Sjiraff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Giraffa»)
For stjernebildet, se Sjiraffen.
Sjiraff
Masaisjiraff (G. c. tippelskirchi)
Nomenklatur
Giraffa camelopardalis
(Linné, 1758)
Synonymi
Giraffa (slekt)
Giraffinae (underfamilie)
Giraffini
Populærnavn
sjiraff
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieSjiraffamilien
SlektGiraffa
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar

Økologi
Habitat: savanne, krattskog, akasieskog subtropisk og tropisk sletteland med skog
Utbredelse:
Sjiraffen er fragmentert utbredt i Afrika, sør for Sahara. Den overlever som ni underarter.
Inndelt i

Sjiraff (Giraffa camelopardalis) er et stort afrikansk klovdyr med lang hals og lange lemmer. I øyeblikket regnes alle sjiraffer til samme art, men moderne forskning har avdekket at kanskje noen (seks) av underartene kan regnes som egne arter.[2] Sjiraffen tilhører slekten Giraffa i underfamilien Giraffinae (Giraffini) og er verdens høyeste dyr. Status ble oppgradert til sårbarIUCNs rødliste for 2016.[1]

Sjiraffens nærmeste nålevende slektning er okapien, som tilhører slekten Okapia i underfamilien Palaeotraginae (Okapini). Både sjiraffen og okapien tilhører familien sjiraffer (Giraffidae) og er drøvtyggere.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Artsnavnet camelopardalis stammer fra dyrets greske navn og betyr leopardfarget kamel. Slektsnavnet Giraffa (no: sjiraff) stammer trolig fra enten det tyrkiske zürafa eller det arabiske ordet zirafah (i begge tilfeller kanskje dialekt), jfr. det tyrkiske uttrykket zürafa uzun oldu som betyr sjiraffen var den høyeste og zirafah som betyr den høyeste.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Som hos okapien er også sjiraffens tunge nærmest sort, svært lang og fleksibel.

Sjiraffen er endemisk for Afrika. Den er verdens høyeste dyr og særpreges av sin lange hals og sine lange, slanke lemmer.

Hannen kalles okse og kan bli 4,8 til 5,5 meter høy (5,3 m i snitt). Voksne individer veier typisk 1 100 til 1 932 kg.[3] Enkeltindivider kan bli opp mot 5,80 til 6 meter høye, men dette er uvanlig. Hunnen kalles ku og kan bli 3,8 til 4,8 m høy (i snitt 4,3 m.). Voksne individer veier typisk 700 til 1 182 kg. Avkommet kalles kalv og er cirka 180 cm høy ved fødselen og veier omkring 44 til 70 kg.

Kroppen[rediger | rediger kilde]

Kroppen er smal og høyreist. Den enorme høyden gjør sjiraffen i stand til å nå mat i trær som ingen andre planteetere kan nå. Lemmene kan bli over to meter lange og ryggen skråner relativt bratt bakover mot krysset og hoftene fra den meget kraftige nakken. Føttene har klover. Dyra er passgjengere, men når sjiraffen galopperer svinges bakbeina ut og til siden når de krysser med frambeina. Gangarten (passgang) gjør hvert skritt lenger og sparer energi. Sjiraffen kan nå en toppfart på omkring 50 til 60 km/t.

Hodet[rediger | rediger kilde]

Hodet er langt og smalt. Øynene er store og har øyelokk utstyrt med lange øyevipper. På oversiden av øynene har tydelige rynker i huden. Synet er svært godt og 360° omnidireksjonalt. Sjiraffen har dessuten godt fargesyn. Ørene er relativt store, avlange og spisset mot tuppene, og skråner ut fra hodet.

Både hanner og hunner har to skinndekte, avrundede horn, som vokser rett opp på toppen av skallen. Horna består av forbeinet brusk. Hannenes horn blir etterhvert nakne på tuppene, siden hornene brukes i rituelle kamper dem imellom. Når hannen blir eldre kan han utvikle opptil tre ekstra hornlignende utvekster, hvorav ett midt i pannen ovenfor øynene og to ved ørene på hver side av skallen. Hunnens horn har behårede tupper og er kortere og tynnere enn hannens.

Tungen[rediger | rediger kilde]

Sjiraffen benytter tungen til å gripe med

Tungen er nærmest sort, blå, blåsort eller purpurfarget og har rosa base. Den blir omkring 45–50 centimeter lang og er svært fleksibel, følsom og hardfør og kan brukes som et griperedskap når dyret spiser blader og frukt fra kratt og trær med torner, som trær i Akasieslekten (Acacia). Tungens overflatestruktur er fortykket og belagt med tyktflytende spytt som beskytter mot torner og slikt når dyrene spiser.

Man har lenge antatt at tungefargen kan han en preventiv årsak, siden dyrene spiser store deler av dagen og tungen blir eksponert for de ultrafiolette strålene fra sollyset.[4]

Halsen[rediger | rediger kilde]

Til tross for den lange halsen, som kan måle fra 1,5 til 2,4 m hos voksne individer, har sjiraffen kun syv halsvirvler (vertebrae cervicales), i likhet med andre pattedyr. Hver halsvirvel er imidlertid betydelige større (forlenget) enn hos andre dyr, opp mot 25–26 cm lange. Langs hele nakkekammen vokser det en stri man.

Fysiologiske undersøkelser har vist at sjiraffen ikke har et større såkalt dødt luftrom enn andre pattedyr, altså oksygenfattig eller karbondioksidrik (CO2) utåndingsluft som blir stående i luftkanalen og derfor pustes inn igjen. Luftens gjennomsnittshastighet gjennom luftrøret har blitt beregnet til cirka 180 centimeter per sekund, altså omkring det dobbelte av hva mennesket har. Diameteren på luftrøret er cirka fire centimeter, noe som er bemerkelsesverdig lite om man sammenligner med andre pattedyr. Man tror derfor at diameteren på luftrøret og luftmengden (hastigheten) i hvert åndedrag kan ha stor betydning for problematikken med dødt luftrom.

Halen[rediger | rediger kilde]

Halen til en voksen sjiraff er cirka 78 til 100 centimeter lang og ender i en hårtufs. Hårene på tufsen er relativt lange og ti ganger så tykke som menneskehår. Lokale stammefolk har tradisjonelt brukt sjiraffhalen til flere ting, blant annet som fluesmekker, sytråd, strenger til å spenne opp sengbunner, pynt og smykker, som halsbånd, armbånd og øreringer med mer. Den har altså hatt en både praktisk og rituell utnyttelse.[5]

Skinnet og pelsen[rediger | rediger kilde]

Pelsbehåringen hos somalisk sjiraff har liten avstand mellom flekkene, noe som forsterker nettpreget i mønsteret.

Skinnet er tykt og dekket av kort, tilliggende pelsbehåring med et karakteristisk nett- eller mosaikklignende flekkmønster, som hos hvert individ er like unikt som et fingeravtrykk for mennesket. De forskjellige variantene og underartene har forskjellig karakteristikker i flekkmønsteret. Større avstand mellom flekkene gir et lysere inntrykk av utfargingen, men også pigmenteringen i flekkene varierer. Flekkmønsteret gir dyret god kamuflasje. Det tykke skinnet beskytter dyra mot rifter, når de ferdes i krattskog og tornekratt og lignende.

I senere tid er også blitt kjent at sjiraffens flekkmønster spiller en viss rolle i dyrets regulering av kroppstemperaturen. Like under huden fins det et sofistikert system av store blodkar som forgrenes ut i mindre blodkar rundt hver flekk. Sjiraffen kan sende blod gjennom forgreningen til senter av hver flekk for nedkjøling.[6]

Hjertet[rediger | rediger kilde]

På grunn av høyden kunne sjiraffene lett fått problemer med blodtrykket. Hjertet er imidlertid ikke så stort som man tidligere trodde. For å unngå problemer med blodtrykket har dyra spesielle ventiler i kroppen (halsens blodårer) som styrer blodtilførselen. Hjertet slår dessuten 170 slag i minuttet, og hvert slag er svært kraftig, noe som skyldes svært tykke muskelvegger i venstre hjertekammer, som pumper blodet den lange veien opp til hjernen. For hver 15 cm økning i halslengden øker muskelveggens tykkelse med en halv centimeter. Det skaper et blodtrykk på 280/180 mm Hg, noe som er dobbelt så høyt som hos mennesker. Høyre hjertekammer er betydelig mindre og pumper blodet til lungene. Muskelveggen er til sammenligning kun cirka 1 cm tykk.[7]

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Sjiraffen eksisterer utelukkende i Afrika, sør for Sahara. Arten er fragmentert utbredt over et ganske stort område, fra Tsjad i nord til Sør-Afrika, der de trives på savanne, sletteland med skog og krattskog (spesielt akasieskog), og på subtropisk og tropisk sletteland med skog. Sjiraffen unngår den tetteste skogen, der de lett kan bli et bytte for de store rovkattene. Sjiraffer tåler mye sol og er ikke avhengig av skygge i samme grad som andre pattedyr.

Giraffe Conservation Foundation har estimert at det eksisterer færre enn 80 000 sjiraffer i verden, alle varianter og underarter inkludert.[8] Sjiraffen er som art ikke utryddingstruet, men to av underartene er truet og regnes som sjeldne. Dette gjelder vestafrikansk sjiraff, der kun omkring 200 individer overlever (2008)[1], og nubisk sjiraff, der cirka 250 individer overlever (2008)[1]. I tillegg regnes rothschildsjiraffen som truet, men antallet individer som overlever hersker det en viss usikkerhet omkring. Ifølge Giraffe Conservation Foundation er det færre enn 670 individer.

Rundt Nilen forsvant sjiraffene allerede i antikken, og i Marokko og Algerie var de utdødde ved slutten av 700-tallet. I mange andre områder har sjiraffene dødd ut i løpet av 1900-tallet.

Tidligere inndeling[rediger | rediger kilde]

Det er beskrevet flere varianter, men det hersker usikkerhet med hensyn til inndelingen av dem. Idag er det vanlig å akseptere ni underarter. Moderne forskning (Brown, 2007) har imidlertid antydet at flere av dem (seks) kan være distinkte arter.[2] Dette gjelder blant annet G. c. peralta og G. c. rothschildi, som per 2012 er de to eneste variantene som aksepteres som distinkte underarter av IUCN.[2][1] En inndeling i seks arter mangler foreløpig internasjonal støtte, men man må påregne endringer i inndelingen. Brown hevder også at de to underartene som fysisk lever nærmest hverandre, G. c. reticulata og G. c. tippelskirchi i Kenya, ble separert i to distinkte populasjoner alt for omkring 0,5 til 1,5 millioner år siden.[2]

Treliste

Noen forskere har antydet at G. c. rothschildi og G. c. camelopardalis kan være synonyme, men verken morfologiske eller genetiske data støtter denne teorien per dags dato (2012). De blir derfor regnet som separate underarter inntil videre.

Ny inndeling[rediger | rediger kilde]

En ny inndeling av sjiraffer ble presentert i det renommerte vitenskapelige tidsskriftet Current Biology av Fennessy et al. (2016).[9] Denne studien deler sjiraffene inn i fire monofyletiske klader, som de hevder bør anerkjennes som distinkte arter, med bakgrunn i kriteriet for genetisk isolasjon. To linjene er monotypiske, mens de to andre har underarter.

Treliste
  • Giraffidae, sjiraffamilien
    • Giraffa, sjiraffslekten
      • G. camelopardalis, nordlig sjiraff
        • G. c. camelopardalis, nubisk sjiraff (inkludert G. c. rothschildi)
        • G. c. antiquorum, kordofansjiraff
        • G. c. peralta, vestafrikansk sjiraff
      • G. reticulata, somalisk sjiraff
      • G. tippelskirchi, masaisjiraff (inkludert G. c. thornicrofti)
      • G. giraffa, sørlig sjiraff
        • G. g. giraffa, sørafrikansk sjiraff
        • G. g. angolensis, sørlig savannesjiraff
    • Okapia, okapislekten

Fotogalleri[rediger | rediger kilde]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Når hanner slår halsene mot hverandre kalles det necking og bidrar til å avklare den hierarkiske rekkefølgen dem imellom. Slåssingen er stort sett rituell, men den kan i visse fall føre til at det ene dyret besvimer eller til og med dør.
Sjiraffens enorme størrelse gjør den i stand til å ta til seg næring fra steder andre dyr ikke kommer til, som fra trekronen på et akasietre.
To sørlige savannesjiraffer (G. c. angolensis) parer seg ved et vannhull i Etosha nasjonalpark i Namibia.

Sjiraffer er ikke-territoriale, sosiale dyr som holder sammen i løse flokker uten en bestemt leder, som i særlige tilfeller kan bestå av femti til hundre dyr eller mer. I dag er imidlertid dette sjelden. Det normale er grupper på maksimum 10-15 dyr, men det dannes ingen kompliserte sosiale strukturer innad i gruppen. Dyras enorme størrelse og antallet i seg selv ser ut til å være artens overlevelsestaktikk. Eldre hanner er gjerne solitære. Dominans blant hanner etableres gjennom såkalt necking, en rituell kamp der hannene slå de enorme halsene mot hverandre. Kampen gir sjelden skader, men det har blitt registrert dyr som både besvimer og dør.

Det er fortsatt uklart om sjiraffer virkelig kan svømme. Fram til våre dager har de fleste ment at de ikke kan det. Tester gjort med realistiske dummyer og avansert datateknologi (utført av paleontologene Darren Naish fra University of Portsmouth i England og Donald Henderson ved Royal Tyrrell Museum of Palaeontology i Drumheller, Alberta i Canada) konkluderer imidlertid med at sjiraffen nok vil både flyte og svømme, om enn med visse stabilitetsproblemer.[10] Fortsatt har imidlertid ingen klart å dokumentere en svømmende sjiraff.

Predasjon[rediger | rediger kilde]

Siden sjiraffer har enorme dimensjoner har de få fiender, men både løver, leoparder, hyener og afrikanske villhunder kan angripe svake individer og kalver. Primærfienden er allikevel løven. Sjiraffen forsvarer seg mot fiender ved å sparke med klovene på de lange frambeina. Kraften i sparket kan lett drepe en løve om det treffer.[11]

Sjiraffen er også utsatt for predasjon fra krokodiller som nilkrokodillen (Crocodylus niloticus) når dyra kommer til at vannhull for å drikke. Også andre rovpattedyr utnytter sjiraffens utsatte posisjon ved vannhullet, derfor går dyra alltid dit i flokk. En av sjiraffene holder vakt, mens de andre drikker. Sjiraffer trenger lite søvn, normalt omkring kun 30 minutter i døgnet. Selv denne korte søvnperioden deles gjerne opp i seks fem-minutters blunder. Når de sover står de oppreist, for å ikke være sårbare. Bare av og til legger de seg ned for å hvile. da kan de av og til legge hodet mot bakken eller lene det bakover og la de hvile mot ryggen.

Sjiraffer er svært oppmerksomme på farer, og kan varsle hverandre ved å utstøte lyder.

Kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Sjiraffen er normalt taus, men den kan lage lyder. Både gryntelyder og en slags fløytelyder. Det er dessuten kjent at sjiraffen, i likhet med mange andre store pattedyr (også okapi), kommuniserer med såkalt infralyd.[12] Kommunikasjon med infralyd gir som kjent større rekkevidde.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Sjiraffen er planteeter og spiser blader og plantedeler. Den bruker mellom 16 og 20 timer i døgnet på å spise opptil 65 kilogram blader og kvister, og da helst blader fra akasietreet. Som drøvtygger tygger de først maten før den blir svelget og gulpet opp igjen gjennom den lange halsen for å bli tygd på nytt. Denne prosessen blir som regel gjentatt flere ganger for hver munnfull. Sjiraffen har fire mager.

Sjiraffer drikker vann hvis det er tilgjengelig, men kan gå uker uten. Den får i seg mye vann fra bladene den spiser og overlever på denne måten. Når sjiraffen drikker må den spre frambeina ut til sidene for å nå vannflaten på drikkekilden. Denne posituren gjør dyret utsatt for predasjon, spesielt fra krokodiller.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Sjiraffen når kjønnsmoden alder når den er 3–4 år gammel, men ville hanner vil normalt ikke formere seg før de er omkring 6–7 år gamle.

Hunnen går drektig i 420–468 dager (14–15 måneder) og føder kalven stående. Kalven er cirka 1,80 meter høy og veier typisk 44–70 kilo (opp mot 100 kilo har blitt registrert) når den blir født. Den dobler nesten størrelsen i løpet av første leveår. De første ukene vokser kalven 3 cm i døgnet, og når den er cirka ett år gammel, har den blitt cirka 3 meter høy.

Allerede et par timer gammel kan kalven løpe rundt, men mesteparten av tiden de første ukene ligger den på bakken og hviler, mens moren passer på den og mater den. Kalven er lett bytte for både løver, leoparder, hyener og afrikanske villhunder. Dette fører til at bare 25–50 % av kalvene når voksen alder. Gjennomsnittlig levealder er mellom 20 og 25 år i vill tilstand, og cirka 28 år i fangenskap.

Sjiraffkalven drikker melk til den er omtrent et år gammel, men den begynner å spise planter allerede etter par uker. Når kalven blir omkring 15–18 måneder gammel forlater den moren, og når hannene blir omkring tre år gamle, danner de sin egen flokk.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Muller, Z., Bercovitch, F., Fennessy, J., Brown, D., Brand, R., Brown, M., Bolger, D., Carter, K., Deacon, F., Doherty, J., Fennessy, S., Hussein, A.A., Lee, D., Marais, A., Strauss, M., Tutchings, A. & Wube, T. 2016. Giraffa camelopardalis. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T9194A51140239. Besøkt 2016-12-08
  2. ^ a b c d Brown, D. M., Brenneman, R. A., Georgiadis, N. J., Koepfli, K-P., Pollinger, J. P., Mila, B., Louis Jr., E., Grether, G. F., Jakobs, D. K. and Wayne, R. K. 2007. Extensive Population Genetic Structure in the Giraffe. BMC Biology 5:57. Besøkt 2012-02-29
  3. ^ Owen-Smith, R. N. (1988). Megaherbivores: the influence of very large body size on ecology. Cambridge university press. ISBN 9780521426374
  4. ^ Giraffe - The Facts. How long is a giraffe's tongue? What colour is it?. Giraffe Conservation Foundation Arkivert 23. april 2012 hos Wayback Machine.. Besøkt 2012-02-29
  5. ^ Edgard O. Espinoza, Barry W. Baker, Tamara D. Moores, Doina Voi. 2008. Forensic identification of elephant and giraffe hair artifacts using HATR FTIR spectroscopy anddiscriminant analysis. Endangered Species Resarch, Vol. 9:239–24. doi: 10.3354/esr0012. Besøkt 2012-03-12
  6. ^ Giraffe - The Facts. Giraffe Conservation Foundation Arkivert 29. januar 2012 hos Wayback Machine.. Besøkt 2012-02-29
  7. ^ Giraffe - The Facts. What is the size of a giraffe's heart? What colour is it?. Giraffe Conservation Foundation Arkivert 29. januar 2012 hos Wayback Machine.. Besøkt 2012-02-29
  8. ^ Giraffe - The Facts. Current giraffe status. Giraffe Conservation Foundation Arkivert 19. mars 2016 hos Wayback Machine.. Besøkt 2012-02-29
  9. ^ Fennessy, J., Bidon, T., Reuss, F., Kumar, V., Elkan, P., Nilsson, M. A., ... & Janke, A. (2016). Multi-locus analyses reveal four giraffe species instead of one. Current Biology, 26(18), 2543-2549. doi:10.1016/j.cub.2016.07.036
  10. ^ Darren Naish og Donald Henderson. 2011. Do Giraffes Float? Two scientists and a computer weigh in on a long-standing mystery about giraffes. Scientific American online. Besøkt 2012-03-01
  11. ^ Burnie, D., D. Wilson. 2001. Smithsonian Institution Animal: The Definitive Visual Guide to the World's Wildlife. New York: DK Publishing, Inc. ISBN 978-0789477644
  12. ^ Von Muggenthaler, E., Baes, C., Hill, D., Fulk, R., Lee, A., (1999) Infrasound and low frequency vocalizations from the giraffe; Helmholtz resonance in biology, Invited to the Sept. 2001 American Zoological Association Conference, presented at the regional Acoustical.Society of America Conference 2001, Published in the proceedings of Riverbanks Consortium on biology and behavior, 1999, p.92-97.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wiktionary: Sjiraff – ordbokoppføring