Nouvelle Action Royaliste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Nouvelle Action Royaliste
Erklært ideologiRojalisme (Orléanisme)
Souverainisme
Gaullisme
Politisk posisjonSentrum[1]
Grunnlagt1971 (som NAF)
1978 (som NAR)
LederBertrand Renouvin (1971)
GeneralsekretærYvan Aumont
Hovedkontor38 rue Sibuets, 75012 Paris
Farger          Svart og hvitt
TilknytningInternational Monarchist Conference
NettstedNettsted
Medlemstall1 500 (2006)[1]
Representanter:
Nasjonalforsamlingen
0 / 577
(Nasjonalforsamlingsvalget 2012)
Senatet
0 / 348
(Sentatsvalget 2014)
Europaparlamentet
0 / 75
(Europaparlamentsvalget 2014)

Nouvelle Action Royaliste forkortet NAR (norsk: Ny rojalistisk handling), er en fransk politisk parti og bevegelse preget av ønsket om å igjeninnføre et konstitusjonelt monarki i Frankrike etter mønster av de nåværende europeiske monarkiene med Henri, greve av Paris som overhode (orléanistisk rojalisme).

Historie[rediger | rediger kilde]

Bevegelsen har sine røtter i det franske Action Française en antisemittisk og nasjonalistisk bevegelse grunnlagt av Maurice Pujo og Henri Vaugeois i samband med Dreyfus-affæren i 1898. Den monarkistiske ideologien ble derimot utmeislet og videreutviklet av forfatter og frontfigur Charles Maurras.[2] Etter andre verdenskrig ble både Maurras og Pujo dømt og fengslet på livstid for landsforræderi og Action Française ble forbudt ved navn. De gjenværende rojalistene strevde med å rettferdiggjøre sin kollaboratørske og nazistiske fortid. I et forsøk på å revitalisere bevegelsen, ble den omorganisert og omdøpt til Restoration Nationale i 1947. Våren 1968 skylte en protestbevegelse over Frankrike som traff rojalistene hardt. Som en følge av de nye tankene bestemte blant andre Yvan Aumont, Gérard Leclerc og Bertrand Renouvin seg for å bryte med RN og Maurras og dannet en utbrytergruppe, Nouvelle Action Française.[3] For å understreke sitt ståsted, ble navnet på den nye bevegelsen endret til Nouvelle Action Royaliste i 1978.

I 2011, feiret NAR 40 år, og i den anledning ga NAR ut et spesialnummer av medlemsbladet Royaliste, med lykkeønskninger og uttrykk for sympati fra 40 franske intellektuelle og politikere.[4][5] Det var dog skår i gleden, da bevegelsen samme år risikerte å bli kastet ut av lokalene de hadde holdt til i siden grunnleggelsen. En nasjonal underskriftskampanje ble startet og førte fram til en relokasjon med samme vilkår tidligere.[6][7][8]

Politiske plattform og organisasjon[rediger | rediger kilde]

Forsiden på bladet NAF Hebdo i 1975, før det ble Royaliste i 1977

Partiet og dets medlemmer blir vekselvis beskrevet som «venstre rojalister» og «maorassienere» (av den kommunistiske Mao og den tradisjonelle rojalisten Maurras), på grunn av deres tette relasjon til visse ideer tradisjonelt forsvart av partiene til venstre i politikken.[9] Selv tar de avstand fra tankegodset til både kommunistene og Action Française og betegner seg selv som «hverken til venstre eller høyre» (ni gauche, ni droit). Politisk sett har de tettere bånd til Charles de Gaulle og den opprinnelige gaullismen.[1] De skiller seg videre fra andre rojalistiske grupperinger i Frankrike ved å forsvare demokratiet og konseptet laïcité og å kjempe mot diskriminering på bakgrunn av religion, fremmedhat, antisemittisme og rasisme.[10][11]

NARs politikk bygger på teorien om «res publica». De avviser det tradisjonelle skillet mellom monarki og republikk, da de ikke anser republikken som en styreform, men en ideal form for forvaltning av det som er «felles goder» og av allmennhetens interesser (res publica betyr «felles gode»). Ifølge NAR er en monarks posisjon den beste til å forsvare dette godet, siden hans makt hverken er underlagt de stadige omveltningene politiske valg fører med seg eller de ulike politiske partiers meninger og interesser. I deres øyne inkarnerer derfor kongen den kontinuitet, voldgift og samholdet som trengs i en demokratisk nasjon.[10]

Bevegelsen karakteriseres av sin åpne holdning til nye strømninger og ideer, og dets lokaler i Paris fungerer først og fremst som en møteplass for ideutveksling gjennom foredrag og debatter kalt «Les mercredis de la NAR» (NARs ondsdager).[10][12] Det huser også redaksjonen for det politiske magasinet Royaliste, som kommer ut annenhver måned. NAR har også vært med å utgi tidsskriftet Cité tredje hver måned og ga mellom 1972-1974 ut Arsenal[13] og 1976-2006 ut studenttidskriftet Le Lys rouge (Den røde lilje) med fokus på rojalismens historie.[14]

NAR og dets leder Bertrand Renouvin spesielt har blitt karakterisert som: «Frankrikes mest fremtredende [...] og jordnære monarkist»[15] og har blitt trukket inn av franske media for å kommentere hendelser og begrep knyttet til monarki og monarkisme.[16][17]

Organisasjonen er medlem av monarkistenes internasjonale organisasjon, International Monarchist Conference.[18]

Politiske engasjement og valgresultater[rediger | rediger kilde]

Anti-abort plakat fra 1971-1978: «Morderiske aborttilhengere! Republikken dreper.»

Allerede fra starten i 1971 markerte Nouvelle Action Royalist sin opposisjon til den ferske Nouvelle Droite-bevegelsen og dets partipolitiske uttrykk i Frankrike Front National, som også talte rojalister blant sine rekker. Det var også det som delvis førte til at Renouvin stilte som kandidat for partiet i presidentvalget i 1974, hvor han fikk 0,17 % (43 722) av stemmene ved første valgomgang.[19]

I 1977 stilte NAR med totalt 13 lister til kommunevalget: 11 i Paris, en i Lyon og som del av en fellesliste i Marseille.[20] Og ved nasjonalforsamlingsvalget året etter stilte de med åtte kandidater: Stéphane Monet i Nice, Bertrand Renouvin i Nantes, Nicolas Lucas i Angers, Gérard Leclerc i Lille, Régine Denis-Judicis i Nancy, Philippe Cailleux i Rouen, Patrick Simon i Lyon og Michel Giraud i Versailles.[21] Renouvin stilte på nytt som presidentkandidat i 1981, men greide ikke å samle inn de 500 underskriftene som kreves for å delta i første valgomgang (etter valget i 1974 ble kravet oppjustert fra 100 underskrifter til 500).[22][23] Ettersom de ikke hadde en egen kandidat appellerte de til å stemme på den sosialistiske François Mitterrand, noe de også gjentok i 1988. Denne appellen var med på å forsterke myten om NAR som «venstre rojalister».[24]

På grunn av begrensede midler valgte NAR å stile kun en liste til nasjonalforsamlingsvalget i 1986 (i departementet Maine-et-Loire) og appellerte resten av velgerne sine til å stemme på listene til daværende statsminister Jacques Chiracs UMP.[25] I tråd med sitt engasjement mot fremmedhat sluttet NAR seg i november 1989 til «89 pour l'égalité»-bevegelsen, som kjempet mot xenofobi og for å få stemmerett for innvandrere.[14]

I 1993 støttet NAR rojalisten Luc de Coustines kandidatur for Vendées plass i nasjonalforsamlingen, men oppfordret i resten av landet til å stemme i mot De grønne, Génération Écologie og Front National.[26] Også i presidentvalget i 1995 advarte NAR på det sterkeste å stemme på de to høyrepopulistiske kandidatene Jean-Marie Le Pen og Philippe de Villiers, men også statsminister Édouard Balladur som de mente var for usolidariske. Utslaget fra den første valgomgangen førte til at den konservative gaullisten Jacques Chirac og den sosialistiske Lionel Jospin gikk videre til den andre valgomgangen. Ingen av disse hadde NARs fulle støtte, men siden det måtte velges én kandidat, ga de grønt lys for å stemme på Jacques Chirac.[27]

I 2002 støtte de kandidaturet til Jean-Pierre Chevènement.[28] I NAR syn var Chevènement den eneste i stand til å samle nok støtte fra både høyre- og venstresiden til å gjenvinne Frankrikes posisjon i verden. For å sette kraft bak ordene deltok Renouvin selv som NARs representant i Chevènements og hans Pôle républicains valgkampanje.[29]

To år etter, i 2005, appellerte partiet sine tilhengere til å stemme nei under folkeavstemningen om EU-grunnloven, som de mente truet suvreniteten til medlemslandene.[30] Ved presidentvalget i 2007 appellerte til å stemme blankt i begge rundene i presidentvalget og på kandidatene til venstre i valget på ny nasjonalforsamling om Nicolas Sarkozy skulle vinne presidentvalget.[31]

I 2010 overrasket Sylvie Fernoy og NAR mange ved å oppfordret til å støtte fagforbundets generalstreik mot arbeidslivsreformen i Royaliste.[32]

Før presidentvalget i 2012, appellerte bevegelsen sine sympatisører til å stemme på gaullisten Nicolas Dupont-Aignan i første runde[33] og sosialisten François Hollande i den andre.[34] Også i 2017 støttet NAR Nicolas Dupont-Aignans kandidatur i første omgang, på grunn av hans forsvar den gaullistiske republikkens institusjoner.[35]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «La NAR est-elle de gauche ? Entretien avec Bertrand Renouvin» i La Toile Nr. 9, s. 10, vinteren 2010-11.
  2. ^ Winock, Michel et al. (1994)
  3. ^ Gautier, J.-P. and Mayer, N. (2002)
  4. ^ «Les 40 ans de la revue "Royaliste", fêtés par Jacques Julliard, Edgar Morin, Jacques Sapir et quelques autres !» av Léon de Montesquiou huffingtonpost.fr publisert 7. august 2011, besøkt 9. april 2017
  5. ^ Royaliste nr. 992 bis, mai 2011
  6. ^ «Pétition. La Nouvelle Action royaliste menacée d'expulsion...» i Royaliste nr. 1007, 20. februar til 4. mars 2012 s. 2.
  7. ^ «Souscription. Petit espoir mais gros soucis...» av Yvan Aumont i Royaliste nr. 1018, 17. september til 30. september 2012 s. 11
  8. ^ «Pétition. Non a l’expulsion des royalistes de la NAR ! Liste des derniers signataires de la pétition.» Besøkt 9. april 2017.
  9. ^ Kaplan, S.L. (1995)
  10. ^ a b c Presentasjon av NARs idegrunnlag på deres egne nettsider. Besøkt 9. april 2017
  11. ^ «N.A.R. : 14e Congrès» i Royaliste nr. 637, 20. februar til 5. mars 1995, s. 10
  12. ^ «Aujourd’hui, le royalisme» i Politique magazine 22. juli 2016. Arkivert 18. april 2017 hos Wayback Machine. Besøkt 9. april 2017
  13. ^ «Arsenal» på archivesroyalistes.org Besøkt 13. april 2017
  14. ^ a b QUID - INSTITUTIONS FRANÇAISES - PARTIS, CLUBS ET MOUVEMENTS - PARTIS, CLUBS ET MOUVEMENTS - 9 - Quid.fr Arkivert side fra 31. januar 2015
  15. ^ «A Royal Pain in La France» av Stephen O'Shea i Mother Jones Magazine, Juli 1989. Besøkt 5. april 2017
  16. ^ «Interview de Bertrand Renouvin sur France Info à l'occasion du mariage de Kate et William» av Chloé Leprince og Carolinge Caldier på France Info. Lastet opp 25. januar 2015. Besøkt 9. april 2017
  17. ^ «Infox? Intox? Un référendum au Brésil pour ou contre le retour de la monarchie» Double jeu av S. Wislin, L. Cousin, A. Lavaleix og H. Bouchardet på Antenne 2, 29. februar 1992. Besøkt 9. april 2017
  18. ^ MEMBRES DE LA CMI - IMC MEMBERS. 13. September 2011. Besøkt 9. april 2017
  19. ^ «Déclaration du 7 mai 1974 relative aux résultats du premier tour de scrutin» av Conseil constitutionnels, arkivert side. Arkivert 11. mai 2012 hos Wayback Machine.
  20. ^ «Municipales. Saisir l'occasion» av F. Aymart i Royaliste nr. 243, 3. mars til 16. mars 1977, s. 8
  21. ^ «Nos candidats aux législatives: aidez-les !» i Royaliste nr. 264, 23. februar til 8. mars 1978, s. 11.
  22. ^ «Présidentielles: Bertand Renouvin» Royaliste nr. 333 bis, 1981
  23. ^ «Après la présidentielle de 1974, la chasse aux petits cnadidats» av Anne Vidalie i L'Express datert 21.12.2016, besøkt 15. april 2017
  24. ^ «Battre Giscard» av Bertrand Renouvin i Royaliste nr. 337, 7. mai til 20. mai 1981, s. 12
  25. ^ «La campagne à Angers» av Y. Aumont og «L'heure du choix» av Bertrand Renouvinogi Royaliste nr. 445, 12. mars til 25. mars 1986, s. 11-12
  26. ^ «Orientations électorales» i Royaliste nr. 596, 8. mars til 21. mars 1993 s. 12
  27. ^ «S'il en faut un...» Royaliste nr. 642, 1. mai til 14. mai 1995, s. 12
  28. ^ Gaffney, J. (2004). The French Presidential and Legislative Elections of 2002. Ashgate. s. 314. ISBN 9780754634362. Besøkt 31. januar 2015. 
  29. ^ Spesialnummer tilhørende Royaliste nr. 792, 15. april til 28. april 2002
  30. ^ ««Traité constitutionnel». L'inacceptable» i Royaliste nr. 860, av Sylvie Fernoy. s. 6-7 .
  31. ^ «Ni l'un, ni l'autre» av Bertrand Renouvin iRoyaliste nr. 903. 30. april til 13. mai 2007, side 12
  32. ^ «Quand des royalistes appellent à la grève générale» av Abel Mestre og Caroline Monnot på Le Mondes blogg «Droites-extremes» 22. april 2010 Besøkt 9. april 2017
  33. ^ «Nous avons choisi» av Bertrand Renouvin i Royaliste nr. 1011. 16. april til 29. april 2012, side 12
  34. ^ «Voter François Hollande» av Bertrand Renouvin i Royaliste nr. 1012. 30. april til 13 mai 2012, side 12
  35. ^ «36ème comgrès (1 et 2 avril 2017) déclaration de politique générale» Besøkt 5. april 2017

Litteraturliste[rediger | rediger kilde]

  • Backman, François (1991), La conception de la citoyenneté de la Nouvelle Action française puis Nouvelle Action royaliste. Naissance d'un mouvement, gestion et évacuation des paradigmes maurrassiens (1971-1991) Paris: Université de Paris I, Panthéon-Sorbonne (Diplôme d'Études approfondies de Sociologie Politique),
  • Kaplan, S.L. (1995), Farewell, Revolution: Disputed Legacies : France, 1789/1989. New York: Cornell University Press.
  • Lespès, Olivier (1984), Une révolution dans le royalisme, la Nouvelle action royaliste, ses origines, son histoire, Paris: Royaliste, coll. « Lys rouge ».
  • Gaffney, J. (2004). The French Presidential and Legislative Elections of 2002. Farnham: Ashgate.
  • Gautier, J.-P. and Mayer, N. (2002), La Restauration nationale : Un mouvement royaliste sous la 5e République. Paris: Editions Syllepse.
  • Winock, Michel et al. (1994), Histoire de l’extrême droite en France. Paris: Seuil.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]