Absint

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Absint i et glass. Legg merke til den spesielle absintskjeen, som brukes til å løse opp sukkeret

Absint er et destillert, alkoholholdig brennevin med anissmak laget av urter. Den mest kjente ingrediensen er blomstene og bladene fra medisinplanten Artemisia absinthium (malurt). Selv om absint ofte feilaktig omtales som en likør, skal den egentlig klassifiseres som et brennevin fordi den ikke tappes med tilsatt sukker.[1]

Absint blir ofte omtalt som «la fée verte» (den grønne fe) på grunn av fargen og de psykoaktive effektene.

Den er oftest blekgrønn eller smaragdgrønn, men kan av og til også være blank. På grunn av den høye alkoholprosenten og konsentrasjonen av oljer blandes absinten som regel ut med tre til fem deler iskaldt vann, noe som får drikken til å bli tåkete. Vannet brukes ofte til å løse opp sukker som tilsettes for å dempe den bitre smaken. Disse forberedelsene regnes som en viktig del av konsumet, et eget ritual med spesiallagde absintskjeer og annet tilbehør. Smaken på absint minner om andre anisbrenneviner, men er noe mer bitter og kompleks i smaken på grunn av de forskjellige urtene. Absints primære smaksstoff tujon er kjent for å være et krampemiddel ved ekstremt høye doser.[2]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Absinten kom opprinnelig fra Sveits hvor den ble introdusert som en eliksir, men er bedre kjent for sin popularitet blant franske kunstnere sent på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. På høyden av sin popularitet ble absinten framstilt av kritikerne som et farlig avhengighetsskapende hallusinogen. Det var stoffet tujon, som finnes i malurt, som fikk skylden for den hallusinogene effekten.

Absint ble forbudt i Sveits i 1908, i USA i 1912, i Frankrike i 1915, men aldri i Storbritannia, slik at man til nyttårsfeiringen i London i 1999 kunne drikke absint importert fra Tsjekkia.[3] Man mener i dag at det ikke finnes bevis for at absint er farligere enn vanlig alkohol,[4] men at det var det enorme forbruket som gjorde drikken så skummel. På begynnelsen av 1990-tallet dukket absinten igjen opp på markedet, riktignok i en modifisert utgave, og man kan i dag kjøpe absint i butikker som Vinmonopolet og Systembolaget.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Traité de la Fabrication de Liqueurs et de la Distillation des Alcools», Duplais (1882), 3. utg., s. 249
  2. ^ Höld, Karin M. et al (11. april 2000): «α-Thujone (the active component of absinthe): γ-Aminobutyric acid type A receptor modulation and metabolic detoxification», Proc Natl Acad Sci U S A., 97(8), s. 3826–3831.
  3. ^ Belford, Barbara (2000): Oscar Wilde - a certain genius, forlaget Bloomsbury, ISBN 0-7475-5027-1; s. 183
  4. ^ Padosch, Stephan A.; Lachenmeier, Dirk W.; Kröner, Lars U. ((2006): «Absinthism: a fictitious 19th century syndrome with present impact», Substance Abuse Treatment, Prevention, and Policy, 1(14), doi10.1186/1747-597X-1-14

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]