Home Fleet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slagskip fra Home Fleet i formasjonsseilas i 1914

Home Fleet («Hjemmeflåten») var en flåte i det britiske marinen (Royal Navy) som opererte i Storbritannias territorialfarvann fra 1902 med intervaller til fram til 1967. I 1967 ble den slått sammen med Middelhavsflåten og dannet den nye vestlige flåten. Home Fleet var Royal Navys viktigste våpen mot aksemaktene i europeisk farvann under den andre verdenskrig.

Før den første verdenskrig besto hjemmeflåten av kun fire havnevaktskip. I 1905 ble det avviklet, og fra 1905 til 1907 ble gjenværende skip i mindre beredskap delt inn i reservedivisjonene (Devonport-divisjonen, Nore-divisjonen), og Portsmouth Division).[1] Under første verdenskrig omfattet det noen av de eldre skipene til Royal Navy. Under den andre verdenskrig var hjemmeflåten Royal Navys viktigste kampstyrke i europeiske farvann.

De to mest overraskende tapene til hjemmeflåten i den tidligere delen av andre verdenskrig var senkingen av den gamle slagskipet HMS «Royal Oak» av den tyske ubåten «U-47». «Royal Oak» ble senket mens den lå for anker i basen i Scapa FlowOrknøyene. Det britiske flåtens stolthet HMS «Hood» var hjemmeflåtens største tap da hun ble senket av det tyske slagskipet «Bismarck» på mindre enn tre minutter da «Bismarck» fikk satt inn en fulltreffer i ammunisjonslageret til HMS «Hood».

Før første verdenskrig (1902-1912)[rediger | rediger kilde]

Admiral Gerard Noel (1845–1918)

I de første årene av 1900-tallet hadde Royal Navy fire havnevaktskipene stasjonert i de store marinebasene, delvis for å fungere som flaggskip for admiralene som kommanderte ved disse havnene.[2] Disse fartøyene ser ut til å ha vært stasjonert ved Nore, Portsmouth og Plymouth, samt en annen stor base.

1. oktober 1902 fikk admiral og anleggssjef for flåtereservene, daværende viseadmiral Gerard Noel, i tillegg utnevnelsen som øverstkommanderende for hjemmeflåten, og tildelt en kontreadmiral til å tjene under ham som sjef for hjemmeskvadronen.[3] «... kjernen til hjemmeflåten ville bestå av de fire havnevaktskipene, som ville bli trukket tilbake fra deres forskjellige spredte verft og omgjort til en enhetlig og permanent sjøgående kommando – Hjemmeskvadronen – basert på Portland. Også under ledelse av den øverstkommanderende for hjemmeflåten ville kystvaktskipene være, som fortsatt for det meste ville ligge til kai i deres respektive distriktshavner for å utføre sine lokale oppgaver, men som ville slutte seg til Hjemmeskvadronen for sjøarbeid minst tre ganger per år, på hvilket tidspunkt den samlede styrken – Hjemmeskvadronen og kystvaktfartøyene – vil bli kjent samlet som hjemmeflåten.»[4] Kontreadmiral George Atkinson-Willes ble på dette tidspunktet andrekommanderende for hjemmeflåten med sitt flagg i slagskipet HMS «Empress of India».[5] I mai 1903 ble Noel etterfulgt som øverstkommanderende av viseadmiral Arthur Wilson.[6]

Den 14. desember 1904 ble kanalflåten endret til Atlanterhavsflåten og hjemmeflåten ble til Channel Fleet («kanalflåten», for å vokte Den engelske kanal).[7] I 1907 ble hjemmeflåten reformert med viseadmiral Francis Bridgeman i kommando, etterfulgt av admiral William May i 1909. Bridgeman tok kommandoen igjen i 1911, og ble samme år etterfulgt av admiral George Callaghan. Den 29. mars 1912 ble en ny struktur for flåten kunngjort, som trådte i kraft 1. mai 1912. Den tidligere hjemmeflåten, som var organisert i fire divisjoner, ble delt inn i den første, andre og tredje flåten som hjemmeflåte.[8] Hjemmeflåtene var marinens enhetlige hjemmekommandoer i britisk farvann fra 1912 til 1914.[8] Den 4. august 1914, da den første verdenskrig brøt ut, ble John Jellicoe beordret til å ta kommandoen over flåten, som etter hans utnevnelsesordre ble omdøpt til Grand Fleet.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Grand Fleet i Firth of Forth, 1919

Den 8. august 1914 ble enheter av hjemmeflåtene distribuert i samsvar med admiralitets flåteordre, de fleste elementene dannet den nye Grand Fleet, andre ble tildelt følgende enheter: Channel Fleet, Northern Patrol, 7. krysserskvadron, 11. krysserskvadron, Dover Patrol, Harwich-flotilje, 7. jagerflotilje , 8. jagerflotilje, 9. jagerflotilje, 5. ubåtflotilje , 6. ubåtflotilje, 7. jagerflotilje og 8. ubåtflotilje.[9]

Mellomkrigsperioden[rediger | rediger kilde]

Da Grand Fleet ble oppløst i april 1919, ble de kraftigere skipene gruppert i Atlanterhavsflåten og de eldre skipene ble hjemmeflåten; denne ordningen varte til slutten av 1919, da hjemmeflåtens skip ble til reserveflåten.

Navnet «Hjemmeflåten» gjenoppsto i mars 1932, som det nye navnet på Atlanterhavsflåten, etter Invergordon-mytteriet,[10] hvor rundt 1000 sjømenn i den britiske Atlanterhavsflåten som utspant seg 15.–16. september 1931. I to dager var skip fra Royal Navy ved Invergordon i åpent mytteri, i en av få militære angrep i britisk historie.

Den øverstkommanderende for hjemmeflåten i 1933 var admiral John Kelly. Hjemmeflåten besto av flaggskipet HMS «Nelson» som ledet en styrke som inkluderte 2. stridsskvadron (ytterligere fem slagskip), slagkrysserskvadronen (HMS «Hood» og «Renown»), 2. krysserskvadron (viseadmiral Edward Astley-Rushton) ombord på HMS «Dorsetshire» (tre kryssere), tre jagerflotiljer (27), en ubåtflotilje (seks), to hangarskip og tilhørende fartøyer.[11]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Kong Georg VI på besøk hos Home Fleet ved Scapa Flow i mars 1943

Hjemmeflåten var Royal Navys viktigste kampstyrke i europeiske farvann under andre verdenskrig. Den 3. september 1939, under admiral Forbes under flagget sitt i «Nelson» ved Scapa Flow, besto det av 2. slagskvadronen, slagkrysserskvadronen, 18. krysserskvadron, kontreadmiral , jagere, kontreadmiral, ubåter (2. ubåtfloilje, Dundee, 6. ubåtflottilje, Blyth, Northumberland), viseadmiral, hangarskip (viseadmiral L.V. Wells, med «Ark Royal», «Furious» og «Pegasus»), og styrkene på Orknøyene og Shetland.[12] Dens hovedansvar var å hindre Nazi-Tysklands Kriegsmarine fra å bryte ut av Nordsjøen. For dette formålet ble første verdenskrigsbase ved Scapa Flow reaktivert da den var godt plassert for avskjæringer av skip som prøvde å kjøre blokaden.

De to mest overraskende tapene for hjemmeflåten under den tidlige delen av krigen var senkingen av det gamle slagskipet «Royal Oak» av den tyske ubåten «U 47» mens det visstnok var trygt i Scapa Flow, og tapet av stoltheten til marinen, slagkrysseren «Hood», til det tyske slagskipet «Bismarck». 2. slagskvadron under Admiral Blagrove ble effektivt avviklet da han døde i forliset til «Royal Oak».[13]

Driftsområdene til hjemmeflåten var ikke avgrenset, og enheter ble løsrevet til andre soner ganske fritt. Imidlertid ble de sørlige delene av Nordsjøen og Den engelske kanal gjort til adskilte kommandoer for lette styrker, og den økende intensiteten i slaget om Atlanterhavet førte til opprettelsen av Western Approaches Command, som hadde ansvaret for britiske skips sikkerhet på konvoiruterne mellom Storbritannia og Nord-Amerika.[14] Først med ødeleggelsen av det tyske slagskipet «Tirpitz» i 1944 fikk hjemmeflåten en lavere prioritet, og de fleste av dens tunge enheter ble trukket tilbake for å bli sendt til Øst-Asia.

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Admiral McGrigor på dekket av HMS «Norfolk» i 1945

Da den kalde krigen begynte, ble det lagt større vekt på å beskytte de nordatlantiske sjøveiene fra Sovjetunionen i samarbeid med andre vestlige land. Admiral Rhoderick McGrigor overvåket kombinerte øvelser til Vestunionen (forsvarsallianse mellom Frankrike, Storbritannia, Belgia, Luxembourg og Nederland mellom 1948 og 1954) som involverte skip fra den britiske, franske og nederlandske marinen i juni–juli 1949. Admiral McGrigor flagget fra hangarskipet «Implacable». «Victorious» og «Anson» deltok også i øvelsene, sammen med kryssere og jagere. Under øvelsen besøkte den kombinerte styrken Mount's Bay i Cornwall fra 30. juni – 4. juli 1949.[15]

Admiral Philip Vian, øverstkommanderende fra 1950 til 1952, hadde flagget sitt på HMS «Vanguard».[16] På slutten av 1951 ble «Theseus» med i flåten som flaggskipet til 3. hangarskipskvadron.[17]

Fra 1947 til 1957 ble overflødige slagskip og hangarskip tildelt Home Fleets Treningsskvadron med hovedkvarter i Portland for å gi grunnleggende opplæring. Hangarskipene som var stasjonert her ble mobilisert som helikopterskip for Suez-operasjonen i 1956. I desember 1951 godkjente Admiralitetet opprettelsen av en ny Heavy Squadron, «tungskvadron», som skulle tildeles hjemmeflåten, bestående av slagskipet «Vanguard», hangarskip og kryssere.[18] Dens kommandant var kjent som flaggoffiser (Flag Officer, Carriers and Amphibious Ships (FOCAS)), og som hadde administrativt ansvar for alle de operative hangarskip; skvadronen ble oppløst i oktober 1954.[19] Etter andre verdenskrig ble Royal Navys geografiske kommandoer gradvis slått sammen til færre, men større formasjoner (1954 til 1971).[20] Etter 1951 gjaldt begrepet flotilje den høyere kommandoorganisasjonen av skvadroner i hjemme- og middelhavsflåtene. Skvadronene til hjemmeflåten ble gruppert under en flaggoffiser for hjemmeflåtens flotiljer, som ble den viktigste sjøgående flaggoffiseren. I økende grad ble begrepet «Ubåtflotilje» brukt for å beskrive skvadronene under kommando av flaggoffiser for undervannsbåter.[20]

Den øverstkommanderende for hjemmeflåten fikk et ekstra NATO-ansvar som øverstkommanderende av Østlige Atlanerhav (CINCEASTLANT), som en del av den allierte kommando Supreme Allied Commander Atlantic (SACLANT) da NATOs militære kommandostruktur ble etablert i 1953. CINCEASTLANT ble opprettet ved Northwood-hovedkvarteret nordvest i London. Den øverstkommanderende hjemmeflåten flagget likevel i Tyne ved Portsmouth. Under øvelse «Mainbrace» i 1952 kom NATOs marinestyrker for første gang sammen for å øve på forsvaret av Nord-Europa, Danmark og Norge. De resulterende vanskelighetene med Atomenergiloven av 1946 (også referert til som «McMahon Act») forårsaket av potensiell britisk kontroll over den amerikanske marinens angrepsvåpen bevæpnet med atomvåpen førte til innen utgangen av 1952 av opprettelsen av en egen angripsflåte for Atlanterhavet (Striking Fleet Atlantic), direkte ansvarlig overfor sjefen for den amerikanske marinens Atlanterhavsflåte, i hans NATO-posisjon som SACLANT.[21] HMS «Maidstone», et depotskip for ubåter, var flåtens flaggskip i 1956.

Våren 1960 flyttet øverstkommanderende for hjemmeflåten permanent i land til Northwood, mens flaggoffieren for flotiljer, beholdt effektiv kontroll til sjøs som øverstkommanderendes stedfortreder.[22] Cecil Hampshire har skrevet at skipene med flåten i 1960 inkluderte flaggskipet «Tyne», et depotskip for jagere som da var mer enn 20 år gammelt; hangarskipene HMS «Victorious» og HMS«Albion»; den raske mineleggeren HMS «Apollo»; sytten jagere og fregatter; og seksten ubåter. Et annet hangarskip, krysserne «Lion» og «Blake»; de fire første jagere med guidede missiler og andre skip var under bygging.

I februar 1963 ble alle gjenværende fregatt- og jagerskvadroner i hjemme-, middelhavs- og fjernøstenflåtene slått sammen til nye eskorteskvadroner.[23] I april 1963 ble marineenheten ved Northwood-hovedkvarteret, nordvest i London, tatt i bruk som HMS «Warrior» under kommando av daværende flaggkapten for flåten.

I desember 1966 ble alle gjenværende skvadroner i hjemmeflåten oppløst.[23] I 1967 ble hjemmeflåten slått sammen med middelhavsflåten. Med et sterkt økende ansvarsområde, ble den sammenslåtte formasjonen omformet til den vestlige flåten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Watson, Dr Graham (8 August 2015): «Royal Navy Organisation and Ship Deployments 1900–1914: January 1905 – February 1907». Naval-history.net. Graham Smith
  2. ^ Seligmann (2010), s. 508.
  3. ^ Seligmann (2010).
  4. ^ Seligmann (2010), trekker på T.N.A.: P.R.O., ADM 1/7606, docket Coast Guard, 24. mars 1902, forslag av Gerard Noel, 14. mai 1902, og notat av lord Walter Kerr, 17. mai 1902.
  5. ^ Seligmann (2009)
  6. ^ Heathcote (2002), s. 195
  7. ^ National Archives record searches; Massie, Robert K. (2004): Dreadnought Britain, Germany and the Coming of the Great War. Pimlico, London, ISBN 978-1-84413-528-8.
  8. ^ a b Harley, Simon; Lovell, Tony (22 August 2017): «Home Fleets (Royal Navy)», The Dreadnought Project. Harley & Lovell
  9. ^ Watson, Dr Graham (27 October 2015): «Royal Navy Organisation and Ship Deployment, Inter-War Years 1914–1918: The Home Fleets were distributed in accordance with Admiralty Fleet Order dated 8th August 1914», Naval-history.net. Graham Smith
  10. ^ Marder, Arthur (2015): From the Dardanelles to Oran: Studies of the Royal Navy in War and Peace 1915–1914. Seaforth Publishing. ISBN 9781473849273. s. 48.
  11. ^ Home Fleet listing for 1933
  12. ^ Niehorster, Leo: Home Fleet, Royal Navy, 3. september 1939
  13. ^ «HMS Royal Oak is Sunk in Scapa Flow», Sky History
  14. ^ «Western Approaches», Liverpool War Museum
  15. ^ Visit of the Combined Western Union Fleet to Mount’s Bay 30 June to 4 July
  16. ^ «Biography: Philip Vian», Royal Naval Museum, arkivert fra origianalen den 15. juli 2008
  17. ^ «HMS Theseus», Naval-history.net
  18. ^ Watson, Dr Graham (12. juli 2015): "Royal Navy Organisation and Ship Deployment 1947–2013", Naval-history.net. Gordon Smith
  19. ^ Watson (2015)
  20. ^ a b Smith, Gordon (12. juli 2015): «Royal Navy Organisation and Ship Deployment 1947–2013: Summary of Fleet Organization 1972–1981», Naval-history.net. Gordon Smith.
  21. ^ Maloney, Sean (1992): Securing Command of the Sea, Masters' thesis, University of New Brunswick, s. 234-247
  22. ^ Hampshire, A. Cecil (1975): The Royal Navy Since 1945. London: William Kimber & Co. Ltd. ISBN 0718300343. s. 204–205
  23. ^ a b Watson (2015).

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Heathcote, Tony (2002): The British Admirals of the Fleet 1734 – 1995. Pen & Sword Ltd. ISBN 0-85052-835-6.
  • Lovell, Tony & Harley, Simon (2015): «Home Fleet (Royal Navy)», The Dreadnought Project
  • Mackie, Colin (2017): «Royal Navy Senior Appointments from 1865»" (PDF). Gulabin.com
  • Maloney, Sean (1992): Securing Command of the Sea, Masters' thesis, University of New Brunswick. Canada.
  • Seligmann, Matthew S. (August 2010): «A prelude to the reforms of Admiral Sir John Fisher: the creation of the Home Fleet, 1902–3». Historical Research. 83 (221).