Blyant

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Forskjellige slags blyanter, blant annet flat tømrerblyant og blyant med viskelær på enden.

En blyant er et redskap for å tegne og skrive, vanligvis på papir. Blyanter er hovedsakelig bygd opp av en kjerne (kalt «bly») som består av grafitt og leire (med unntak av fargeblyanter), og en mantel av tre. Mange blyanter har et viskelær festet til enden.

For finere blyanter blir virket laget av den røde, velduftende kjerneveden i blyanttreet. Dette treet kan bli opptil 30 meter høyt, og er en amerikansk einerart.

De første sporene man har av blyanter er fra romertiden. Da brukte de en trepinne med en liten blyspiss på tuppen, som avsatte spor på papiret når man skrev. Det er dette som gjør at vi nå kaller den for en blyant (det engelske ordet pencil kommer av det latinske ordet penicillus, som betyr «liten hale»).

Albrecht Dürer og andre kunstnere tegnet blant annet med sølvstift. De første skikkelige blyantene, slik som vi kjenner dem, kom rundt 1564. Da var det noen gjetere som fant store mengde grafitt i et fjell i nærheten av Barrowdale i England. De fant ut at dette egnet seg godt til å merke opp sauer, fordi det var hardt, lett å dele opp, og lett å tegne av med. Kjemikerne trodde på den tiden at dette var en form for bly, og kalte det derfor «plumbabo», noe som betyr «oppfører seg som bly» (ordet bly vil bli brukt istedenfor plumbabo).

Blyantproduksjon

Først var det ulovlig å eksportere bly, fordi myndighetene mente dette egnet seg like godt til støping av kanonkuler som til blyanter. Derfor ble det faktisk smuglet bly ut i saueskinn for at det ikke skulle knuses eller oppdages. Det var italienerne som var de første til å hule ut pinner for å fylle dem med bly. Like etter ble metoden med å dele en hul pinne fra et blyanttre, legge en stang av bly inni, og så lime delene sammen, utviklet. Det er denne teknikken som fortsatt blir brukt i dagens blyantproduksjon. Også andre steder ble det så smått begynt produksjon av blyanter. Men dette var ikke like vellykket, fordi blyet var veldig porøst, og ble fort pulverisert. Derfor hadde England så å si monopol på blyanter helt til man i Nürnberg i 1662 fant en måte å få pulverisert grafitt tilbake til «fast» form igjen. Dette ble gjort med en blanding av svovel og antimon. Men den karakteristiske, firkantede, engelske blyanten ble fortsatt laget av naturlig grafitt helt til 1860-årene. Nå er det et eget blyantmuseum i den engelske byen Keswick, i nærheten av der den første plumbaboen ble funnet.

Hardhet[rediger | rediger kilde]

I dagens blyanter kan vi forandre på hardhet og farge etter følgende kategorier:

9H 8H 7H 6H 5H 4H 3H 2H H F HB B 2B 3B 4B 5B 6B 7B 8B 9B
Hardest Medium Mykest

9H er en veldig hard blyant, og gir en lys grå strek, mens 9B er veldig myk og gir mye sverte. Den vanligste typen er HB.

Blyanter finnes også som kullblyanter med og uten voks som bindemiddel, som holdere for tykkere grafittstifter og blypenner.

Fjerning av blyantstreker skjer ved hjelp av viskelær eller knetgummi.