Haugianisme

Se også maleriet «Haugianerne»

Haugianismen (eller Hauges Venner) er en norsk kristen lekmannsbevegelse som var sterkest tidlig på 1800-tallet, og som opprinnelig ble forkynt av lekmannen Hans Nielsen Hauge. Tilhengere ble kalt haugianere og bestod for det meste av bønder. Bevegelsen påvirket norsk samfunnsliv i betydelig grad. Av myndighetene ble den ansett som en trussel, og Hauge ble arrestert en rekke ganger.

Bevegelsen gikk på 1900-tallet i hovedsak inn i Det norske lutherske Indremisjonsselskap, som fra 2001 inngår i Normisjon.

Adolph Tidemands berømte maleri «Haugianerne», her i en versjon datert 1848, viser en lekpredikant som forkynner fra Bibelen for norske bønder og småkårsfolk i en årestue tidlig på 1800-tallet.

Opphav

Hans Nielsen Hauge (1771-1824), bondesønn fra Tune i Østfold, fikk 5. april 1796 en åpenbaring der han ble kalt til å «bekjenne Herrens navn for menneskene og formane dem til å omvende seg.» Dette ble starten på haugianismen.

Hauge forfattet flere skrifter og reiste rundt i Norge som lekpredikant. Etterhvert fikk han stadig flere tilhengere, som ble kalt haugianere etter predikantens etternavn.

På Hauges tid gjaldt konventikkelplakaten, en lov fra 1741 som forbød lekfolk å drive forkynnelse og holde religiøse forsamlinger (konventikler). Hauge mente derimot at den norske kirke ikke forkynte den kristne læren rett, og med utgangspunkt i Luthers tanker om det allmenne prestedømmet, mente han at hvem som helst hadde rett til å forkynne Guds ord. Dette førte til at Hauge flere ganger ble arrestert, og tilbrakte flere år i tukthus.

Haugianismens lære

Haugianismen tok sikte på omvendelse og helliggjørelse. I de kristne lærespørsmålene var Hauge ortodoks (opprinnelig) luthersk, og tolket den lutherske læren svært strengt. Hauge forkynte at det å gjøre gode gjerninger var det viktigste med troen. Det ble altså lagt stor vekt på praktisk arbeid. Haugianismen tok utgangspunkt i en pietistisk kristendomsforståelse. Dette var en alvorlig og inderlig form for religionsutøvelse. Bare dersom man følte en dyp og ektefølt anger over syndene sine, kunne man ha håp om frelse. Når man så var omvendt til «sann kristendom», måtte man holde seg på den smale sti. Sanselig nytelse og verdslige gleder kunne gi urene tanker og føre en bort fra Gud. Man måtte vurdere konsekvensene for livet i det hinsidige i alt man foretok seg i det jordiske livet.

Haugianerne

Haugianerne var hovedsakelig bønder, og fantes over hele Norge, men bevegelsens sentra var Eiker, Drammen, Stavanger og Bergen. Sara Oust fra Vingelen i Nord-Østerdal møtte bevegelsen for første gang da hun jobbet på Røros Kobberverk i 1799. Hun blir omtalt som kanskje den mest kjente og avholdte av pionerpredikantene. Tre av Eidsvollmennene i riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 - John Hansen Sørbrøden, Christopher Borgersen Hoen og Ole Rasmussen Apeness - var haugianere. Hoen ble senere en drivkraft bak opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842.

Haugianerne var både et trosfellesskap og et arbeidsfellesskap. Bevegelsen var et vennesamfunn der medlemmene støttet hverandre både religiøst og økonomisk. Hauge utpekte lokale religiøse ledere - disse kunne være både menn og kvinner - og gav retningslinjer for den religiøse virksomheten. Innenfor bevegelsen ble det også lagt til rette for arrangerte ekteskap. Hauge skaffet pengestøtte og borgerbrev så medlemmene kunne drive næringsvirksomhet, først og fremst sagbruk og papirfabrikker, eller handel.

Fra 1840-årene ble den moderne indremisjons- og misjonsbevegelsen grunnlagt, og haugianerne gikk etterhvert opp i denne.

Haugianere i kulturen

Haugianismen har også satt spor i kunst og kultur. Mest kjent er kanskje Adolph Tidemands maleri Haugianerne fra 1848. Bevegelsen er også tema i flere av Alexander Kiellands romaner, spesielt Skipper Worse (1882). Hans Nielsen Hauges liv ble også dramatisert i den norske spillefilmen Hans Nielsen Hauge i 1961.

Eksterne lenker

• Hauge-bevegelsen, artikkel hos Store norske leksikon
• Lekmannsrørsla, artikkel hos Norgeshistorie.no