deler grunnet deres jødiske bakgrunn. Da det nasjonalsosialistiske Tysklands tropper nærmet seg Paris, flyktet de med sine to døtre til landsbyen Issy-l'Evêque. Her ble det krevd at de skulle bære jødestjerne

13. juni 1942 ble Némirovsky arrestert som «statsløs person av jødisk bakgrunn» av det franske politiet under reguleringen av den tyske okkupasjonen. Gestapo hadde kontaktet SS RSHA for å få klargjort hva som skulle gjøres med henne. Ernst Kaltenbrunner beordret henne gasset. Da hun ble tatt, fikk hun sagt til døtrene: «Jeg må ut på en reise nå...»[9] Hun ble sendt til transittleiren Pithiviers utenfor Paris. Ifølge det offisielle leirkartoteket døde hun av tyfus, men skal ifølge senere kilder ha blitt deportert til Auschwitz den 17. august 1942 sammen med 928 andre jøder.[11][12] Den 6. november 1942 ble hennes ektemann Michel Epstein sendt til Auschwitz ble umiddelbart sendt i gasskammeret.[13]

En posthum bok, Storm i juni består av deler, som skulle være de første to av tilsammen fem. Boken utspiller seg i Frankrike fra den tyske invasjonen i juni 1940 fram til juni 1941. Da hun ble arrestert, ble manuskriptet, i form av en skrivebok, lagt i en reiseveske som fulgte døtrene Élisabeth og Denise Epstein gjennom livet. Først mot slutten av 1990-tallets våget døtrene å lese morens manuskript og besluttet å gi ut boken i Frankrike 2004.[9]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • L'Enfant génial (Éditions Fayard, 1927), siden navngitt på nytt som L'enfant prodige[14]
  • David Golder (Éditions Grasset, 1929)
  • Le Bal (Éditions Grasset, 1930)
  • Le malentendu (Éditions Fayard, 1930)
  • Les Mouches d'automne (Éditions Grasset, 1931)
  • L'Affaire Courilof (Éditions Grasset, 1933)
  • Le Pion sur l'échiquier (Éditions Albin Michel, 1934)
  • Films parlés (Éditions Nouvelle Revue Française, 1934)
  • Le Vin de solitude (Éditions Albin Michel, 1935)
  • Jézabel (Éditions Albin Michel, 1936)
  • La Proie (Éditions Albin Michel, 1938)
  • Deux (Éditions Albin Michel, 1939)
  • Le maître des âmes (Revue Gringoire, 1939, utgitt som ukentlige episoder)
  • Les Chiens et les loups (Éditions Albin Michel, 1940)
Posthume utgivelser
  • La Vie de Tchekhov (Éditions Albin Michel, 1946)
  • Les Biens de ce monde (Éditions Albin Michel, 1947)
  • Les Feux de l'automne (Éditions Albin Michel, 1957)
  • Dimanche (korte fortellinger) (Éditions Stock, 2000)
  • Destinées et autres nouvelles (Éditions Sables, 2004)
  • Suite française (Éditions Denoël, 2004); vinner av Renaudot-prisen i 2004.
  • Le maître des âmes (Éditions Denoël, 2005)
  • Chaleur du sang (Editions Denoël, 2007)
Bøker i norsk oversettelse ved Kjell Olaf Jensen

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b BD Gest', 9. okt. 2017, Irène Némirovsky, 38440
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 11. des. 2014
  3. ^ a b c d data.bnf.fr, 25. mar. 2019, 12039492t
  4. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 12. aug. 2015, 119046040
  5. ^ data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12039492t
  6. ^ Filmportal.de, 9. okt. 2017, Irène Némirowsky, 1480a8aae1e64fcbb9fe3c2e2b36128b
  7. ^ http://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/13537121.2010.511801
  8. ^ Cohen, Patricia (2010): «Assessing Jewish Identity of Author Killed by Nazis», The New York Times, 25. april 2010
  9. ^ a b c Wyatt, Caroline (27. januar 2005): «French novel survives Auschwitz», BBC
  10. ^ Cohen, Patricia (28. april 2010): «A writer's tortuous search for identity ; Irene Nemirovsky's work wasn't anti-Semitic, new biographers say» Arkivert 11. juni 2014 hos Wayback Machine., International Herald Tribune
  11. ^ Messud, Claire (2008): «Introduction». Irene Némirovsky - Four Novels. Knopf. ISBN 978-0-307-26708-5. s. ix–xix
  12. ^ «1942: Irene Nemirovsky, Catholic Jewish writer», ExecutedToday.com
  13. ^ Némirovsky, Irène (2007): Suite Française, Vintage Books, New York, ISBN 978-1-4000-9627-5. Appendix II, oversetterens note.
  14. ^ Grunnen til tittelbytte av forlaget i 1992, med støtte fra forfatterens døtre, var at det franske begrepet génial hadde blitt et tenåringsord i betydningen «kjempebra», noe som ikke passet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]