Knud Spødervold

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Knud Spødervold
Født24. juli 1791[1]Rediger på Wikidata
Stavanger
Død20. mars 1848[1]Rediger på Wikidata (56 år)
BeskjeftigelsePredikant Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge

Knud Kittelsen Spødervold (født 24. juli 1791 i Bjerkreim i Rogaland, død 20. mars 1848 i Stavanger) var en norsk forfatter og lekpredikant.

Ungdom og skolegang[rediger | rediger kilde]

Knud Spødervolds foreldre hette Kittel Gulliksen og Marthe Rasmusdatter. Han vokste opp på gården Spødervold i Bjerkreim. I barneårene fikk han sin utdannelse ved datidens omgangsskole. Han ble konfirmert av prost Reiner i 1807.[2] Da han gjette sauene i ungdomsårene hadde han bibelen og Confessio Augustana i sekken. I ungdommen skal Knud ha vært lærer i Sirdal ei tid. Fra 1813 ble farsgården delt mellom Knud og hans bror Michel.

I 1811 var Knud 20 år gammel og ble soldat i Vesterlenske infanteriregiment, og på grunn av det spente forholdet til Sverige ble han først beordret til Larvik. Under militærtjenesten i 1813 traff Spødervold presten Wilhelm Andreas Falck som holdt til på Nøtterø.[3]

Gårdbrukeren[rediger | rediger kilde]

Etter militærtjenesten reiste Spødervold tilbake til hjemtraktene og fikk arbeid på gården til presten Knud Wessel Brown på Jæren.[4] I 1821 kjøpte han broren Michels andel i farsgården, og fem år seinere – 8. november 1826 – giftet han seg med Joren Larsdatter Kvitlen.[5] De fikk åtte barn, men bare fem vokste opp. På denne tiden, i 1825, var han en stund lærer og klokker i Sirdal[6]. I 1836 flyttet Knud og familien til gården Efteland, og i 1842 flyttet de til Stavanger. Her forpaktet han først «Jens Pedersens stykke» på Egenes, men flyttet siden inn til byen og levde i stor fattigdom. Han skal ha fått økonomisk hjelp av John Haugvaldstad.

Lekpredikanten[rediger | rediger kilde]

På sin tid var Spødervold kjent for «sin mageløse bibelkunnskap», og Arne Garborg omtaler ham i «Fred»[7] som «Ein Bonde paa Vestlande som høyrde til dei sterkt-truande og skreiv Bøkar til Forsvar for denne Sekti». Han ble også omtalt av Henrik Wergeland i «Folkebladet» for 1832[8] som en profet. Han fikk lett kontakt med folk, og det var vanlig med husandakter under hans ledelse.

I 1828 holdt han sammen med Anbjørn Asbjørnsen Varp flere samlinger i Egersund, og det kom mange tilhørere. Sammen med Villads Tollefsen Bjerkreim fortsatte han samlingene i 1829. Disse møtene ble rapportert og klage ble sendt til prost Meldal av sognepresten Hartvig. Meldal videresendte klagen til biskopen i Kristiansand, Johan Storm Munch, som mente det var «nødvendigt ved alvorlige Midler at hæmme det Uvæsen, at de saakaldte Læsere af Bjerkreims Sogn drager omkring i Bygderne og holder offentlige religiøse Foredrag og Taler til de Ligesindedes Forvirring»[9]. Spødervold og hans meningsfeller ble innkalt til prost Jørgen Theodor Meldal og fikk i 1829 taleforbud av ham.

Tre år seinere – i 1832 – ble han sammen med noen venner, Villads Tollefsen Bjerkreim og Torger Andersen Fotland, igjen meldt for brudd på konventikkelplakaten til Kirkedepartementet av sogneprest Hartvig i Egersund. Stavanger amt beordret da at fogden Søren Daniel Schiøtz skulle foreta et avhør. Men Schiøtz hadde – på grunn av eget religiøse standpunkt – ingen grunn til å sette folkene under tiltale. Schiøtz foretok et personlig avhør i juni 1832 av de tiltalte, innskjerpet ordningen av 13. januar 1741 for dem og sendte saken tilbake til Kirkedepartementet. Deretter hørte man ikke mer til saken, og Spødervold og hans meningsfeller slapp ytterligere forføyninger.

Knudabogjæ’[rediger | rediger kilde]

Førsteutgaven av «Knudabogjæ» ble trykt i 1848

De siste årene levde Spødervold i Stavanger, hvor han slo seg ned i 1842, og det var her han skrev ferdig «Guds nådes husholdning». I boka drar han leseren med gjennom bibelens historie fra skapelsen via Moses og David og profetene. Han viser at det er en kamp mellom det onde og det gode, mellom Gud og djevel. Det eneste middel mot forførelse er kunnskap, en rett kunnskap om Gud og hans vilje. Gjennom historieeksemplene viser han hvordan Gud straffer når folket ikke ønsker rett kunnskap og kristen opplysning.

I de fire siste kapitlene viser Spødervold seg som en refser av samtidens åndelige retninger. Han angriper først Wilhelm Andreas Wexels, som åpnet opp for at det kunne være en omvendelse etter døden. Her er Spødervold helt uenig og viser at dommen kommer etter døden.

I hele sitt voksne liv hadde Spødervold levd på siden av den haugianske vekkelsen. Men han hadde svært lite til overs for Hans Nielsen Hauge og hans meninger, siden gjerningsvesenet gjennomsyret hans lære og skrifter. Spødervold mente Hauge drev folk «fra laster til dyder»[10], for at de på den måten skulle vinne Guds velbehag og nåde. Han refser også Hauge for hans nattverdlære, siden Hauge nektet for at Kristi menneskelige natur var i sakramentet, dvs. han støttet ikke det lutherske synet på realpresens. Hauge la mer vekt på den åndelige nytelsen i nattverden. Med dette utgangspunkt gir han Hauge karakteristikken «Calvinist»[11].

I et annet kapittel refser han Brødremenigheten, som hadde slått rot i Stavanger. Han angriper deres manglende opplysning om den treenige Gud. Heller ikke hadde de rett kunnskap om Guds ord, om loven og evangeliet. De kunne etter Spødervolds mening heller ikke gjøre greie for hvordan et menneske ble gjenfødt og rettferdiggjort[12].

I det siste kapitlet tar Spødervold et oppgjør mot kvekerne. De blandet lovens og evangeliets virkning[13], og de hadde feilaktig begreper om Guds ånd. De aktet ikke Bibelen for Guds ord, og de forkastet dåp og nattverd. Spødervold viser at Den hellige ånd ikke virker utenom sitt ord, som er hans kommunikasjonsmedium med menneskene. Gud er i det bokstavelige ordet, og det uttrykker hans vilje.

Kritikk mot Spødervold[rediger | rediger kilde]

Anton Christian Bang skriver i sin Hauge-biografi at «Knud Spødervold synes ikke at have gjennemlevet noget dybere Gjennemgangstrin ind i Kristenlivets Hemmeligheder. Derimod har en flittig Læsning af Luthers Skrifter bibragt ham en temmelig klar theoretisk Indsigt i Læren om Rettferdiggjørelsen af Troen»[14].

Bang skriver også at det var en splittelse i Stavanger omkring 1850. Bakgrunnen skal ha vært at noen holdt fast på Spødervolds lære om dåpen og gjenfødelsen, mens andre forkastet den som vranglære[15]. I vedlegget til «Guds nådes husholdning» har Spødervold skrevet at man i dåpen ikke gjenfødes til å ligne Guds bilde. Derimot er man i satans rike fra dåpen til troen, «skjønt Gud vel bevarer sin nedlagte Grunvold»[16].

Anekdoter og omtaler[rediger | rediger kilde]

Det er bevart et minne om Knud i et ordskifte han hadde med prosten Hans Lund, som en dag langt utpå høsten traff ham etter at alle andre for lengst hadde fått sitt korn i hus. «Nu er der godt veir», sier Lund, «nu maa du se til at faa kornet dit ind». Knud var straks klar med sitt svar: «I tidens fylde sendte Gud sin søn, og i tidens fylde faar jeg ogsaa mit korn i hus».[17]

Alexander Lange, bestefar til Alexander Kielland, kom til Stavanger som kapellan i 1818 og reiste derfra som prost i 1839. Han skriver i sine memoarer om sitt møte med Knud Spødervold:

Knud Spjødevold fra Birkreim Sogn, gjorde mig ogsaa et Besøg. Det var en fæl Mand. Hans Aasyn og hele Væsen var saa raat, vildt og næsten dyrisk, at man kunde anse ham istand til Alt. Han gav sig Mine af at ville spørge mig om Oplysning, betræffende Steder i det gamle Testamente, men alle hans Spørgsmaal gik ud paa Obscøniteter, hvorfor jeg alvorlig satte ham irette og lod ham vide, at naar han ikke søgte anden Oplysning, vilde jeg Intet have med ham at bestille. Han gik, og jeg saa ham aldrig mere.[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Knud Kittelsen Spødervold, Norsk biografisk leksikon ID Knud_Spødervold, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Thrap (1892), side 3
  3. ^ Thrap (1892), side 5
  4. ^ Thrap (1892), side 24
  5. ^ Thrap (1892), side 7
  6. ^ Bang (1910), side 463
  7. ^ Garborg (1905), side 118
  8. ^ «Folkebladet 6. november 1832». Dokumentasjonsprosjektet. Besøkt 10. januar 2017. 
  9. ^ Bang (1910), side 464
  10. ^ Spødervold (1890), side 308
  11. ^ Spødervold (1890), side 310
  12. ^ Spødervold (1890), side 330
  13. ^ Spødervold (1890), side 362
  14. ^ Bang (1910), side 465
  15. ^ Bang (1910), side 466
  16. ^ Spødervold (1890), side 405
  17. ^ Thrap (1892), side 7
  18. ^ Lange (1905), side 158

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Knud K. Spødervold (1890). Enfoldigt og kort Gjennemsnit af Tiden til sand og velgrundet Betænkning over Guds Naades Huusholdning med Menneskene... Christianssand: Christianssands Aktiebogtrykkeri ved H. Moe. 
  • Daniel Thrap (1892). Knud Spødervold og de stærk troende. Kristiania: Th. Steens Forlagsexpedition. 
  • Arne Garborg (1905). Fred - forteljing. Kristiania: H. Aschehoug & co /W. Nygaard. 
  • Chr. Lange (1905). Provst Alexander Langes Optegnelser om sit Liv og sin Samtid (1792-1863). Christiania: Jacob Dybwads forlag. 
  • A. Chr. Bang (1910). Hans Nielsen Hauge og hans samtid. Kristiania: Gyldendalske boghandel nordisk forlag. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Knud Spødervold: ..Guds Naades Huusholdning.., Stavanger 1848
  • Jonas Yassin Iversen: De gamle stier: Historien om Menigheten Samfundet, Det Almindelige Samfund og andre sterkttroende (Cappelen Damm Akademisk, 2021)
  • O. Vik, R. Tveteraas, N. Stabenfelt m. fl.: Stavanger 1814-1914, Stavanger 1914
  • Sem Austrumdal (red.): Bjerkreim, Stavanger 1932
  • Birger Guldbransen: Nattverden i norsk kirkeliv, Oslo 1948
  • Einar Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre, bind 1 og 2, Gyldendal 1979
  • Erling Sandø: Samfundets historie 1. bind, Kristiansand 1990
  • Trond H. F. Kasbo: Gammelpietistiske minoriteter: tradisjoner, særtrekk og fellespreg, Oslo 1997
  • Lisabet Risa: Bjerkreimsboka II, Stavanger 1998
  • Karin Hansen Bøe: Spødervold: mystiker og revolusjonær, Hovedoppgave i kristendomskunnskap, Oslo 2001


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Knud_Spødervold&oldid=23878710»