Amoritter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Amoritter (sumerisk: 𒈥𒌅 MAR.TU, akkadisk: Tidnum eller Amurrūm, egyptisk; Amar, hebraisk: ʼĔmōrī אמורי) var et folkeslag som snakket semittisk og som var bosatt i oldtidens Syria og i store deler av Mesopotamia fra omkring 2000-tallet f.Kr. I sumeriske og akkadiske tekster ble det henvist til kongeriket Amurru brukt om dem, såvel som om deres hovedgud, Amurru. Deres språk, amorittisk, regnes innenfor de nordvestsemittiske språk. Amorittene nevnes også i Bibelen som et folk som levde i Kanaan før israelittene kom dit.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

I de tidligste sumeriske kildene fra rundt 2400 f.Kr. er landet til amorittene, «Mar.tu-landet», ikke assosiert med Mesopotamia, men med landområdene umiddelbart i vest, det som i dag er Syria og Kanaan. De synes å fungert som et nomadisk folk i de mesopotamiske kildene, og de er særlig forbundet med fjellregionene i Jebel Bishri i Syria, som er kalt for «amorittenes fjell». Det etniske begrepet Amurru og Amar ble benyttet på dem henholdsvis hos det akkadiske rike, Assyria og oldtidens Egypt. Fra 2000-tallet f.Kr. og sannsynligvis utløst av tørken på 2100-tallet, kom en storstilt innvandring av amorittiske stammer til Mesopotamia. De ble en av grunnene til nedgangen for det sumeriske tredje dynasti i Ur, og førte til en rekke mektige kongedømmer, inkludert grunnleggelsen av Babylonia som en stat og nådde sitt høydepunkt med Hammurabi.

Kjente amoritter, hovedsakelig de i Mari, skrev i en dialekt av akkadisk funnet på leirtavler i Mari som er datert til 1800-1750 f.Kr. Ettersom språket viser mange nordvestlige semittiske former og konstruksjoner, er amorittisk språk antatt å ha vært en nordvestlig semittisk dialekt. Hovedkilden til den meget begrensete kunnskapen til språket er navn som ikke er akkadisk i stilen som er bevart i disse teksten.