Drøvtygging

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Når storfe jorter tygger de drøv, som er akkurat hva denne kua holder på med. Siden næringsstoffene alt finnes i magen er det beleilig å hvile under drøvtyggingen. Prosessen fører imidlertid også til at klimagassen metan (CH4) dannes og slipper ut i atmosfæren når dyra raper.

Drøvtygging eller jorting (av norr. jórtra[1]) er en avansert to-trinns fordøyelsesprosess som utnyttes av flere klovdyr (Artiodactyla), som drøvtyggere (Ruminantia) og kameldyr (Tylopoda). Prosessen gjør det mulig for disse planteeterne å utnytte næringsstoffene i fiber og andre vanskelig tilgjengelige næringsforbindelser som finnes i planter som mat. Å tygge drøv er å tygge oppgulpet fermentert plantemateriale på nytt.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Formagen består av vom (rumen) og nettmage (reticulum), og fordøyelsesmagen av bladmage (omasum) og løypemage (abomasum)

Prinsippet bak drøvtygging er å la mikrober bryte ned ellers tungt fordøyelig plantemateriale som så går videre til og utnyttes i den enzymatisk/mekaniske fordøyelsen som drøvtyggerne har felles med andre virveldyr.

For å gjøre denne prosessen effektiv har drøvtyggere og noen andre dyr, gjennom mange årtusener, hatt en evolusjonær utvikling av fordøyelsessystemet som har ført fram til en mage med tre eller fire kamre, fordelt i to avsnitt. Formagen[2] omfatter vom og nettmage, mens fordøyelsesmagen[2] omfatter bladmage (mellommage) og løypemage (bakmage).[3][4] Dvergmoskusdyrene (Tragulidae) tilhører gruppen av drøvtyggere, men disse primitive dyra skiller seg fra de andre artene ved at de mangler bladmage.

Spiserøret hos drøvtyggere ender i nettmagens fremre vegg og fortsetter via svelgrenna mot åpningen til bladmagen. Når dyra spiser havner imidlertid det tygde plantematerialet først i formagen, enten vomma (de grovere delene) eller i nettmagen (de finere delene), der cellulose, hemicellulose og andre polysakkarider brytes ned av mikroorganismer. Formagen fungerer som et gjæringskammer. De tyngre fine halvfordøyde delene synker etter hvert til bunnen av nettmagen og går videre via svelgrenna til bladmagen når nettmagen trekker seg sammen. Næring som har havnet i vomma vil etter en tids gjæring være halvfordøyd. Dette halvfordøyde plantematerialet kalles drøv og blir gulpet opp og tygd på nytt, for deretter å svelges tilbake til nettmagen og (om det er fint nok) gå videre til bladmagen, der endel av væsken fjernes. Det fortykka nedbrutte plantematerialet havner så i løypemagen (som tilsvarer vår ene magesekk og typisk har et svært surt miljø), der enzymer fortsetter nedbrytningen av næringsstoffene, før det sendes videre til tolvfingertarmen (der bukspytt nøytraliserer syrene) og ut i tynntarmen og resten av tarmsystemet.[3][4] Hos dyr som mangler bladmagen må løypemagen og tynntarmen i større grad bidra til opptaket av væske.

Klimagasser[rediger | rediger kilde]

Under fermenteringen av platematerialet danner mikrobene i fordøyelseskanalen klimagassen metan (CH4), gjennom at det oppstår et overskudd av metabolsk hydrogen (H2) som må fjernes; noe som skjer ved at H2 omdannes til CH4 av metanogener. Metan som dannes i vomma skilles ut når dyra puster og raper (oppstøt av luft fra magesekken). Siden metan er en energirik gass tapes cirka 5–8 prosent av bruttoenergien i maten dyra har spist. CH4 er et avfallsprodukt som også dannes ved nedbryting av gjødsel, men i mindre grad.[5]

I avføringen etter dyra finnes det mikroorganismer som også danner klimagassen lystgass (N2O) fra overskuddet av nitrogen (N), men denne prosessen er mer kompleks og den påvirkes også av flere faktorer. Under lagring av husdyrgjødsel dannes det noe, men det meste dannes da slik gjødsel spres jorder. Hvor mye nitrogen som tilføres jorda, har betydning for hvor mye N2O som dannes.[5]

I 2016 ble det samlede utslippet av klimagasser fra husdyr i Norge beregnet til cirka 3,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter, hvorav CH4 fra fordøyelsen utgjorde cirka 70 %.[5] CH4 og N2O fra gjødsel utgjorde henholdsvis cirka 9 % og 21 %.[5]

Dyra[rediger | rediger kilde]

Dyr som tygger drøv, finnes i gruppene drøvtyggere og kameldyr. I tillegg til de naturlige artene elg, rein, hjort og rådyr finnes også de introduserte artene dådyr og moskusfe som frittlevende vilt i Norge, samt husdyr som storfe, sau og geit. Dette er pattedyr som tilhører gruppen av drøvtyggere, men det finnes også kameldyr som lama og alpakka her, og alle tygger drøv. Andre dyr som har mikrobiell fordøyelse før magen, er enkelte kenguruarter og flodhest. Mikrobiell fordøyelse skjer i tarmsystemet hos alle dyr, men enkelte har tilpasninger, for eksempel hester, som har en utvidet blindtarm hvor mye av fermenteringen skjer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ jorte. Bokmålsordboka | Nynorskordboka, Universitetet i Bergen og Språkrådet, Hentet 2020-11-06 fra https://ordbok.uib.no/jorte
  2. ^ a b SNL (2014) formage i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 5. november 2020 fra https://snl.no/formage
  3. ^ a b Gjefsen, Torger (1995). «Fordøyelse og omsetning av næringsstoffer, s. 76–99». Foringslære (2. utg.). Oslo: Landbruksforlaget. s. 372 ill. ISBN 8252917321. 
  4. ^ a b Institutt for biovitenskap. Drøvtyggere. Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiO, 4.feb. 2011. https://www.mn.uio.no/ibv/tjenester/kunnskap/plantefys/leksikon/d/droevtygg.html Besøkt 2020-11-04
  5. ^ a b c d Harstad, Odd Magne: klimagasser fra husdyrbruk i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 6. november 2020 fra https://snl.no/klimagasser_fra_husdyrbruk