Elisabet, mor til Johannes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Elisabet (gresk Ἐλισάβετ) eller Elisheba (fra hebraisk אֱלִישֶׁבַע / אֱלִישָׁבַע «Min Gud har sverget»; standard hebraisk Elišévaʿ Elišávaʿ, tiberiansk hebraisk ʾĔlîšéḇaʿ ʾĔlîšāḇaʿ; arabisk أليصاباتAlyassabat) var gift med Sakarja og mor til Johannes Døperen, ifølge evangeliet etter Lukas.

Bibelens narrativ[rediger | rediger kilde]

Evangeliet etter Lukas, kapittel 1

Ifølge evangeliet etter Lukas var Elisabet og Sakarja begge av Arons ætt. Hun og ektemannen var «rettferidge for Gud og levde uklanderlig etter alle Herrens bud og forskrifter» (Luk 1,6). De var barnløse. Sakarja tjenestegjorde i templet i Jerusalem, og da det var hans tur til å ofre røkelse, viste en engel seg for ham som meddeler at kona Elisabet skal bli med barn og at han skal kalles Johannes. Sakarja ytrer sin tvil til engelen, da han og Elisabet var langt oppe i årene. Engelen sier at han er engelen Gabriel, og at Sakarja skal bli stum fram til det har skjedd, fordi han ikke trodde budskapet.

«Men efter disse dager blev hans hustru Elisabet fruktsommelig, og hun trakk sig tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa: 25 Så har Herren gjort med mig i de dager da han så til mig for å bortta min vanære iblandt menneskene» Luk 1,24-25

Videre, ifølge Lukasevangeliet, blir engelen sendt til Nasaret i Galilea til slektningen Maria, omtalt som jomfru, lova bort til Josef, en mann av Davids ætt. Engelen forteller Maria at hun skal unnfange ved Den hellige ånd og føde en sønn som skal kalles Jesus. Engelen forteller at slektningen Elisabet venter også en sønn, på sine gamle dager, og at hun allerede er i sjette måned. Etter å ha mottatt budskapet står det at Maria skynda seg til byen i Juda der Sakarja bodde, for å besøke Elisabet.

Sitat Men Maria stod op i de dager og skyndte sig til fjellbygdene, til en by i Juda, og hun kom inn i Sakarias' hus og hilste på Elisabet. Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet blev fylt med den Hellige Ånd og ropte med høi røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner, og velsignet er ditt livs frukt! Og hvorledes times mig dette, at min Herres mor kommer til mig? For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt liv med fryd. Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren Sitat
– Lukas 1,40-45

Etter Marias besøk beskrives Elisabet fødsel. Dette er det siste skriftstedet som omtaler Elisabet i evangeliet etter Lukas og kapittelet er det eneste stedet i Bibelen hvor hun blir omtalt:

Sitat Men for Elisabet kom tiden da hun skulde føde, og hun fødte en sønn, og hennes granner og frender fikk høre at Herren hadde gjort sin miskunn stor mot henne, og de gledet sig med henne. Og det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de vilde kalle ham Sakarias efter hans far. Da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes. Og de sa til henne: Men det er jo ingen i din ætt som har dette navn. De gjorde da tegn til hans far for å få vite hvad han vilde han skulde hete. Og han bad om en tavle og skrev disse ord: Johannes er hans navn Sitat
– Lukas 1,57-63

Kapittelet fortsetter med det som blir kalt Sakarajas lovsang eller Sakarjas profeti (kjent i latinsk liturgisk ritus som Benedictus), og ender med en bemerkning om Johannes oppvekst: «Og gutten vokste og ble sterk i ånden. Han holdt til i ødemarken, helt til den dagen han skulle stå fram for Israel.» (Lukas 1,80).

Apokryfene[rediger | rediger kilde]

Elisabet nevnes i flere av de nytestamentlige apokryfene, mest framtredende i Jakobs protoevangelium, hvor Johannes' fødsel og deretter drapet på ektemannen Sakarja er beskrevet.

Helgen[rediger | rediger kilde]

Elisabet har helgenstatus i Den romersk-katolske kirke. Hennes minnedag er 5. november. I den ortodokse og anglikanske tradisjon feires hun den 5. september, samme dag som feiringa av Sakarja. Hun minnes som matriark den 5. november i helgenkalenderen til den lutherske Missourisynoden og Sakarja minnes som profet.

Referanser[rediger | rediger kilde]