Henri d'Orléans (1908–1999)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Henri d'Orléans
Henri, Comte de Paris (1980-1999) in 1987.jpg
Født5. juli 1908
Le Nouvion-en-Thiérache
Død19. juni 1999 (90 år)
Chérisy
Gravlagt Chapelle Royale de Dreux
Ektefelle Isabelle d'Orléans-Bragance
Far Jean d'Orléans
Mor Isabelle d'Orléans
Søsken Françoise d'Orléans, Isabelle d'Orléans, Anne d’Orléans
Barn
10 oppføringer
Anne d'Orléans, Diane Herzogin von Württemberg, Henri d'Orléans, Michel d'Orléans, Jacques d'Orléans, Claude d'Orléans, Thibaut d'Orléans, François d'Orléans, Isabelle d'Orléans, Hélène de France
Utdannet ved Det katolske universitetet i Leuven
Beskjeftigelse Skribent
Nasjonalitet Frankrike

Henri Robert Ferdinand Marie d'Orléans[a] (født 5. juli 1908 i Le Nouvion-en-Thiérache, død 19. juni 1999 i Cherisy) var direkte etterkommer av Frankrikes siste konge Ludvig Filip av Orléans og var mellom 1940 og 1999 overhodet for huset Orléans, huset Bourbons yngre linje. Han var som sådan orléanistenes pretendent til den franske tronen, under kongenavnet «Henri VI».[b]

I perioden 1924–1950 forbød den franske eksilloven han å oppholde seg på fransk jord og å engasjere seg militært. Til tross for dette var han flere ganger ulovlig i Frankrike og innrullert i Fremmedlegionen da krigen brøt ut. Både Pierre Laval og Charles de Gaulle skal da ha tilbudt han en stilling, men han valgte å bli på familiens plantasjer i Marokko. Flere av hans tilhengere var aktive i motstandsbevegelsen, og i 1942 var han innblandet i et kuppforsøk i Algerie.

Han var politisk engasjert og redaktør for en rekke aviser, nyhetsbrev og dagblad og inspirerte slik en ny generasjon rojalister, som Nouvelle Action Royaliste, til å ta avstand fra rasisme og vold og omfavne de demokratiske verdiene. Han hadde også personlig kontakt med en rekke statsledere og politikere, men det er først og fremst hans forhold til den franske presidenten Charles de Gaulle som er kjent og omdiskutert.

Hans ukonvensjonelle forvaltning av familiens historiske arv og stadige endringer i arverekkefølgen førte til at han gjentatte ganger havnet i konflikt med flere av sine elleve barn, noe som skapte overskrifter i franske media lenge etter hans død i 1999.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Oppvekst og utdannelse (1908–1940)[rediger | rediger kilde]

Henri ble født på slottet Le Nouvion-en-Thiérache i Aisne i Frankrike den 5. juli 1908, som den yngste, og eneste gutten, i en søskenfolk på fire. Foreldrene var hertug Jean av Guise og hans ektefelle og tremenning Isabelle. Isabelle var søsteren til overhodet for huset Orléans, Philippe d'Orléans, «hertugen av Orléans» eller «Philippe VIII» ifølge orléanistene. Navnet Henri, som fram til da var lite brukt i huset Orléans, arvet han fra sin onkel, oppdageren Henri d'Orléans, som hadde gått bort noen år tidligere. Året etter at Henri ble født, flyttet familien til Larache i Marokko, hvor de kjøpte plantasjen Maarif, som lå i den spanske sektoren. Etter at Marokko ble et fransk protektorat i 1912, kjøpte hans far også plantasjen Sid Mohammed ben Lahsen i den franske sektoren.[1]

Jean d'Orléans, «hertugen av Guise»
Isabelle d'Orléans, «hertuginnen av Guise»

Det var ikke forventet at Henri skulle bli overhode i huset Orléans og orléanistenes leder, så i stedet for å gå på skolen fulgte Henri sin far i hans daglige gjøremål i jordbruket. Han stod opp klokka 4 hver dag, for senere på dagen å bli undervist av sin mor og europeiske guvernanter. Slik ble han flytende i fransk, arabisk, engelsk, tysk, italiensk og spansk.[1] Dette kom godt med da familien reiste hyppig på familiebesøk rundt om i Europa. De befant seg i Paris ved utbruddet av første verdenskrig, hvor faren forsøkte å verve seg til hæren og kjempe for Frankrike. Etter at han var blitt avvist av Frankrike, Belgia og Storbritannia, vendte familien tilbake til Marokko.[1][2]

Etter første verdenskrig ble guvernantene avløst av teologer, og spesielt én av dem, abbed Thomas, vekket Henris lyst til å lære.[1] I forbindelse med bryllupet til Henris eldre søster i Frankrike, fikk abbed Thomas lov til å ta Henri med til «forstedene» Meudon og Issy-les-Moulineaux, som den gangen var arbeiderklasseslummer. Møtet med slumkvarterene og fattigdommen ble en øyeåpner for Henri og gav han en forståelse av verdens ulikheter.[1] Etter et år ble Thomas erstattet som Henris veileder, og abbed Dartein tok over. Han fulgte familien tilbake til Paris i 1924, for å forberede Henri på immatrikulering ved universitetet.[1]

Eksilloven av 22. juni 1886 forbød overhodet for de konge- eller keiserhus som har regjert i Frankrike (deres etterkommer inkludert) opphold på fransk jord.[3] Ettersom Henris far stod langt nede på arvelisten hadde de likevel kunnet oppholde seg i Frankrike. Da Henris onkel Ferdinand d’Orléans (hertugen av Montpensier) døde av en overdose heroin i 1924, ble Henris far arving til den franske tronen huset Orléans gjorde krav på.[4] Han og hans 18-årige sønn ble derfor tvunget i eksil.[c]

Familien flyttet dermed for godt tilbake til Europa, og bosatte seg på Manoir d'Anjou, en herregård på 15 hektar i Sint-Pieters-Woluwe nær Brussel, som de hadde kjøpt allerede i 1923 for 75 000 franc.[1] Her begynte Henri å studere matematikk og naturvitenskap ved Universitet i Leuven, fulgt opp av noen år med jusstudier. I tillegg ble det hentet forskjellige lærere fra Frankrike for å undervise Henri, som en dag skulle overta sin fars rolle som tronpretendent. Blant lærerne var juristen Ernest Perrot, generalen de Gondrecourt og Charles Benoist, medlem av Académie des Sciences Morales et Politiques, som var hans rådgiver fra 1930.[1]

Hans morfar Ludvig Filip døde 28. mars 1926 av lungebetennelse, og Jean d'Orléans ble den nye orléanistiske tronpretendenten. Henri fikk tittelen le dauphin de France som Frankrikes nye kronprins. I tillegg utnevnte hans far han i 1929 til «greve av Paris», en tittel båret av hans morfar.[5][d] Blant franskmenn er han kjent under denne tittelen. Som pretendent til den franske tronen var Jean d'Orléans rojalistenes leder. Et flertall av disse hadde siden starten av 1900-tallet vært organisert i den høyreekstreme og antisemittiske bevegelsen Action française (AF), leste bevegelsens avis med samme navn og/eller dens voldelige avlegger Camelots du roi med Charles Maurras som ideologisk leder.

Ettersom paven hadde bannlyst AF, måtte han gi erkebiskopen av Palermo dispensasjon for å vie Henri d'Orléans og hans søskenbarn «prinsesse» Isabelle d'Orléans-Braganza (1911–2003) i Palermo på Sicilia 8. april 1931. Bryllupet, som stod på samme sted som parets felles forfedre var blitt gift i 1809,[7] ble avholdt på den betingelse at det ikke skulle være noen demonstrasjon av politisk natur under seremonien. Allikevel deltok Maurras og en stor gruppe AF-ere og Camelots du roi, sammen med flere medlemmer av europeiske kongehus.[8][9]

En parlamentarisk krise kulminerte i et mislykket kuppforsøk 7. februar 1934. Demonstrantene fra høyreekstreme grupperinger, som blant andre AF, angrep ridende politi med prosjektiler på Place de la Concorde.

Med sine ekstreme holdninger og voldelige aksjoner skulle AF ende opp i sentrum av tumultene i Paris utover i 1930-årene. Blant annet et mislykket kuppforsøk i 1934. Henri og Maurras hadde hatt et konfliktfylt forhold i flere år, men dette forverret seg betraktelig etter at Jean hadde gitt Henri i oppdrag å lansere sitt eget ukeblad kalt Courrier royal. I november 1937 brøt han med bevegelsen på vegne av sin far og huset Orléans. Han nølte heller ikke med å ta sterk avstand fra AF, noe som førte til at AF mistet en stor del av sine lesere.[4][8][10]

Til tross for eksilloven oppholdt Henri seg ved flere anledninger ulovlig i Frankrike. Første gang i 21. oktober 1938, da han to dager før senatsvalget organiserte en hemmelig pressekonferanse i nærheten av Pontoise. Konferansen ble førstesideoppslag i flere aviser: I 22. oktober-utgaven av Le Populaire forteller journalisten hvordan han ble «kidnappet» av «greven av Paris» som om hendelsen var en kriminalroman i tre episoder:

«Tjue journalister ble fordelt mellom seks eller syv biler. Hver av dem tok en annen rute og forlot Paris via en utvalgt vei. Etter å ha kjørt rundt på måfå "for å fjerne alle spor", befant de seg en time senere i en liten landsby nær Pontoise. [...] En herregård i rød murstein, midt i en stor park. Alle gikk ut. En mann kom oss ilende i møte. Det var broren til François de La Rocque, [konge]husets representant.»[11]

Både Le Figaro[12] og L'Ouest-Éclair slo opp denne hendelsen på forsiden 22. oktober. I L'Ouest-Éclair kan vi lese hvordan Henri overrasket journalistene ved å vende tilbake til Frankrike for å komme med en kunngjøring: «Etter å ha lest sin politiske uttalelse hadde greven av Paris et øyeblikk til sine tilhørere og for champagnen som var blitt brakt, han hevet sitt glass og utbrakte følgende skål: "Jeg drikker, mine herrer, på gjenopprettelsen av Frankrike, jeg sier ikke av monarkiet, fordi jeg først og fremst ønsker at Frankrike er lykkelig.»[13] Henri som risikerte 2-5 år i fransk fengsel ved å krysse grensa[14] var kommet flygende fra Brussel for å kommentere Münchenavtalen: «Den tyske dikteringen er en ydmykelse uten sidestykke i vår historie.» [15]

Under andre verdenskrig (1939–1945)[rediger | rediger kilde]

Frankrikes okkuperte soner under andre verdenskrig. Vichy-regimet i blått.

Loven om eksil forbød han også å engasjere seg militært og å tjene landet. Etter å ha blitt nektet opptak til både det franske og britiske forsvaret, ble han etter eget ønske 21. mars innrullert av Frankrikes statsminister Paul Reynaud i Fremmedlegionen, under dekknavnet Henri Robert Orliac.[1][16] Dette etternavnet var allerede tatt i bruk i 1909 av hans far, da de flyttet til Marokko (Orliac var også et navn brukt av en annen Henri d'Orléans, bedre kjent under tittelen hertugen av Aumale).[17] Allerede før han hadde fullført treningen, hadde Frankrike kapitulert, og han ble demobilisert bare dager før faren døde i Marokko 26. august 1940.[18][19]

Noen dager etter begravelsen, skal Charles de Gaulle ha spurt Henri om å slutte seg til hans eksilregjering, det Frie Frankrike i London. René Cassin skal da ha tilbudt han sin plass i den Franske komiteen for nasjonal frigjørelse (fransk: Comité français de Libération nationale).[e][20] Men, Henri valgte å forbli i Marokko, noe de Gaulle aldri tilga han for.[21] I juli 1941 skrev Henri en «Beskjed til franske monarkister», hvor han bad sine tilhengere støtte opp om marskalk Pétain og hans Vichy-regime.[22]

For de Gaulle var ikke den eneste som ønsket Henri på sin side av Den engelske kanalen. I 1942 dro Henri til Vichy hvor marskalk Philippe Pétain hadde etablert «Den franske stat». Han møtte Pétains statsminister Pierre Laval, som tilbød han posisjonen som næringsminister.[23] Hva Henri svarte er uvisst, men det som er sikkert, er at han aldri tiltrådte som næringsminister.

Henri d'Astier de La Vigerie i Alger 1942.

Til tross for sin tidlige støtte til Vichy-regimet, hadde han også tilhengere i motstandsbevegelsen, blant andre Jacques Renouvin og Henri d'Astier de la Vigerie.

Historikeren Hal Vaughan beskriver i sin bok FDR's 12 Apostles, hvordan d'Astier, som da hadde infiltrert Vichy-regimet og som hadde 400 motstandsfolk under seg, i midten av november 1942 forsøkte å fremme et rojalistisk kupp mot sin overordnede, admiral François Darlan. Darlan hadde inngått en våpenhvile med amerikanske og britiske styrker, noe som muliggjorde de alliertes invasjon av Nord-Afrika. Planen var å erstatte Darlan, som ble regnet for å ha for tette bånd til Hitler-Tyskland med Henri d'Orléans, for så å danne et unionsforbund hvor de Gaulle ville få det politiske ansvaret og Henri Giraud ansvaret for militæret.[24] Henri d'Astier fikk i alle fall sin assistent abbed Cordier og master sergeant Sabatier (fransk instruktør ved en OSS-SOE-leir i Alger) til i all hemmelighet å bringe Henri d'Orléans fra Marokko til Alger. Men, Darlan og den amerikanske chargé d'affaires i Vichy-Frankrike Robert Daniel Murphy avslo ideen om Henri som øverste leder for Nord-Afrika.[25]

Om ettermiddagen den 24. desember 1942 trengte en 20-årig fransk rojalist, Fernand Bonnier de La Chapelle, inn i Darlans hovedkvarter i Alger og traff han med to skudd. Darlan døde få timer senere. I etterkant er Henri d'Orléans, Henri d'Astier og SOE blitt anklaget for å ha bevæpnet Fernand.[26]

Etter krigen (1945–1950)[rediger | rediger kilde]

Etter krigen flyttet familien til Pamplona i Spania, men fikk beskjed fra franske myndigheter via General Franco at deres opphold så nære grensen til Frankrike var uønsket. Henri bosatte seg derfor i Portugal juli 1946.[27] Der valgte han å posisjonere seg i sentrum av det politiske spektrum, ikke langt fra de franske kristendemokratene, som med partiet Mouvement républicain populaire så ut til å ha vind i seilene. For å nå ut til sine tilhengere med sine nye ideer og å bli mer kjent blant den franske befolkningen, startet han i 1945 nyhetsbrevet Centre Études et de docu­mentation (C.E.D.) som senere ble Ici France og publiserte året etter boka Entre Français.[28] Til jul ga han sine 10 barn en trykkpresse med alt de trengte for å starte sin egen avis. Det førte til lanseringen av Nous dix (Oss ti) i 1947 som ble Nous-onze (Oss elleve) da Thibaut ble født i 1948[29]. 5. februar 1948 presenterte han også Esquisse d'une constitution monarchique et démocratique (Skisse til en monarkisk og demokratisk grunnlov), som inkluderte følgende tre hovedprinsipper:[28]

  1. En monarks plass som hevet over politiske partier.
  2. Konsultasjon av folket gjennom bruk av folkeavstemninger.
  3. Dannelsen av et organ bestående av «folkerepresentanter» – valgt ved bruk av allmenn stemmerett i en enkelt valgrunde – som aldri ville bli samlet i en nasjonalforsamling, men ville bli konsultert fortløpende ved lovvedtak.

Hjemkomst og politisk aktivitet (1950–1967)[rediger | rediger kilde]

Opphevelse av loven om eksil[rediger | rediger kilde]

Henri d'Orléanses nyhetsbrev Courrier, hvor han annonserer slutten på eksiltilværelsen for seg og sin familie.

Paul Hutin-Desgrées, MRP-folkevalgt og grunnlegger av avisa Ouest-France, møtte i 1948 en av Henris medarbeidere og fikk vite om eksilloven. Han syntes den var skandaløs og satte i gang en kampanje for å få den avskaffet, noe som førte til loven av 24. juni 1950, som tillot Henri d'Orléans å vende tilbake til Frankrike.[28] Det første han gjorde i Paris var å besøke republikkens president Vincent Auriol, som hadde støttet opphevelsen av eksilloven, deretter dro han videre for å se ilandsettingsstedene i Normandie.[28]

Samme år flyttet d'Orléans-familien tilbake til Frankrike og inn i herskapshuset «Le Cœur Volant» i Louveciennes i nærheten av Paris. I «Le Cœur Volant» levde Henri og familien et liv i rampelyset. De som hadde noe å si i hovedstaden kom og gikk: Antoine Pinay, Pierre Mendès-France, Maurice Schumann og Jacques Soustelle var blant stamgjestene.[28] Men selv om han var omgitt av republikkens maktelite, var Henri heller fiendtlig innstilt til det han så på som den maktesløse Fjerde republikk og ga uttrykk for det i sitt firesiders politiske nyhetsbrev Bulletin d’information (startet i 1951). Bulletin hadde et opplag på 75 000, som den gang var et durabelig antall lesere.[30] Der kommenterte han aktuelle saker og forsøkte å kombinere den monarkiske streben etter stabil langsiktighet med respekt for de demokratiske spillereglene.[31] I mer enn ti år dro han rundt i Frankrike og fransk Afrika, hvor han fordømte regimets mangel på politisk myndighet, som i følge han forhindret dyktige menn fra å tjene fedrelandet.[28]

Hans Bulletin ble etterhvert mer og mer politisk, og han ga sin støtte til Pierre Mendes-Frances politikk: Freden i Indokina og avvisning av Det europeiske forsvarsfellesskap (EEF), som for han ikke var annet et europeisk skalkeskjul for å legge den franske hæren under amerikansk kontroll. Han argumenterte også for flere afrikanske staters uavhengighet. Blant de mest kjente leserne var president de Gaulle, som syntes Henri var både intelligent og modig som turde å gå i mot opinionen.[32] Henris familie hadde historiske bånd til Algerie (det var kong Ludvig Filip som koloniserte Algerie) og hans engasjement for Algeries selvstendighet var ikke uten risiko. November 1961 hadde den nasjonalistisk og militant undergrunnsorganisasjon mot et selvstendig Algerie Organisation de l'armée secrète plantet en bombe på «Le Cœur Volant». Den hadde gått av en halvtime etter at Henri hadde kjørt hjemme fra.[33]

Hans nest eldste sønn François døde i Algeriekrigen i 1960 (posthumt «hertug av Orléans»).[34] I den anledning sendte de Gaulle familien et følelsesladd kondolansetelegram.[f] Mye tyder på at de Gaulle og Henri d'Orléans hadde et nært forhold, for to år senere presenterte de Gaulle Henri som Frankrikes kandidat for presidentskapet i Røde Kors.[36]

Forholdet til Charles de Gaulle[rediger | rediger kilde]

I etterkrigsåra hadde flere av hans politiske tanker og ideer ført Henri nærmere general de Gaulle. De møttes for første gang i hemmelighet 13. juli 1954, hos tidligere generalsekretær for Fransk Marokko og motstandsmann, Emmanuel Monick, en venn av Michel Debré.[28] Etter dette møttes de jevnlig og korresponderte regelmessig. Selv om Henri etter feiden med AF tok prinsipielt avstand fra å ta parti i politikken, så han på de Gaulle som den eneste politikeren i stand til å representere han selv.[10] Forholdet mellom Henri d'Orléans og Charles de Gaulle er et omdiskutert tema, og republikanerne (Alain Peyrefitte, Georges Pompidou) og rojalistene (Bertrand Renouvin) er uenige om hvorvidt de Gaulle delte Henris syn på hvilken statsform Frankrike burde ha, og hvorvidt Generalen så Henri som sin åndelige arvtaker.

General Charles de Gaulle i 1945

Det som er sikkert, er at de hadde et nært forhold. Deres korrespondanse og samtaler ble i 1994 gitt ut av d'Orléans i bokform med tittelen Dialogue sur la France, correspondance et entretiens avec le général De Gaulle – 1953–1970, presentert som et samarbeid mellom han og general de Gaulle. Her kan en blant annet lese hvordan han gratulerer de Gaulle da han kom til makten 2. juni 1958: «Deres tro på Gud, Deres enorme kjærlighet til Frankrike, og den visshet De har i dets oppdrag i verden, Deres erfaring, Deres refleksjoners slutninger, vil inspirere valgene som Deres høyere bevissthet vil pålegge Dem for å bevare Frankrike fra det anarki som landet hastet mot i mangel på ledelse».[28] I disse brevene og møtene diskuterte de også muligheten for en gjenopprettelse av monarkiet i Frankrike.[37]

Respekten for Henri og tanken om en gjenopprettelse var ikke fremmed for generalen, som kom fra en rojalistisk familie. Før andre verdenskrig skal de Gaulle ha hatt sympati for den rojalistiske bevegelsen Action française ledet av Charles Maurras, før Maurras stilte seg positiv til Münchenavtalen. Paul Reynaud som hadde vervet Henri i fremmedlegionen, satt under krigen i tysk fangenskap. Der møtte han søsteren til general de Gaulle, Marie-Agnès Caillau. Han skrev følgende om henne i sin fengselsdagbok: «Veldig ærlig, intelligent og god, [hun] fortalte oss at Charles var en monarkist, at han i en diskusjon forsvarte Maurras overfor deres bror Pierre, til han hadde tårer i øynene. Men da München ble et faktum, tok han total avstand fra Maurras' standpunkt.»[38]

Denne monarkismen kom også til uttrykk senere. de Gaulle hevdet overfor sin assistent kaptein Claude Guy at: «Skal man tro republikanerne, begynte Frankrike å bygge seg et rykte i 1789! For en hån: Det er tvert imot etter 1789 at vi begynte på nedturen.»[39] Dette ble bekreftet i 1962 da han i et «initiative pour assurer la continuité de l'État» («Initiativ for å sikre statens kontinuitet») kunngjorde at: «Det Frankrike trenger, er en konge.»[40] De Gaulle skal heller ikke ha vært noen stor tilhenger av republikken han selv grunnla: «Jeg liker ikke republikken for republikkens skyld. Men fordi franskmennene er knyttet til den, har jeg alltid tenkt at det ikke var noe annet valg.»[41][42] At de Gaulle ga den femte franske republikken en president med betydelig utøvende makt, så mange på som et steg i retning av en gjenopprettelse av monarkiet.[21] Henri skal ha sagt til Alain Peyrefitte, en av de Gaulles ministere, at gjenopprettelsen av monarkiet nå var fullbyrdet, de Gaulle måtte bare velge en åndelig arvtaker.[21]

Men om han så på Henri som en åndelig arvtaker, er omstridt. Hans republikanske tilhengere hevder at dette kun er rojalistisk ønsketenkning; Georges Pompidou mente at presidentens forhold til Henri kun var pragmatisk, og kun for å holde seg inne med han.[21] Men, ifølge rojalistene skal de Gaulle i 1962 ha betrodd d'Orléans at han ikke ville stille som presidentkandidat i 1965, og at Henri derfor hadde tre år å forberede seg på, ettersom en gjenopprettelse av monarkiet ville skje via et presidentvalg. Henri d'Orléans samlet derfor en gruppe utvalgte medievitere rundt seg slik at han kunne følge det som hendte i politikken og få medietrening.[43] Henris tilhengere argumenterte videre med at de Gaulle skal ha kommet med noen kryptiske kommentarer angående sin arvtaker, noe som førte til at Jean Ferniot den 23. mai 1963 publiserte artikkelen: «Arvtakeren. Hvorfor de Gaulle valgte «Greven av Paris»» i avisa Express.[28] Philippe de Saint-Robert, som ofte møtte generalen, bekreftet at han hadde erklært overfor d'Orléans at: «Hvis det skjer en nasjonal tragedie, vil De være den som etterfølger meg».[44]

Men, de Gaulle bekreftet i 1963 overfor Peyrefitte at han ikke trodde d'Orléans hadde noen sjanse i presidentvalget, og at han selv aldri hadde vurdert å gjenopprette monarkiet. Henri hadde forspilt sin sjanse i 1940.[21] Ikke desto mindre medga han at han verdsatte Henri, ikke bare for det han representerte som etterkommer av Frankrikes konger, men også for det han var som person: «Fordi han er veldig gjennomsyret av en generell interesse, av en kjærlighet for fedrelandet. Han ønsker, hver gang det er nødvendig, at en støtter folket mot føydalismen. Han har Huset Capets ånd. Og så kan jeg verdsette det han er som person: han har en fantastisk familie, han mistet en sønn i Algerie. Han fortjener intet annet enn aktelse. Men han er ikke en [president]kandidat. Han stemmer ikke lenger overens med dette århundret.»[36][42]

Alain Peyrefitte syntes å se en skaprojalist i republikkens president. Og han mente at det var «smertefullt» for de Gaulle å måtte innse at hans dypeste drøm om den ««umulige» Prinsen», var og ble uoppnåelig.[21]

Tilbaketrekking fra det politiske livet[rediger | rediger kilde]

Charles de Gaulle stilte til gjenvalg i 1967, og skuffet bestemte Henri d'Orléans seg for å legge politikken på hylla og legge ned Bulletin, som inntil da var blitt sendt gratis til flere tusen journalister, politikere og bedriftsledere.[g] I stedet valgte han å fokusere på restaurering og forvaltning av familiens slott og geriatrisenteret i Chantilly.[10]

Pensjon (1968–1999)[rediger | rediger kilde]

I 1975 opprettet Henri Saint-Louis-stiftelsen for å ta vare på det som var igjen av den en gang så enorme formuen til Huset Orléans. Han var også forvalter av Condé-stiftelsen, geriatrisenteret i Chantilly sammen med Monique Friesz, hans sekretær og kvinnelige følgesvenn livet ut.[45] De traff hverandre i 1974 på en lunsj i regi av Condé-stiftelsen i Chantilly, i nærvær av hans datter Chantal og hennes mann Arsen Gedik baron de Sambucy de Sorgue.

Våren 1968 skylte en protestbevegelse over Frankrike. Den traff rojalistene hardt. Som følge av de nye tankene, bestemte blant andre Bertrand Renouvin seg for å bryte med Maurras og dannet en utbrytergruppe, Nouvelle Action Française.[46] Henri fulgte bevegelsen fra avstand, og det var ikke før Renouvin stilte som kandidat for partiet i presidentvalget i 1974, at de tok kontakt. Å stille en presidentkandidat var et stort steg, spesielt med tanke på at ingen rojalist hadde gjort dette før, og de ønsket derfor pretendentens godkjennelse av kandidaturet. Som svar understreket Henri at han kun var rojalistenes åndelige leder, og at disse selv var frie i, og ansvarlige for, sine egne (politiske) valg. Han godtok derfor Renouvins og NAFs kandidatur på den betingelse at de ikke skulle føre en kampanje som rojalister, men som NAF. Flere av partiets medlemmer var skuffet og frustrerte over svaret, og Renouvin fikk ikke mer enn 0,17 % (43 722) av stemmene i første valgomgang.[47][48] Men utover på 1970-tallet utviklet forholdet deres seg til et nært samarbeid, og NAF (som ble NAR i 1978) ble Henris politiske rådgivere.[4][49]

1980-årene ble preget av konflikter innad i familien. Henri fratok sine sønner Thibaut og Michel retten til tronen fordi den ene hadde giftet seg med en ikke-adelig og den andre med en adelig hvis far hadde blitt kompromittert under Vichy-regimet.[1] Henris yngste sønn, Thibaut, var kjent som en rebell og hadde deltatt aktivt i protestaksjonene våren 1968. Han ble involvert i en sak angående et væpnet kunsttyveri i 1981, og ble dømt til 1 års fengsel, men selve saken ble aldri fullstendig oppklart. Han døde i Bamingui i 1983, av ukjente årsaker.[50][51][52] Henri nektet å la Thibaut bli gravlagt i familiens gravkapell i Dreux, som han hadde nektet Thibaut å gravlegge sønnen samme sted i 1979.[52] Året etter erklærte Henri sin eldste sønn Henri d'Orléans arveløs, fordi han hadde skilt seg fra sin første kone og giftet seg på nytt, utenfor den katolske kirke. Han ga han også den mindre verdige tittelen «greve av Mortain» i stedet for «greve av Clermont». Selv ble han og Isabelle separert i 1986.[53]

Mellom 1986 og 1988 uttalte Henri seg flere ganger til fordel for den sosialistiske presidenten Mitterrand. Dette var ikke av politiske årsaker, men fordi Mitterrand var en gammel bekjent av d'Orléans (som ung student hadde Mitterrand tatt turen til herskapshuset d'Anjou, i utkanten av Brussel, Orléans' familiebolig i eksil i 1930-årene). Mitterrand på sin side var ikke like begeistret for familien d'Orléans, og skal ha spurt Bertrand Renouvin om å forklare: «[...] hvorfor denne store familien, som jeg husker som så forent og så populær i 1950, da de kom tilbake fra eksil, er i en så begredelig tilstand.»[4]

Slottet i Amboise hvor den store markeringen av 1000-årsjubileet for Huset Capet fant sted i 1987.

Henri d'Orléans var takknemlig for det hensyn republikkens president hadde utvist under de rojalistiske seremoniene i anledning 1000-årsjubileet for Huset Capet i september 1987. Med full mediedekning foran tusenvis av lojale tilhengere ga Henri barnebarna Jean og Eudes henholdsvis titlene «hertug av Vendôme» og «hertug av Angoulême», under en stor og høytidelig seremoni på Amboise slott. Der presenterte Henri også barnebarnet Jean d'Orléans som sin åndelige etterfølger som overhode av huset av Orléans.[54] Mange av Henris tilhengere (blant annet Stéphane Bern) hadde håpet på at seremonien skulle bringe far og sønn sammen igjen, men ble skuffet da han presenterte Jean som etterfølger.[55] Først i 1991 ombestemte han seg og ga sin sønn tilbake hans tidligere titler, gjeninnsatte han som arving og ga hans nye kone, Micaela Cousiño Quinones de Leon, tittelen «prinsesse av Joinville.»[56]

Henri var invitert av Mitterrand til å stå sammen med han på ærestribunen ved markeringen av den franske revolusjonens 200-årsjubileum i 1989, som representant for kongehuset. Henri avslo tilbudet. Ikke fordi han var i mot å feire den franske nasjonaldagen 14. juli eller republikken, men fordi han mente de burde feire Fête de la Fédération, 14. juli 1790 og ikke Bastillens fall i 1789.[57]

I 1992 feiret Henri og Isabelle offentlig, noe forsinket, sitt diamantbryllup på Chapelle Royale de Dreux i Dreux, til tross for at de hadde vært separert siden 1986.

5. juli 1998 feiret Henri d'Orléans sin 90-årsdag på slottet i Amboise, omgitt av kjendiser (som Albert av Monaco, som representerte sin far fyrst Rainier III av Monaco) og familie, til tross for stridighetene som hadde preget familien og lekket ut i fransk og internasjonal presse.[58] Dette skulle bli hans siste familiefest, for han kom aldri på bryllupsfesten til barnebarnet Eudes d'Orléans og Marie-Liesse de Rohan-Chabot 19. juni 1999. Han døde samme dato hjemme hos Monique Friesz i Cherisy i Eure-et-Loir.[59]

Chapelle royale de Dreux, Henri av Paris siste hvilested

En samling av Europas fyrstehus var til stede eller representert ved begravelsen 21. juni i Chapelle Royale de Dreux i Dreux, hvor han ble sted til hvile i den midtre krypten ved siden av sønnen François. Bertrand Renouvin minnes begravelsen som eksepsjonelt kald: «Om du hadde kommet i Greven av Paris' begravelse, ville du ikke ha sett oss [rojalistene] gråte. Jeg har aldri sett en så iskald begravelse, kanskje med unntak av én eller to personer. Jeg følte ingenting fordi hele fortiden kom tilbake til meg den dagen, alle fortidens vansker, kamper, skuffelser …»[4]

Isabelle d'Orléans-Bragance, «grevinnen av Paris», ble gravlagt i den samme krypten juli 2003.

Arveoppgjøret (1999–2008)[rediger | rediger kilde]

Slottet Bourbon-l'Archambault i 1656. I dag en ruin.

Da Henri overtok tittelen som tronpretendent ved sin fars død i 1940, arvet han også en formue estimert til 400 millioner franc i slott, kunstgjenstander, smykker og verdipapirer.[60] Store deler av formuen bestod av slottene Amboise, Bourbon-l'Archambault og Dreux, flere gods, kapell og et skogareal på rundt 300 hektar på grensen mellom Frankrike og Belgia (arvet av Hertugen av Aumale) i Thiérache.[61]

For å unngå at arven skulle bli solgt stykkevis og delt, hadde Henri allerede i 1975 opprettet Saint-Louis-stiftelsen med sine søsken. Den delen av Orléans-familiens formue som ble donert var Slottet i Amboise, Slottet i Bourbon-l'Archambault, Slottet i Dreux og Chapelle royale de Dreux, Notre Dame de la Compassion i Paris, en kunstsamling og familiearkivene deponert ved Nasjonalarkivet.[62][63] Henri brukte en god del av sin tid og penger på politikk, og dette ble, sammen med den etter hvert store familien, svært kostbart. At slottene og kunstsamlingene var bundet opp i en stiftelse, hjalp lite. Det som var igjen av møbler og kunstsamlinger, ble solgt eller auksjonert:

Et antall objekter solgt på auksjon, «Palass Orléans» i Palermo og slottet han ble født på i Nouvion-en-Thiérache solgte han for tilsammen 60 millioner franc. I 1983 solgte han «Cœur-Volant» herskapshuset i Louveciennes for 10 millioner og i 1988 gikk «La Quinta do Anjinho» i Portugal for samme pris.[64] I 1986 ble et portrett av arveprinsen hertugen av Orléans (Henri og Isabelles felles oldefar), malt av Ingres, solgt for 15 millioner franc. Den estimerte verdien var på 50 millioner.[65]

Prins Ferdinand Filip, hertug av Orléans, malt av Ingres, 1832

Et safir- og diamantsett bestående av en diadem, et smykke, et par øredobber, to små og en stor brosje som skal ha tilhørt Marie-Antoinette ([1]), skulle Henri selge i Sveits, men ble stoppet i tollen. Bare hans gode vennskap med president Mitterrand gjorde at han slapp straff, men ble pålagt å selge settet til den franske staten (Louvre) til en veldig fordelaktig pris.[66] Til slutt solgte han ved Sotheby's i Monaco i 1996, et antall møbler og malerier, inkludert en krystallkaraffel med servise som stammet fra hertug av Aumales portugisiske residens, som alene gikk for mer enn 15 millioner franc.[67]

Henri hadde gjennom årene en rekke konflikter med flere av sine barn, blant annet på grunn av økonomi. Barna Michel, Diane, Isabelle Hélène og Jacques (innad i familien kalt «konspiratørene fra Amboise» etter protestantenes komplott mot Frans II i 1560), motsatte seg sin fars forvaltning av formuen i 1993[68], og både i 1999 og videre utover 2000-tallet prøvde de å få forhandlet tilbake sin andel av arven som var donert av faren til Saint-Louis-stiftelse.[60][69]

I 2000 var det ved oppgjøret etter Henri «kun» igjen 40 millioner franc. De 250 millionene som var estimert til å komme fra hans salg av arvegods, så ut til å ha forsvunnet.[70] Ingen vet med sikkerhet hvor formuen tok veien, og hvorfor han solgte unna store deler av familiearven. Jacques ga etter farens død i 1999 ut boka Les Ténébreuses affaires du comte de Paris (Greven av Paris' mørke affærer), hvor han blant annet kritiserte farens formueforvaltning. Jacques så sin fars handlinger som et uttrykk for den skuffelsen han følte ved tre anledninger å forbli den evige pretendent: i 1934, i 1942 og for siste gang i 1965. Noe som førte han inn i en selvdestruktiv spiral, som han også ville gjøre til deres skjebne. Andre så det som et ønske om å være den siste Capet ved å selge det som knyttet familien til historien.[70] Han skal blant annet ha sagt at: «Jeg etterlater dere intet annet enn hat og tårer å gråte.»[71]

Barna fikk endelig medhold i sin sak mot stiftelsen, og de siste stykkene av den enorme formuen ble solgt i 2008 og i 2014: Et salg av noen møbler ble organisert av auksjonshuset Christie's i 2008 og et antall maleri og tegninger i 2014.[72][73]

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Henri d'Orléans (1908–1999) – stamtavle i tre generasjoner
Henri d'Orléans (1908–1999) Far:
Jean, hertug av Guise
Farfar:
Robert, hertug av Chartres
Farfars far:
Ferdinand Filip av Orléans
Farfars mor:
Helena av Mecklenburg-Schwerin
Farmor:
Françoise av Orléans
Farmors far:
François av Orléans
Farmors mor:
Francisca av Brasil
Mor:
Isabelle av Orléans
Morfar:
Ludvig Filip, greve av Paris
Morfars far:
Ferdinand Filip av Orléans
Morfars mor:
Helena av Mecklenburg-Schwerin
Mormor:
Marie Isabelle av Orléans
Mormors far:
Karl IV av Spania
Mormors mor:
Maria Luisa av Parma

Etterkommere[rediger | rediger kilde]

Henri d’Orléans var Jean d’Orléans' eneste sønn. Jean var orléanistenes tronpretendent under kongenavnet «Jean III» og var gift med tremenningen sin, «prinsesse» Isabelle d'Orléans. Henri d’Orléans giftet seg med «prinsesse» Isabelle d'Orléans-Bragance i Palermo i 1931 og fikk 11 barn, senere 40 barnebarn, og paret har per 2018 111 oldebarn.

Barn[rediger | rediger kilde]

Navn Fødselsår Død Kommentar
Isabelle Marie Laure Victoire 8. april 1932 (87 år) gift med Friedrich Karl, greve av Schönborn-Buchheim, har barn.
Henri Philippe Pierre Marie, greve av Paris 14. juni 1933 21. januar 2019 (85 år) [74] gift med hertuginne Marie Thérèse av Württemberg, har barn.
Hélène Astrid Léopoldine Marie[75] 17. september 1934 (84 år)[75] gift med grev Evrard av Limburg Stirum, har barn.
François Gaston Michel Marie, hertug av Orléans 15. august 1935 11. oktober 1960 (25 år) døde under Algeriekrigen.
Anne Marguerite Brigitte Marie 4. desember 1938 (80 år)[76] gift med prins Carlos, hertug av Calabria, har barn.
Diane Françoise Maria da Gloria 24. mars 1940 (79 år) gift med Carl, hertug av Württemberg, har barn.
Michel Joseph Benoît Marie, greve av Évreux 25. juni 1941 (78 år) gift med Béatrice Pasquier de Franclieu, har barn.
Jacques Jean Yaroslaw Marie, hertug av Orléans 25. juni 1941 (78 år) gift med Gersende de Sabran-Pontevès, har barn.
Prinsesse Claude Marie Agnès Catherine 11. desember 1943 (75 år) gift med prins Amedeo, hertug av Aosta, har barn.
Jeanne Chantal Alice Clothilde Marie 9. januar 1946 (73 år) gift med baron François Xavier de Sambucy de Sorgue, har barn.
Thibaut Louis Denis Humbert, hertug av La Marche 20. januar 1948 23. mars 1983 (35 år) gift med Marion Gordon-Orr, har barn.

Titler[rediger | rediger kilde]

Titlene som bæres av medlemmene av huset d’Orléans (eller andre adelige familier), eksisterer juridisk sett ikke i Frankrike; de blir tolerert av Republikken og sees på som høflighetstitler. De blir tildelt ut av husets overhode. Tiltaleformen S.A.R. (Son Altesse Royale) (H.K.H. (Hans Kongelige Høyhet)) er ingen adelig tittel, men er tiltatt brukt i pass og id-papirer av medlemmer av tidligere franske dynastier (Bourbon, Orléans og Bonaparte).[77] Som sin far før han, bar Henri d’Orléans følgende titler:

  • 5. juli 1908–28. mars 1926: «Son Altesse Royale prince» Henri d'Orléans
  • 28. mars 1926–5. juli 1929: «Son Altesse Royale le dauphin de France»
  • 5. juli 1929–25. august 1940: «Son Altesse Royale le dauphin de France, comte de Paris [78]»
  • 25. august 1940–19. juni 1999: «Monseigneur comte de Paris»

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I egenskap av å være overhode for det franske kongehuset og orléanistenes tronpretendent, regner tilhengerne hans han som stormester av alle de tradisjonelle dynastiske ordener.[79]

Ordre du Saint-Esprit Chevalier ribbon.svg Ordensherre og stormester av Den Hellige Ånds orden (1940–1999), Frankrike (omstridt)
Ordre de Saint-Michel Chevalier ribbon.svg Ordensherre og stormester av Sankt Mikaels orden (1940–1999), Frankrike (omstridt)
Ordre Royal et Militaire de Saint-Louis Chevalier ribbon.svg Ordensherre og stormester av Den militære Sankt Ludvigs orden (1940–1999), Frankrike (omstridt)
GRE Order Redeemer 1Class.png Storkorset av Frelserens orden, Hellas[80]
Order of the Most Holy Annunciation BAR.svg Ridder av Annunziataordenen, huset Savoia, Italia (1948)
Ordre souverain militaire hospitalier de Saint-Jean de Jérusalem, de Rhodes et de Malte Storkorset av Malteserordenen (1953)
Knight Order of the Crown Württemberg..png Storkorset av Kroneordenen, Württemberg


Andre hederstegn[rediger | rediger kilde]

  • Prominaden, «Promenade Henri d’Orléans, comte de Pari», rundt innsjøen i Nouvion-en-Thiérache ble i 1994 oppkalt etter han.[81]
  • I 1928 laget Philippe Besnard, to byster av Henri, en i bronse og en i marmor.[82][83] Den i marmor ble året etter utstilt på Salon des Tuileries.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1933 : La maîtrise de l'Air (i La Revue universelle, Plon)
  • 1936 : Essai sur le gouvernement de demain (Flammarion)
  • 1937 : Le Prolétariat (Œuvres Françaises, 1937)
  • 1938 : Programme 38, (2. opplag ved Nouvelle Action française i 1972)
  • 1947 : Entre Français (Lefevbre)
  • 1948 : Textes - 1934-1948, (publisert i «Royaliste» igjen fra 1987 og utover)
  • 1951 : Raison garder (Éditions internationales - 2. opplag ved Nouvelle Action française i 1974)
  • 1973 : Mémoires du roi Louis-Philippe (Perrin - forord)
  • 1979 : Au service de la France : Mémoires d'exil et de combats (Atelier Marcel Jullian, 2. opplag: Le Livre de poche i 1981)
  • 1983 : Lettre aux Français (Fayard)
  • 1987 : L'avenir dure longtemps (éditions Grasset)
  • 1994 : Dialogue sur la France, correspondance et entretiens avec le général De Gaulle - 1953-1970 (Fayard)
  • 1996 : Les rois de France et le Sacré (éditions du Rocher)
  • 1996 : Mon album de famille tekst ved Michel de Grèce (Perrin)

Tidskrift[rediger | rediger kilde]

  • 1934–1936 : Questions du jour[84]
  • 1934–1940 : Courrier royal[85][h]
  • 1945–1947 : Centre Études et de docu­mentation (C.E.D.) (ble Ici France. Bulletin intérieur du Centre d'études et de documentation i 1946)[89]
  • 1947–19?? : Nous dix (ble Nous-onze i 1948)[90]
  • 1951–1967 : Bulletin mensuel d'information du Bureau politique de Mgr le Comte de Paris (forkortet Bulletin)[91]

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dette er navnet gjengitt på hans fødselsattest (n°90) fra kommunehuset i Nouvion-en-Thiérache. På andre offisielle attester og papirer, som dødsattesten til hans kone Isabelle d'Orléans et Bragance eller i Action françaises artikler skrevet av Charles Mauras, kan man se at det er lagt til navnet «Louis-Philippe» etter «Marie». Noen av disse er offisielt rettet i ettertid, men på andre finnes feilen forsatt.
  2. ^ Ettersom greven av Chambord, barnebarnet til Karl X, var kjent under navnet «Henri V».
  3. ^ Ferdinands yngre bror, Filip d'Orléans, hadde ingen etterkommere, noe som gjorde Jean d'Orléans til kronprins og Henri til arveprins.
  4. ^ Ifølge tradisjonen får en fransk prins sin første tittel ved fylte 20 år.[6]
  5. ^ De Gaulle skal i ettertid ha hevdet at hvis «Greven» hadde kommet, ville han ha blitt Frankrikes konge.
  6. ^ «C'est avec la plus vive émotion que je prends part, Monseigneur, au très grand et très noble chagrin qui vous frappe, et que je vous demande d'agréer le témoignage de ma pro­fonde sympathie. Le sacrifice du jeune prince François, mort glorieusement pour la France, ajoute un service exem­plaire à tous ceux que sa race a rendus à la patrie, et qui sont la trame de notre histoire. Que Dieu, maintenant, l'ait en sa garde. Ma femme et moi-même prions Madame la comtesse de Paris d'agréer l'hommage de nos sentiments très respectueux et très attristés.»[35]
  7. ^ Takket være Michel Debré, finansminister og borgermester i Amboise og Pierre Longone, tidligere sekretær for «greven av Paris», ble det i 1968 satt i gang en videreføring av «greven»s nyhetsbrev ved INED, i samme format og med samme mottakerliste, kalt Population et sociétés. Se nekrologen til Pierre Longone i Population et sociétés n° 444, april 2008
  8. ^ Fortsatte med økonomisk støtte fra Henri som Courrier de la Mesnie mellom 1945 og 1947 [86], og ble derretter selvstendig under tittelen Courrier français (Nr. 1 (mars 1948)-nr. 2 (april 1948)) [87] og Courrier 48-50 (1948-1950)[88] før det ble lagt ned i 1950. [36]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j de Montjouvent, Philippe. Le Comte de Paris et sa Descendance. Editions du Chaney, 1998, Charenton, Frankrike. side: 21, 23-26, 34-36, 40-41, 187, 197, 310, 313, 467-468. (Fransk) ISBN 2-913211-00-3.
  2. ^ Hans memoarer Mémoires d'exil et de combats.
  3. ^ Jules Grévy (23. juni 1886). «Partie Officielle. Paris, 22 Juin 1886. LOI relative aux membres des families ayant règnes en France.». Journal officiel de la République française. Lois et décrets (nr 168): 1 – via Gallica. 
  4. ^ a b c d e Bertrand Renouvin (2002). «Conférence de Bruno Goyet. Le comte de Paris» (PDF). Lys Rouge (50): 11–18 – via Archives Royalistes. 
  5. ^ «Le Prince Henri de France. Comte de Paris». L'Action francaise (187): 1. 06.07.1929 – via Gallica. 
  6. ^ Henri d'Orléans i programmet «Alphonse de Bourbon, l'aîné, face à Henri d'Orléans, son cadet» på La Cinq (1987)
  7. ^ «ITALY: Million-Dollar Nuptials». Time. Time-Warner, Inc. 20. april 1931. Besøkt 10. juli 2011. «Le Roi (som betalte for den gravide) er en veldig rik mann, med herregårder i Italia og Morokko, som er bedre kjent som Monseigneur le Duc de Guise. Som far av brudgommen, Le Roi festet sist uke blikket på 1809. Det året, i den samme katedralen i Palermo, hans forfader Louis Philippe (den gangen i eksil akkurat som greven av Paris i dag) giftet seg med en Bourbon Prinesse og ble senere konge av Frankrike (1830–48).» 
  8. ^ a b Osgood, Samuel M. (6. desember 2012). «Chapter VI. The Comte de Paris and the Action Française». French Royalism under the Third and Fourth Republics (engelsk). Springer Science & Business Media. ISBN 9789401506458. 
  9. ^ «ITALY: Million-Dollar Nuptials». Time. Time-Warner, Inc. 20. april 1931. Besøkt 10. juli 2011. «Mang en gledelig skål ble gitt blant gjestene som like gjerne kunne blitt tatt rett fra en rolleliste i en operette: Hertugen av Magenta; prins & prinsesse Christopher av Hellas; prins Adam Czartoryski av Polen (på hvis slott paret først møttes); prins Carlos (som representerer kongen av Spania); de danske sportsprinsene Aage, Viggo og Erik; grev della Faille de Leverghem (representerte Albert, konge av belgierne); eks-dronning Amelie av Portugal; prins Philippe av Hessen (representerte sin svigerfar kong Vittorio Emanuele av Italia) og ambassadør Ronald William Graham (representerte George V.)» 
  10. ^ a b c Henri av Paris og Jacques Chancel (23. april 1979). «Henri VI comte de Paris sur France Inter le 23 avril 1979». Radioscopie. 
  11. ^ J.F. (22. oktober 1938). «Comment j'ai été "kidnappé" par le comte de Paris». Le Populaire: journal-revue hebdomadaire de propagande socialiste et internationaliste. (5728): 2 – via Gallica. 
  12. ^ «Un manifeste du Comte de Paris». Le Figaro (295): 4. 22.10.1939 – via Gallica. 
  13. ^ «Le voyage inattendu du comte de Paris». L'Ouest-Éclair (15321): 3. 22.10.1938 – via Gallica. 
  14. ^ «Le comte de Paris risquait de 2 à 5 ans de prison». Paris-Soir: 3. 23.10.1938 – via Gallica. 
  15. ^ «Une déclaration du comte de Paris prétendant au trône de France. En dehors de la monarchie la France se voit contrainte à la déchéance ou à la dictature.». L'Echo d'Alger : journal républicain du matin: 3. 22.10.1938 – via Gallica. 
  16. ^ Quid 2003, s.726, col. a.
  17. ^ L'Intermédiaire des chercheurs et curieux, 2002, n° 596-606, quest. n° 2002/863, s.1194
  18. ^ Opfell, Olga S. (1. juni 2001). Royalty Who Wait: The 21 Heads of Formerly Regnant Houses of Europe (engelsk). McFarland. ISBN 9780786450572. 
  19. ^ Léon Daudet, Henri Vaugeois (28. august 1940). «Monseigneur le Duc de Guise est mort». L'Action française (fransk). Gallica. Besøkt 4. august 2018. 
  20. ^ Alain Peyrefitte, C'était de Gaulle, Volume II, Paris, Editions de Fallois / Fayard, 1997, s. 533.
  21. ^ a b c d e f Peyrefitte, Alain (2002). C'était de Gaulle. Paris: Gallimard. s. 201–203, 1132–1139. 
  22. ^ Eugen Weber, L'Action française, éd. Fayard, 1985, s. 491
  23. ^ Jean-François Chiappe, La France et le Roi, Paris, Perrin, 1994, s. 648
  24. ^ Bertrand Renouvin (14.12.2016). «Hommage à Fernand Bonnier de La Chapelle». Besøkt 27.07.2018. 
  25. ^ d'Orléans, Jacques (1999). «Le Groupe des Cinq». Les ténébreuses affaires du comte de Paris. Paris: Albine Michel. s. 113-141. 
  26. ^ Jean-Pierre Ravery. «BONNIER DE LA CHAPELLE Fernand». Fusillés/Editions de l'Atelie. Besøkt 27.07.2018. 
  27. ^ d'Orléans, Jacques (1999). Les ténébreuses affaires du comte de Paris. Paris: Albin Michel. s. 9. 
  28. ^ a b c d e f g h i Daniel de Montplaisir, Louis XX, petit-fils du roi Soleil, red. Jacob-Duvernet, juni 2011, s. 364–9
  29. ^ Clermont, Henri d'Orléans (comte de) (1. januar 1989). À mes fils (fransk). FeniXX réédition numérique. ISBN 9782402174275. 
  30. ^ d'Orléans, Jacques (1999). Les ténébreuses affaires du comte de Paris. Paris: Albin Michel. s. 169. 
  31. ^ Jean-Philippe Chauvin (2002). «Le Centre d'études et de documentation (1945-1947)» (PDF). Lys Rouge (50): 5–9 – via Archives Royalistes. 
  32. ^ 1925-1999., Peyrefitte, Alain, (2002). C'était de Gaulle. [Paris]: Editions Gallimard. ISBN 2070765067. OCLC 50201652. 
  33. ^ d'Orléans, Jacques (1999). Les ténébreuses affaires du comte de Paris. Paris: Albin Michel. s. 61. 
  34. ^ Daviet-Noual, Fortunade (2012). Ils ont fait l'Algérie... Connaissances et Savoirs. s. 207. ISBN 2753901996. 
  35. ^ Yvan Aumont (2002). «La mort d'un Prince de France» (PDF). Lys Rouge (50): 10 – via Archives royalistes. 
  36. ^ a b c Goyet, Bruno (1. februar 2001). Henri d'Orléans, comte de Paris (1908-1999): Le Prince impossible (fransk). Odile Jacob. ISBN 9782738142276. 
  37. ^ Henri d'Orléans , «greven av Paris», Charles de Gaulle,Dialogue sur la France, correspondance et entretiens avec le général De Gaulle – 1953–1970, et. Fayard, 1994.
  38. ^ Reynaud, Carnets de captivité, Paris, ed. Fayard, s. 367
  39. ^ Dominique Venner, De Gaulle, la grandeur et le néant, Monaco, Editions du Rocher, 2004 s. 31.
  40. ^ Alain Peyrefitte, C'était de Gaulle, Volume II, Paris, Editions de Fallois / Fayard, 1997, s. 531.
  41. ^ Alain Peyrefitte,C'était de Gaulle, volum II, Paris, Editions de Fallois / Fayard, 1997, s. 534.
  42. ^ a b Alain Peyrefitte, C'était de Gaulle, Paris, Editions de Fallois/Fayard, 1994.
  43. ^ Ghislaine Ottenheimer, Poison présidentiel, Albin Michel, 2015, s. 98.
  44. ^ Philippe de Saint Robert, De Gaulle et ses témoins, ed. Bartillat, 1999, s. 70.
  45. ^ Frémy, Dominique; Frémy, Michèle (2007). Quid (fransk). Robert Laffont. 
  46. ^ Gautier, J.-P. and Mayer, N. (2002)
  47. ^ Yvan Aumont (2006). «Histoire du royalisme. L'élection présidentielle de 1974» (PDF). Lys Rouge (52): 17–19 – via Archives Royalistes. 
  48. ^ «Déclaration du 7 mai 1974 relative aux résultats du premier tour de scrutin» av Conseil constitutionnels, arkivert side. Arkivert 11. mai 2012 hos Wayback Machine.
  49. ^ «Souvenirs sur le Comte de Paris - Le blog de Bertrand Renouvin». Le blog de Bertrand Renouvin (fransk). Besøkt 11. august 2018. 
  50. ^ Corresp. (26.07.1980). «Le prince Thibault d'Orléans reste détenu.». Le Monde. Besøkt 29.07.2018. 
  51. ^ «Prince Thibault d'Orleans, 35; Son of the French Pretender». The New York Times: s. 5. 25. mars 1983 – via The New York Times Archives. 
  52. ^ a b d'Orléans, Jacques (1999). «La tradition comme une arme de mort». Les ténébreuses affaires du comte de Paris. Albin Michel. 
  53. ^ Emilie Lanez (06.08.1999). «Mais où sont passés les millions du comte de Paris?». Le Point. Arkivert fra originalen 30. juli 2018. Besøkt 30.07.2018. 
  54. ^ Henri d'Orléans i programet «Alphonse de Bourbon, l'aîné, face à Henri d'Orléans, son cadet» på La Cinq (1987)
  55. ^ Bern, Stéphane (1. desember 2015). Mon royaume à moi (fransk). Albin Michel. ISBN 9782226377364. 
  56. ^ d'Orléans, Henri (1989). À mes fils. Albin Michel. ISBN 978-2226039071. 
  57. ^ SCHOTT, Cyrille (5. januar 2012). La rose et le lys: François Mitterrand et le comte de Paris 1986-1996 (fransk). edi8. ISBN 9782259217583. 
  58. ^ Sophie Maisel (5. juli 1998). «Anniversaire Comte de Paris». France 2. Besøkt 29.07.2018. 
  59. ^ Dion, Céline (2000). «Samedi 19 Juin 1999». Chronique de l'année 1999. Éditions Chronique. s. 208. ISBN 9782843550355. 
  60. ^ a b «Où est passée la fortune du comte de Paris ?». ladepeche.fr (fransk). Besøkt 1. august 2018. 
  61. ^ Amaury Loquez / Michel Martin (28. oktober 2009). «La forêt privée du Nouvion-en-Thiérache». INA. Besøkt 23.07.2018. 
  62. ^ «Inventaire d'archives: Archives de la Fondation Saint-Louis». FranceArchives (fransk). Besøkt 30. juli 2018. 
  63. ^ «Accueil - accueil - Conservation patrimoine à Amboise en Indre-et-loire (37) : La fondation Saint-Louis». www.fondation-saint-louis.com (fransk). Besøkt 30. juli 2018. 
  64. ^ d'Orléans, Jacques (1999). Les ténébreuses affaires du comte de Paris. Paris: Albin Michel. s. 195, 199. 
  65. ^ d'Orléans, Jacques (1999). Les ténébreuses affaires du comte de Paris. Albin Michel. s. 198. 
  66. ^ d'Orléans, Jacques (1999). Les ténébreuses affaires du comte du Paris. Paris: Albin Michel. s. 196-198. 
  67. ^ d'Orléans, Jacques d'Orléans (1999). Les ténébreuses affaires du comte de Paris. Paris: Albin Michel. s. 8. 
  68. ^ d'Orléans, Jacques (1999). Les ténébreuses affaires du comte de Paris. Albin Michel. s. 26-27. 
  69. ^ d'Orléans, Jacques (1999). «L'étrange Mme Friesz». Les ténébreuses affaires du comte de Paris. Paris: Albin Michel. 
  70. ^ a b Sylvain Mouillard (20. september 2013). «La maison d'Orléans récupère une part du trésor des rois de France». Libération. Besøkt 29.07.2018. 
  71. ^ «Le fabuleux héritage du comte de Paris sort enfin de l'ombre». FIGARO (fransk). 20. september 2013. Besøkt 30. juli 2018. 
  72. ^ Christie's Paris, Succession de feus Monseigneur le comte de Paris et Madame la comtesse de Paris, 14. oktober 2008
  73. ^ «La succession du Comte de Paris aux enchères». LExpress.fr (fransk). 4. juni 2015. Besøkt 30. juli 2018. 
  74. ^ «Le comte de Paris, Henri d’Orléans, est mort à l’âge de 85 ans». Le Monde (fransk). 21. januar 2019. Besøkt 22. januar 2019. 
  75. ^ a b «Princess Is Christened», The New York Times (Brussels), 16. oktober 1934 
  76. ^ «Countess Has Daughter», The New York Times (Brussels), 5 December 1938 
  77. ^ ««SAR» sur le passeport : petits privilèges pour princes de sang». L'Obs (fransk). Besøkt 4. august 2018. 
  78. ^ «L'Action française». Bibliothèque nationale de France, Gallica. 6. juli 1929. 
  79. ^ «Ordres royaux». Arkivert fra originalen 29. mai 2016. Besøkt 29. juli 2018. 
  80. ^ «« Le duc et la duchesse de Guise, et leur fils le comte de Paris, reçus au Vatican dans les années 1930 »». Besøkt 14. juni 2019. 
  81. ^ «Le château du Nouvion en Thiérache – Noblesse & Royautés». www.noblesseetroyautes.com. Besøkt 14. juni 2019. 
  82. ^ L'Atelier, Bulletin de l'Association Le temps d'Albert Besnard, Mal:N°, 2008, N° spécial Philippe Besnard - ISSN 1956-2462
  83. ^ Souvenances, Philippe Besnard, Éditions de l'Université d'Ottawa, 1975, Mal:P. sq ISBN 0-7766-4254-5
  84. ^ BnF catalogue général. «Questions du jour [Texte imprimé] : paraît chaque trimestre». Besøkt 27.08.2018. 
  85. ^ «Courrier royal Orléans, Henri d' (1908-1999)». Bibliothèques spécialisées de la Ville de Paris. Besøkt 21. august 2018. 
  86. ^ «Courrier de la Mesnie». BnF Catalogue Général. Besøkt 21.08.2018. 
  87. ^ «Courrier français (Paris. 1948)». BnF Catalogue Général. Besøkt 21.08.2018. 
  88. ^ «Courrier ... (Paris. 1948)». BnF Catalogue générale. Besøkt 21.08.2018. 
  89. ^ «Ici France. Bulletin intérieur du Centre d'études et de documentation [Texte imprimé]». Besøkt 21.08.2018. 
  90. ^ «Nous dix [Texte imprimé] / directeur, Henri de France, ; rédactrice en chef, Isabelle de France». BnF Catalogue général. Besøkt 21.08.2018. 
  91. ^ «Bulletin mensuel d'information du Bureau politique de Mgr le Comte de Paris». catalogue.sciencespo.fr. Besøkt 21. august 2018. 

Litteraturliste[rediger | rediger kilde]

  • 2012 : Cyrille Schott, La rose et le lys, François Mitterand et le comte de Paris, Plon
  • 2007 : Vincent Meylan, Contre-enquête sur le comte et la comtesse de Paris, Pygmalion ;
  • 2006 : Philippe Delorme, L'Homme qui rêvait d'être roi, entretiens avec Henri, comte de Paris, Buchet-Chastel ;
  • 2005 : Franck Hériot, Laurent Chabrun, La fortune engloutie des Orléans, Plon ;
  • 2002 : Xavier Walter, Un roi pour la France : Henri, comte de Paris 1908-1999, François-Xavier de Guibert ;
  • 2002: Alexandre Garcia, «La grande aristocratie française règle ses comptes devant la justice». Le Monde 21 og 22 april 2002 ; og «Henri d'Orléans, les Poussin du carrosse et la citrouille». Le Monde 30. juni og 1. oktober 2002.
  • 2001 : François Broche, Le comte de Paris, l'ultime prétendant, Perrin ;
  • 2001 : Bruno Goyet, Henri d'Orléans, comte de Paris (1908-1999) : le Prins impossible, Odile Jacob ;
  • 1999 : Jacques d'Orléans, Les Ténébreuses affaires du comte de Paris, Albin Michel ;
  • 1998 : Philippe de Montjouvent, Le comte de Paris et sa descendance, édition du Chaney, ISBN 2-913211-00-3
  • 1993 : Chantal de Badts de Cugnac og Guy Coutant de Saisseval, Le Petit Gotha (første utgave 1993), nouvelle édition augmentée et mise à jour 2002, éditeur : Le Petit Gotha, ISBN 2-9507974-3-1
  • 1959 : Marianne Andrau, Famille Royale à la mode de France, éditions France-Empire.
  • 1956 : Merry Bromberger, Le comte de Paris et La Maison De France, Plon ;
  • 1945 : Renée Pierre Gosset, Expédients provisoires, Fasquelle ;
  • 1931 : Collectif, Le Mariage du Dauphin, Librairie de l'Action Française ;
  • Bottin mondain

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]