Jean Auguste Dominique Ingres

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Jean Auguste Dominique Ingres
Ingres, Self-portrait.jpg
Født 29. august 1780
Montauban
Død 14. januar 1867
Paris
Gravlagt Père Lachaise
Ektefelle Delphine Ramel, Madeleine Chapelle
Far Jean-Marie-Joseph Ingres
Utdannet ved Institut supérieur des arts de Toulouse, École nationale supérieure des Beaux-Arts
Nasjonalitet Frankrike
Språk fransk
Utmerkelser Prix de Rome, Ridder av Æreslegionen, offiser av Æreslegionen, storoffiser av Æreslegionen, kommandør av Æreslegionen, Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste, Pour le Mérite
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Jean Auguste Dominique Ingres (født 29. august 1780 i Montauban i departementet Tarn-et-Garonne, død 14. januar 1867 i Paris) var en fransk tegner og maler. Han var en representant fra senklassisismen i europeisk maleri. Han var en av de mer betydningsfulle representanter for fransk offisiell kunst på 1800-tallet. Han var påvirket av den nyklassisistiske retningen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var født i Montauban sørvest i Frankrike. Han var den eldste av foreldrenes syv barn, av hvem fem overlevde spebarnsalderen. Faren var Jean-Marie-Joseph Ingres (1755–1814) og moren hans hustru Anne Moulet (1758–1817). Haren var en fremgamngsrik og allsidig kunstner; han var maler av miniatyrportretter, skulptør, dekorativ steinhugger og amatørmusiker. Moren var nesten analfabet, og datter av en parykkmakermester. Faren gav gutten meget oppmundring i kunstnerisk retning, og opplæring i tegning og i musikk av ham. Hans første kjente tegning, en studie etter et antikt forbilde, er fra 1789.

Fra 1786 gikk han på hjemstedets katolske skole, drevet av Frères de l'Éducation Chrétienne, men utdannelsen ble avbrutt under den franske revolusjon som ikke ville vite av katolsk utdannelse og stengte skolen hans i 1791. Dette ble slutten på hans konvensjonelle utdannelse. Hans mangel på almen skolegang var noe som plaget ham og var en kilde til usikkerhet resten av livet.

Faren fikk så imidlertid besørget at han fikk en kunstnerisk fagutdannelse ved akademiet i Toulouse (Académie Royale de Peinture, Sculpture et Architecture). Der studerte han under skulptøren Jean-Pierre Vigan, landskapsmaleren Jean Briant, og den nyklassisitiske maleren Guillaume-Joseph Roques som var meget opptatt av Rafael og smittet Ingres med denne fascinasjonen.

Han dro så til Paris i 1797, til Jacques-Louis Davids ateliér. Etter kort tid forlot han atelieret på grunn av en konflikt om malerstil: Ingres var blant annet mer opptatt av konturer og linjer enn sin lærer. Senere kom han til den parisiske kunstkolen École des Beaux-Arts.

Maler[rediger | rediger kilde]

Han vant Prix de Rome i 1801 for verket Les Ambassadeurs d'Agamemnon. Et av hans mesterverker, Grande Odalisque, som viser en haremsjente med for mange ryggvirvler, er utstilt i Louvre.

På 1806 års salong vakte hans portrett Napoleon I på keisertronen oppmerksomhet og fikk misbilligende kritikk, noe som Ingres fikk finne seg i fra kritikere under hele sitt liv.

Under en vanskelig periode etter hans fremste beskytteres, familien Bonapartes, fall, ble tegnede portretter den fremste inntektskilden, og han bodde årene 1806-20 i Roma, deretter 1820-24 i Firenze. I 1824 vendte Ingres tilbake til Paris, ble innvalgt i akademiet (1825) og kunne åpne et fremgangsrik ateliér. Den nakne kvinneskikkelse i mytologiske scener var hans mest karakteristiske kunstverk.

I 1834 var han atter for en tid i Roma, men flyttet i 1841 atter tilbake til Paris.[1] Omkring 1840 var ham blitt en av almenheten hyllet person, og ble til slutt senator.

Ingres var maleren av en ideal virkelighet. Han ville forene en sannhetssøken, som kommer til uttrykk i konturen, en reliefflignende oppbygning, rene linjer og en perfekt teknikk, sterkt påvirket av den italienske skole og David, med sin tids romantiske strømninger, som han ikke kunne unnfly. Senere fant Ingres inspirasjon i renessansens malerkunst. Hans store forbilder var Rafael, Tizian og Holbein. Harmoni, djerve komposisjoner og en fin overflatebehandling, særlig i karnasjonen, er vesentlige kjennetegn.

De forneme damene i Ingres portrett er ofte tungt behengte med gullkjeder, utstyrte for å aksentuere yppigheten i velrundede skuldre og fyldige armer og ofte poserte mot speil som for å antyde at så dyrebare og liflige objekter burde såvel bli sett som følt i sin helhet. Madame Moitessier, kledd i svarte blonder og svart tyll og med roser i håret, utstråler en drivhuslignende yppighet der hon står fremfor en damask- eller silketapet i en fiolblå nyanse. Den junoniske madame Moitessier falt Ingres i smaken, og han malte henne som var hun en uutgrunnelig gudinne med armene i hva som nesten, men betegnende nok ikke til fulle, er pudicagesten hos en antikk Venus.

Selv om Ingres hadde mange elever, fikk han ingen etterfølgere av betydning innen hans eget særegne stilvalg. Blant hans elever var Eugène Emmanuel Amaury-Duval, Marie Bracquemond, Auguste Charpentier, Théodore Chassériau, Hippolyte Flandrin, Henri Lehmann, Victor Mottez, Charles Louis Lucien Muller, Charles Negre, James Pradier og Firmin Salabert.

Først Edgar Degas viste at han hadde forstått Ingres' klassiske tegning.

Ingres er gravlagt på kirkegården Père Lachaise i Paris.

Annet[rediger | rediger kilde]

Det franske uttrykket «violon d'Ingres», om en hobby, kommer fra Ingres' vane med å spille fiolin for å koble av fra malerarbeidet.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Karin H. Grimme: Jean-Auguste-Dominique Ingres. Taschen, Köln 2007, ISBN 978-3-8228-2709-3.
  • Uwe Fleckner: Jean-Auguste-Dominique Ingres. 1780–1867. Könemann, Köln 2000, ISBN 3-8290-1632-8.
  • Götz Adriani/Ernst Goldschmidt (utg.): Ingres und Delacroix. Aquarelle und Zeichnungen, Dumont, Köln 1986, ISBN 3-7701-1850-2.
  • Andrew Carrington Shelton: Ingres. Phaidon, London 2008, ISBN 978-0-7148-4868-6.
  • Andrew Carrington Shelton: Ingres and his Critics. Cambridge University Press, Cambridge / New York, NY 2005, ISBN 978-0-521-84243-3.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carlquist, Gunnar, red. (1932). Svensk uppslagsbok. Bd 13. Malmö: Svensk Uppslagsbok AB. s. 1096.