Goideliske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Britannia og Ireland i de første få århundrene første millennium, før den angelsaksiske bosetningen.

██ Hovedsakelig goideliske områder.

██ Hovedsakelig piktisk områder.

██ Hovedsakelig brytoniske områder.

Goideliske språk og kultur kom til sist å bli dominerende i det piktiske området og de nordligste brytonske områdene.

Goideliske språk (irsk: teangacha Gaelacha; skotsk-gælisk: cànanan Goidhealach; mansk: çhengaghyn Gaelgagh) viser til de to insulær-keltiske språkene, goideliske og brytonisk; det vil si henholdsvis «q-» og «p-språk», i henhold til eldre terminologi.[1] Forskjellene mellom dem ses lettest i ordene for «sønn» og «fem» (5). På det goideliske (q-språk), skotsk gælisk, heter «sønn» mac (tidligere maq), og «fem» heter coíg. På det brythoniske (p-språk), bretonsk heter «sønn» map, mens «fem» heter pemp.

Man anser q-formen for den mest bevarende i forhold til det opprinnelige felleskeltiske urspråk (formen stemmer med italiske språk som latin), mens p-formen har gjennomgått en mer omfattende utvikling.

Goideliske språk har historisk sett utgjort en dialektkontinuum som strekker seg fra Irland via Man i Irskesjøen og til Skottland. Det er tre moderne goideliske språk: irsk (Gaeilge), skotsk-gælisk (Gàidhlig) og mansk (Gaelg). Sistnevnte døde ut på 1900-tallet, men har siden blitt gjeninnført og videreført til en viss grad, blant annet med mansktalende barnehager.[2]

Goidelisk var en gang begrenset til Irland, og muligens til vestkysten av Skottland. Middelalderens gæliske litteratur forteller oss at kongeriket Dál Riata ble opprettet i vestlige Skottland i løpet av 500-tallet e.Kr. Den tradisjonelle oppfatningen er at Dál Riata ble grunnlagt av innvandrere fra Irland, men det er ikke lenger gjennomgående akseptert. Arkeologen Ewan Campbell hevder at det er ingen arkeologiske bevis for en innvandring eller invasjon, og mener at sterke forbindelser via sjøveien har bidratt til en før-eksisterende gælisk kultur på begge sider av North Channel (skotsk gælisk og irsk Sruth na Maoile) mellom Irland og Skottland.[3] Det antyder at språk og kultur kan ha innflytelse uten at det har skjedd større forflytning av folk. Vanskeligheten med arkeologisk utgravning av bosted er at det forteller lite eller ingenting om hvilket språk de snakket ved bostedet.

Goideliske språk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Borsley, Robert D.; Roberts, Ian G. (1996): The Syntax of the Celtic Languages: A Comparative Perspective, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-48160-1, s. 2.
  2. ^ Borsley, Robert D.; Roberts, Ian G. (1996): The Syntax of the Celtic Languages: A Comparative Perspective, s. 2.
  3. ^ Campbell, Ewan (2001): «Were the Scots Irish?» i: Antiquity 75

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • [«The Goidelic languages»], Gaelic in modern Scotland, OpenLearnWorks