Hopp til innhold

Heraklit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Heraklitos
Mulig byste av Heraklitos, fra Filosofenes hall i Kapitolmuseene
FødtCa. 540 f.Kr
Efesos
DødCa. 480 f.Kr.
Efesos
BeskjeftigelseFilosof, skribent, fysiker Rediger på Wikidata
NasjonalitetEfesos (formodentlig)
Akamenide-dynastiet
ÆraAntikkens filosofi
RegionVestlig filosofi
HovedinteresserBrann som arche; urkilden; logos; bevegelse; enhet av motsetninger
Påvirket hvemDe fleste filosofer som etterfulgte ham
Heraklit på Commons

Heraklit eller riktigere Heraklitos (gresk: Ἡράκλειτος, Hērákleitos; født 540, død 480 f.Kr.) var en antikke, greske førsokratisk filosof fra byen Efesos, som da var en del av Perserriket. Han utøver en bred innflytelse på antikkens og moderne vestlig filosofi, herunder via verkene til Platon, Aristoteles, Hegel og Heidegger.

Lite er kjent om Heraklitos’ liv. Han skrev et enkelt verk, hvorav kun fragmenter har overlevd, katalogisert under filosof nummer 22 i Diels–Kranz’ nummereringssystem.[1] Rundt 126 fragmenter finnes, foruten også 13 som regnes som tvilsomme eller falske.[2] Allerede i antikken ga hans paradoksale filosofi, forståelse for ordspill og kryptiske, orakulære epigrammer ham tilnavnene «det mørke», og «den dunkle». Han ble ansett som arrogant og deprimert, en misantrop som var utsatt for melankoli. Han ble i liten grad forstått av sine medmennesker, og satt samtidig de tilsvarende lavt. Om folks meninger og standpunkt, og uttalte dem som «barnlek», og det de ikke forstår gjør dem «døve», og på hans karakteristiske vis: «nærværende er de fraværende».[2] Følgelig ble han omtalt som «den gråtende filosofen» i motsetning til den antikke filosofen Demokritos, som var kjent som «den leende filosofen».[3][4]

De sentrale ideene i Heraklitos’ filosofi, i den grad fragmentene etter ham kan benyttes som kilder, er enheten av motsetninger. Han hevdet likevel ikke at denne forandringen er konstant. Han mener at forandring skjer som veksling mellom ulike motsetninger. Eksempelvis: Natt blir til dag, sommer blir til vinter blir til sommer igjen. Han så på verden som konstant i endring, alltid «blinde», men aldri «være». Han uttrykte dette i ordtak som «Alt flyter» (gresk: πάντα ρει, panta rhei) og «Ingen mann går noen gang i samme elv to ganger». Denne insisteringen på endring står i kontrast til den til den antikke filosofen Parmenides, som trodde på en virkelighet med statisk «vesen».[5] Heraklitos fremmet ild (pyr) som (tilsynelatende) verdens innerste vesen og natur er forandringen.[6]

Heraklitos trodde ild var urstoffet (archē, grunnprinsipp)[7] som verdens grunnleggende ting. Ved å velge archē, det første prinsipp, fulgte Heraklitos de tidlige filosofene i Miletos før ham – Tales med vann,[8] Anaximander med apeiron (τὸ ἄπειρον, «det uendelige», «det ubegrensede», «det formløse»)[9] og Anaximenes med luft.[10] Heraklitos mente også at logos (λόγος, «tale, ord, tanke, fornuft»)[11] ga struktur til verden.[12]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]
Heraklitos (navn markert i rødt) i et fragment av Oxyrhynchus Papyri diskuterer månen.

Heraklitos, sønn av Blyson, var fra den joniske byen Efesos, en havn ved elven Küçük Menderes («Vesle Meander»), på den vestlige kysten av Anatolia (dagens Tyrkia). På 600-tallet f.Kr. led Efesos, som andre byer i Jonia, under virkningene av både Lydias framvekst under Kroisos (bedre kjent som Krøsus) og hans persiske styrte av Kyros den store ca. 547 f.Kr.[13] Efesos ser ut til å ha dyrket et nært forhold til det persiske riket i ettertid; under undertrykkelsen etter det joniske opprøret av Dareios den store i 494 f.Kr., ble Efesos spart og ble deretter den dominerende greske byen i Jonia.[13] Miletos, hjemmet til de tidligere filosofene, ble tatt erobret og ødelagt.[14]

Hovedkilden for livet til Heraklitos er doksografen Diogenes Laertios.[15] Selv om det meste av informasjonen Laertios har gitt er upålitelig, og de eldgamle historiene om Heraklitos antas å være senere oppspinn basert på tolkninger av de bevarte fragmentene; anekdoten om at Heraklitos ga fra seg den arvelige tittelen «konge» til sin yngre bror kan i det minste antyde at Heraklitos var fra en bedrestilt, aristokratisk familie i Efesos.[13] Heraklitos ser ut til å ha hatt liten sympati for demokratiet eller massene.[16][17] Imidlertid er det uklart om han var «en ubetinget forsvarer av de rike», eller om han, som Solon, en av de sju vise, ble «tilbakeholden fra konkurrerende fraksjoner».[13]

Den norske filosofen Arne Næss advarte mot å bruke de etterlatte fragmentene og anekdotene som den psykologiske og sosiologiske fasiten på hans liv. Det er mulig at stoffet er tilrettelagt av de som ikke hadde førstehånds kunnskap om hans liv, men kun kjente til bruddstykker av hans skrifter:

«Skriftene har inspirert anekdotene. Hvis vi forklarer noe i hans filosofiske verk ved hjelp av anekdotene, beveger vi oss i så fall i en sirkel: Vi forklarer A ved B, og B ved A. Vi forklarer skriftene ut fra anekdotene, og anekdotene som virkninger av skriftene.»[18]

Siden antikken har Heraklitos hatt rykte for å være en ensom skikkelse og en arrogant misantrop.[19] Skeptikeren Timon fra Fleios kalte Heraklitos en «mobbende overgriper» (ochloloidoros).[15] Heraklitos selv kritiserte «tullinger» for å ha blitt «satt i blafring av hvert ord».[20] Han anså ikke andre som udyktige, men uvillige: «Og selv om fornuft er vanlig, lever de fleste som om de hadde en egen særegen forståelse for dem selv.»[21] Heraklitos så ikke ut til å like den rådende religionen på den tiden, og kritiserte de populære mysteriekultene, blodofring[22] og bønn til statuer.[23][24] Han hadde heller ingen tiltro til gravritualer og sa «Livet er mer egnet til å bli kastet ut enn møkk.»[25][26] Han kritiserte også Homer,[15] Hesiod,[15] Pytagoras,[27] Xenofanes og Hekataios.[15] Han støttet vismannen Bias fra Priene, en av de sju vise, som er sitert for å sagt «De fleste menn er dårlige.»[28] Han berømmet en mann ved navn Hermodoros som den beste blant innbyggerne i Efesos: «Rett vil efesierne gjøre om de engte, hver voksen mann blant dem, og overlot byen til skjeggløse ungdom, de som jager Hermodoros, den beste mannen de eide, bort med de ord. Av oss skal ikke noen væe de bese; er det likevel slik, så la ham være det annetsteds og blant andre.»[18][29]

Heraklitos regnes tradisjonelt for å ha virksom i tiden rundt den 69. olympiaden (504–501 f.Kr.),[30][15] men denne datering kan ganske enkelt være basert på en tidligere beretning som synkroniserer livet hans med styret til persiske Dareios I av Persia.[13][31] Imidlertid kan denne datoen betraktes som «omtrent nøyaktig» basert på et fragment som refererer til Pytagoras, Xenofanes og Heraklitos som eldre samtidige, og plasserte ham nær slutten av det sjette århundre f.Kr.[13][32][33] I følge Diogenes Laertios døde Heraklitos dekket av møkk etter at han ikke klarte å kurere seg selv fra vatersott. Men dette kan være for å parodiere hans lære om at for sjeler er det døden å bli vann, og at en tørr sjel er best.[34][35][36][37]

Om naturen

[rediger | rediger kilde]
En moderne rekonstruksjon av Artemistempelet i Efesos. I følge Diogenes Laertios deponerte Heraklitos sin bok i dette templet for offentlig tilgjengelighet.

Det er hevdet at Heraklitos skal ha skrevet et enkelt verk på papyrus,[15] men det har ikke har overlevd til ettertiden. Imidlertid er det bevart over 100 fragmenter av dette verket i sitater fra andre forfattere.[38] Hva tittelen var er ukjent,[39] men mange senere forfattere refererer til dette verket, og verk av andre førsokratikere, som Om naturen.[40][41]

I følge Diogenes Laertios deponerte Heraklitos boken i Artemision, det vil si Artemistempelet i Efesos – et av de syv underverkene i den antikke verden – som en dedikasjon.[15] Charles Kahn, amerikansk klassisist og professor i filosofi, har uttalt at: «Ned til Plutarks og Klemens tid, om ikke senere, var den lille Heraklitos-boken tilgjengelig i sin opprinnelige form for enhver leser som valgte å oppsøke den.»[42] Likevel, på tiden til den nyplatonistiske filosofen Simplikios fra Kilikia på senantikken på 500-tallet e.Kr., som nevner Heraklitos 32 ganger, men aldri siterer fra ham, var verket til Heraklitos åpenbart så sjeldent at det var utilgjengelig selv for Simplikios og de andre lærde ved det platoniske akademiet i Athen.[43]

Struktur

[rediger | rediger kilde]

Diogenes Laertios skrev at boken var delt inn i tre deler: universet, politikk og teologi,[15] men klassisister har utfordret denne inndelingen. Klassisisten John Burnet har hevdet at man kan «ikke å anta at denne oppdelingen skyldes [Heraklitos] selv; alt vi kan utlede er at verket falt naturlig inn i disse delene da de stoiske kommentatorene tok sine utgaver av det i hånden».[44] Stoikerne delte sin egen filosofi i tre deler: etikk, logikk og fysikk.[45] Den stoiske filosofen Kleanthes delte videre filosofien i dialektikk, retorikk, etikk, politikk, fysikk og teologi, og filologen Karl Deichgräber har hevdet at de tre siste er de samme som den påståtte inndelingen av Heraklitos.[46] Filosofen Paul Schuster har hevdet at splittelsen kom fra Pinakes, et tapt bibliografisk verk av Kallimakhos.[47][48]

Forskeren Martin Litchfield West hevder at selv om de eksisterende fragmentene ikke gir mye av en idé om den overordnede strukturen,[49] kan begynnelsen av avhandlingen sannsynligvis bestemmes, som starter med åpningslinjene, som er sitert av Sextus Empiricus:

Av logos som er for alltid å være uforstående for menn, både før de hører om det og når de har hørt det. For selv om alle ting skjer i henhold til denne logos, er de som de uerfarne opplevende ordene og gjerningene som jeg forklarer når jeg skiller hver ting etter dens natur og erklærer hvordan den er. Andre menn er uvitende om hva de gjør når de er våkne, akkurat som de glemmer hva de gjør når de sover.[50]

Skrivestil

[rediger | rediger kilde]
Heraklitos’ skrivestil er blitt sammenlignet med en sibylle, som denne statue i Zevs-tempelet ved Aizanoi i innlandet av Anatolia, antatt å forestille en sibylle.

Heraklitos’ c er blitt sammenlignet med en sibylle,[51][52][53] som «med rablende lepper som ytrer ting muntert, uten seng og uparfymert, når over tusen år med stemmen sin, takket være guden i henne».[54][55] Kahn karakteriserte hovedtrekkene i Heraklitos’ forfatterskap som «språklig tetthet», noe som betyr at enkeltord og fraser har flere betydninger, og «resonans», som betyr at uttrykk framkaller hverandre.[56] Heraklitos brukte litterære virkemidler som allitterasjon og kiasme.[57]

Det obskure

[rediger | rediger kilde]

Aristoteles siterer en del av åpningslinjen til Heraklitos sitt arbeid i Rhetorica for å skissere vanskeligheten med tegnsettingen hos Heraklitos uten tvetydighet; han diskuterte om «for alltid» gjaldt «å være» eller «å bevise».[57][58] Aristoteles’ etterfølger Theofrastos ved Lykeion uttalte om Heraklitos at «noen deler av arbeidet hans [er] halvferdig, mens andre deler [er] laget] et merkelig blanding.» Theophrastus mente manglende evne til å fullføre arbeidet viste at Heraklitos var melankolsk.[15]

Diogenes Laertios har formidlet fortellingen om at dramatikeren Evripides ga Sokrates en kopi av Heraklitos’ verk og ba om hans mening. Sokrates svarte: «Den delen jeg forstår er utmerket, og det er også, tør jeg si, den delen jeg ikke forstår; men den trenger en delisk dykker [for å komme til bunns i det].»[18]

Også ifølge Diogenes Laertios ble Heraklitos karakterisert av Timon fra Fleios som «gåtemannen» (αἰνικτής; ainiktēs) en sannsynlig referanse til en påstått likhet med Pytagoras’ gåter.[59] Timon sa at Heraklitos skrev sin bok «ganske uklart» (ασαφεστερον; asafesteron); i følge Timon var dette ment å la bare «de dyktige» prøve det.[15] På Ciceros tid ble dette tilnavnet på gresk «den mørke» (ὁ Σκοτεινός; ho Skoteinós) eller på latin den obskure» ettersom han hadde snakket nimis obscurē («for dunkelt»)[60] om naturen og hadde gjort det bevisst for å være misforstått.[61][62] Uklarheten var «sannsynligvis med tanken om at det gjelder for oss å søke i oss selv, slik han søkte for seg selv og fant».[63][64]

Det kan synes som om Heraklitos valgte å mønstre sin uklarhet etter sibylle og orakler.[65] Heraklitos uttalte «naturen elsker å gjemme seg»[66] og «en skjult forbindelse er sterkere enn en åpenbar».[66] Dette er ene er visdommen, å forstå tanken som leder alt gjennom alt gjennom alle ting.»[18] Han uttalte også «Herren hvis orakel er i Delfi verken snakker eller skjuler, men gir et tegn.»[67]<red>Plutark: On the Pythian Oracle.</ref> Heraklitos er således den eldste kjente litterære referansen til den delfiske maksimen: «Kjenn deg selv!» (Γνῶθι σαυτόν, gnōthi sauton).[68][69][70]

Filosofi

[rediger | rediger kilde]

Heraklitos har vært gjenstand for en rekke tolkninger. I følge forskeren Daniel W. Graham har Heraklitos blitt sett på som en «materiell monist eller en prosessfilosof; en vitenskapelig kosmolog, en metafysiker og en religiøs tenker; en empiriker, en rasjonalist, en mystiker; en konvensjonell tenker og en revolusjonær; en utvikler av [[logikk[[ – en som benektet loven om ikke-motsigelse, den første ekte filosof og en anti-intellektuell obskurantist.»[71]

I filosofisk-historisk sammenheng representerte Heraklitos sammen med Parmenides den andre generasjonen av filosofer. Den første generasjonen i Miletos, naturfilosofene Tales, Anaximander og Anaximenes. Andre generasjon startet dialogen mellom grunnposisjonene hvor første generasjon omgitt av naturen, fysis, tok det for gitt og som en premiss at forandring finnes, mens andre generasjon reflekterte over dette, og gjorde det til forutsetning for sine posisjoner, men ga to helt forskjellige svar. Spissformulert kom Heroklitos til alt er forandring, mens Parmenides mente at ingenting er forandring. De uttrykte seg ikke nøyaktig slik, men la en mer kompleks tankerekke bak.[72]

Motsetningenes enhet

[rediger | rediger kilde]

Ett vesentlig kjennetegn ved Heraklitos’ filosofi er enheten av motsetninger og forandring.[73][74] Det han sier om forandring, ifølge Gunnar Skirbekk:

  1. alt er i forandring, men
  2. forandring skjer etter en uforanderlig lov (logos), og
  3. denne loven innebærer et vekselspill mellom motsetninger,
  4. men vel å merke slik at dette vekselspillet mellom ulike krefter skaper, totalt sett, en harmoni.[2]

Flere fragmenter ser ut til å forholde seg til denne motsetningenes enhet.[74] For eksempel: «Veien opp er veien ned»;[66] «Begynnelsen og slutten, på en sirkels omkrets, er vanlige»;[75] og «Du skal forene ting hele og ting som ikke er hele, det som har en tendens til å forene og det som har en tendens til å skille, det harmoniske og det uenige; fra alle ting oppstår én, og fra én alle ting.»[76]

Halyselven, den lengste i Tyrkia. Heraklitos’ teori om bevegelse og endring har blitt assosiert med metaforen om en rennende elv.

Over tid endrer motsetningene seg til hverandre:[77][78] «Dødelige er udødelige og udødelige er dødelige, den som lever de andres død og dør de andres liv»;[66] «Som det samme i oss er levende og død, våkner og sover, ung og gammel, for disse tingene som har forandret seg er de, og de som igjen har endret seg er disse»;[79] og «Kalde ting varmes opp, det varme avkjøles av, vått blir tørt, tørt blir vått.»[80]

Det bildet Heraklitos benytter for å illustrere dette er en rennende elv. Han sier at «Det går ikke an å stige ned i samme elv to ganger» for «nye og atter nye vannmasser strømmer dem i møte som stiger ned i en og samme elv.» Dermed «I den samme elven både stiger vi ned og stiger vi ikke ned, både er vi og er vi ikke.»[18]

Heraklitos synes å benytte eksempelet med elven for å henvise oppmerksomheten på at elven er ikke nødvendigvis en bestemt ting, men en prosess. Premissen er at elven Halyselven ikke eksisterer lenger, men er blant med vannet i Egeerhavet, og nå er det en helt ny elv med samme navn i den grad at vannet i den er nytt. Den tyske klassisisten Karl-Martin Dietz har kommentert at «Du vil ikke finne noe der elven forblir konstant (...) Bare det faktum at det er en spesiell elveleie, at det er en kilde og en elvemunning og videre, er noe, som forblir identisk Og dette er (...) konseptet med en elv.»[81] For å unngå at konsekvensene for denne tankerekken blir absurde, må man heller forstå på elven som en prosess, ikke som en bestemt ting eller stoff.[82] Tradisjonen gjengir Heraklitos’ tanke på dette som panta réi,[83] «alt flyter»,[84] men Arne Næss mener at det gir assosiasjoner i et noe fast som beveger seg i et flytende medium, og at en bedre oversettelse er «alt strømmer» eller «alt er i bevegelse». Selv om førstnevnte ikke er funnet hos Heraklitos, tilskrev en tilsvarende setning av Platon i dialogen Kratylos: panta korei,[85] hvor χωρεῖ («gir veg, beveger») framfor ῥεῖ («flyter»).[86]

Med andre ord er alt i uopphørlig forandring, ingen ting består.[82] Det grunnleggende bak eller underliggende alle midlertidige ting er vekselspillet mellom krefter. Det er den lovstyrte forandring. «Substansen, det er underliggende, er ikke et stoff, men logos. For Heraklitos er logos det ene felles egenskapen i mangfoldet.[87]

Logos

[rediger | rediger kilde]
Logos med gresk alfabet.

Heraklitos er også kjent for å si at det er noe som styrer all endringen, noe som i seg selv er evig, er det han karakteriserte som logos. For Heraklitos er logos den ene felles egenskapen i mangfoldet. Logos kan forstås som svært mange betydninger, blant annet ord, setning, språk, tale, men også på tankeinnholdet i ord, som betegnelse, tale, lære, men også rett og slett tanke, tekning, slutning, relasjon. Videre kan det avledes som egenskaper eller tilstander av fornuft (latin ratio), rasjonalitet.[88] For Heraklitos ser det ut til at logos angir den rasjonelle strukturen eller den ordnede sammensetningen av verden.[89][90] Ettersom ordet logos har en lang rekke betydninger, ser det også ut som at Heraklitos kan ha gitt ulik betydningsinnhold av ordet i sine tekster. Kahn har hevdet at Heraklitos vektla ordet i flere betydninger,[91] mens Guthrie har hevdet at det ikke er bevis for at Heraklitos brukte det på en måte som var vesentlig forskjellig fra den det ble brukt på av samtidige gresktalende.[92] Michael Stokes tolker Heraklitos’ bruk av logos som et offentlig faktum som en proposisjon eller formel; i likhet med Guthrie ser han på Heraklitos som en materialist, slik han innrømmer at Heraklitos ikke ville ha betraktet disse som abstrakte objekter eller immaterielle ting.[93][94]

Heraklitos’ lære om logos kan også være opphavet (eller påvirket) til læren om naturrett.[95][96] Et fragment hos Heraklitos er at: «Folk burde kjempe for å holde loven sin for å forsvare bymurene. For alle menneskelige lover får næring fra den ene guddommelige loven.»[70] «Langt fra å argumentere som (...) sofister, at den menneskelige loven, fordi den er en konvensjonell lov, fortjener å bli forlatt til fordel for naturloven, hevdet Herakleitos at den menneskelige loven tar del i naturloven, som er på samme tid en guddommelig lov.»[97]

Den moderne tolkningen er at Herakleitos har en forestilling om naturlover som beskriver den materielle verden. Heraklitos er den første som benytter logos for å betegne «noe i retning av en fornuftig verdensordning».[88] Kristne teologer var sterkt preget av den greske logos-filosofien og har i århundrer identifisert Heraklitos logos med Gud.[86] I det kristne Evangeliet etter Johannes er åpninglinjen «I begynnelsen var Ordet (logos). Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.»[98][88]

Selv om Heraklitos beskrev alt som er bevegelig, foranderlig, påvirket av motstridende tendenser, konkluderer han i å markere likevekten (harmonia), loven (nómos) og målet (métron).[99] Tilværelsen er til sist forståelig ettersom den underlagt en rettferdig verdensordning, og beslektede tanke finnes hos senere greske tenkere.[99] Ved følgende sitater mener Arne Næss at det er berettiget å kalle Heraklitos for «logos-filosofiens foregangsmann»:[99]

«Logos er slik den her er forklart, men menneskene forstår den aldri, verken før de hør den eller etter at de først har hørt den. For til tross for at alt skjer i overensstemmelse med denne logos, så oppfører de seg som de aldri hadde truffet den...» Og: «Derfor må man følge den felles [lov/verdensordning]. Men til tross for at logos er felles, lever de mange som om hver hadde en fornuft helt for seg selv.» Derfor er det «visdom å enes om at alt er ett, når man har lyttet, ikke til meg, men til logos.»[100]

Verden som ild

[rediger | rediger kilde]
Heraklitos mente at kosmos var skapt ingen gud eller menneske, men det som alltid har vært og er og vil være: evig levende ild.

I fragment 90 sier Heraklitos: «For ild byttes alle ting, og ild er bytte for alle ting, liksom varer for gulll, og gull for varer.»[82][87] Og: «Denne verden (kosmos), den samme for alle, ble verken skapt av gudene eller av en av menneskene, for den var alltid, og den er og blir evig levende ild, som flammer opp etter mål (métron) og dør hen etter mål.»[82] Dette er det eldste eksisterende sitatet som bruker kosmos, eller orden, for å bety verden.[101][102] Fra ild oppstår alle ting og alle ting vender tilbake igjen i en prosess med uendelige sykluser.[103] Både Platon og Aristoteles tilskrev Heraklitos tanken om en periodisk ødeleggelse av verden ved en stor brann, kjent som ekpyrosis, som skjer hvert store år – ifølge Platon hvert 36.000. år.[104] Dette var tanker som fikk betydning hos senere filosofer, som «verdensbrannen» hos stoikerne.[105]

Det er mulig at Heraklitos menter at ilden (pyr) skal forstås som et urstoff, i trå med den milesiske skolen av første generasjon filosofer.[87] Muligens leter Heraklitos, liksom Tales og Anaimander, etter noe som kan være forandringenes opphav. «Finnes det noe som kan iaktas, som fortjener den rolle Tales ga vannet, Anaximander det ubestemte (apeiron) og Anaximenes luften?»[106]

Mileserne før Heraklitos hadde en oppfatning som ble kalt materiell monisme eller grunnprinsipp som oppfattet visse elementer som arche: som vann, det ubestemte og luft. Siden antikken har filosofer konkludert med at Heraklitos tolket ild som arche, det grunnleggende elementet som ga opphav til de andre elementene.[107][108] Eduard Zeller, forsker på førsokratene, mente at Heraklitos trodde at varme generelt og tørr utpust spesielt, snarere enn synlig ild, var arche.[109]

Heraklitos beskrev mer enn en gang endringene til og fra brann: «Ild lever jordens død, og luft lever ildens død; vann lever luftens død, og jordens død.»[110] Og: «Ildens omdreininger: første hav, og hav er halvparten jord, halvt ildutbrudd. [Jorden] blir flytende som havet og målt til samme proporsjon som den hadde før den ble jord.»[111]

Aristoteles tolket dette konkret dithen at det omhandler ild i fysisk forstand, tilsvarende vannet hos Tales, når dette oppfattes som fysisk begrep. Ilden er da alle tings fysiske opphav eller urstoff (arche).[105] Men det tolkes i en ikke-fysisk betydning, trenger ikke analogien til vannet hos Tales bortfalle, ettersom vannet (hýdor) også muligens kan ha ikke-fysiske betydningsnyanser. Kanskje, tenker Arne Næss, at ild hos Heraklitos har samme konnotasjon og står for noe som både har visse av den fysiske og iakttagbare ilds egenskaper og i tillegg har et abstrakt innhold.[105] «Den heraklitiske ild har flere aspekter, den kosmologiske, teologiske og etiske,» men hvordan de står i forhold til hverandre er vanskelig å forstå fra de bevarte fragmentene.[105] Når Heraklitos sammenligner ild med gull, kan man, tenker Gunnar Skirbekk, ane en sammenheng mellom naturfilosofien og pengeøkonomi: Forstillingen om urstoffet som det felles elementet som alle ting forvandler seg gjennom, henger sammen med en forestilling om pengene, gullet, som det felles endringspunkt for alle varer, det punk der alle ulike varer går over i hverandre da de alle er underlagt en felles målestokk.[87]

Spenning og harmoni

[rediger | rediger kilde]
Plakett på Pfad der Visionäre, «Visjonærenes vei», et byprosjekt fra 2006 i Berlin.[112]

I politisk sammenheng har Heraklitos blitt tolket som en forsvarer av krigen. I fragment 53 sier han «Krigen er alle tings far, alle tings konge».[87] En mer varsom tolkning vil her vise at Heraklitos her vil vise til hans tese om spenningen mellom vekslende krefter som grunnlag for kosmos: «krigen» eller «striden» (polemos, som har gitt ordet polemikk, «heftig meningsutveksling»)[113] er alle tings «kosmo-logiske spenning», og det er denne spenningen som er «alle tings far», det vil si alle tings grunnprinsipp.[87]

Polemos er således et vidt begrep, som i likhet med krig og strid, også innebærer konflikt, voldsom spenning framkalt ved motstridende krefter. «Retten» (díke) kan tolkes som verdensorden, og at strien utgjør retten, kan Heraklitos hevde ettersom motsetningenes resultater er uttrykk for verdensorden.[114] I ordene til Arne Næss:

«Det ligger nær å tenke på likevektssystemet i den organiske natur: et inngrep i bestanden av en art influerer på andre arter. Tilintetgjøres en dyrearts naturlige fiende, vil den kunne ta fullstendig overhånd — den vil overskride sitt mål.»[114]

Dette kan forstås i et annet sitat av Heraklitos: «Homer tok feil da han sa: «Måtte striden opphøre blant guder og blant mennesker». Han skjønte ikke at han ba for universitets ødeleggelse — for, hvis hans bønn ble hørt, ville alle ting forsvinne.» Og: «Det er ikke bedre for menneskene å oppnå alt det de ønsker.»[115]

Arv

[rediger | rediger kilde]
Heraklit som den gråtende filosofen, maleri av Johannes Moreelse (1602–1634)

Heraklitos har hatt stor innflytelse på vestlig filosofi, herunder også på verkene til Platon og Aristoteles, som tolket ham i henhold av deres egne doktriner.[116]

Hans innflytelse strekker seg også inn i kunst, litteratur og til og med medisin, ettersom skrifter i Corpus Hippocraticum viser tegn på heraklitiske temaer.[117][118] Heraklitos regnes også som en potensiell kilde for å forstå den antikke greske religionen siden oppdagelsen av Derveni-papyrusen, et orfisk dikt som inneholder to fragmenter av Heraklitos.[119][120][121][122][123]

Heraklitos’ innflytelse strekker seg også utenfor filosofien. Et motiv som finnes i kunst og litteratur er Heraklitos som «den gråtende filosofen» og Demokritos som «den leende filosofen», en dualisme som kan ha sin opprinnelse med den kyniske og satiriske filosofen Menippos,[124] og refererer generelt deres reaksjoner til menneskehetens dårskap.[125][126][127]

For eksempel, i Lukianos av Samosatas «Filosofer for salg», auksjoneres Heraklitos bort som «den gråtende filosofen» og Demokritos som «den leende filosofen». Den romerske poeten Juvenalis skrev: «Heraklitos, gråt over livet mye mer enn du gjorde mens du levde, for nå er livet mer ynkelig.»[128]

Under renessansen kom de en fornye interesse for antikkens filosofi og dens skildring i kunst. Et freskomaleri på veggen til Marsilio Ficinos såkalte platoniske akademi i Firenze avbildet Heraklitos og Demokritos.[129]

Donato Bramante malte Heraklitos og Democritus i 1486 som den gråtende og leende filosofen, og kan ha framstilt Heraklitos som Leonardo da Vinci.[130] Heraklitos også framstilt prominent i maleren Rafaels store bilde Skolen i Athen i Vatikanpalasset (1511), der han er representert som Michelangelo, ettersom de delte et «surt temperament og bitter forakt for alle rivaler».[131]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Norsk
  • Næss, Arne (1967): Filosofiens historie, Fra oldtid til renessanse, bind 1, Oslo: Universitetsforlaget, s. 34-43.
  • Skirbekk, Gunnar (1980): Filosofiens historie 1, Oslo: Universitetsforlaget, s. 28-30.
Annen

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ IEP: «Diels–Kranz Numbering System», Iep.utm.edu.
  2. ^ a b c Skirbekk (1980), s. 29.
  3. ^ «The Weeping Philosopher», Existential Comics
  4. ^ «Heraclitus (c.535-475 BCE)», Philosophy Now
  5. ^ «Parmenides' Philosophy: The Concept of Being», Philosophy Institute
  6. ^ «Heraclitus (fl. c. 500 B.C.E.)», Internet Encyclopedia of Philosophy
  7. ^ McKirahan, Richard: «Archē», Routledge Encyclopedia of Philosophy
  8. ^ Thales: The Water Principle of the Universe, Philosophy Institute
  9. ^ Gottschalk, H.B. (1965): «Anaximander's "Apeiron"», Phronesis 10(1), s. 37-53.
  10. ^ Bouhlal, Jaafar (3. mars 2023): «Anaximenes», Philoschools
  11. ^ «logos», NAOB
  12. ^ Butler-Bowdon, Tom (15. februar 2013): «Heraclitus and the Birth of the Logos», Modern Stoicism
  13. ^ a b c d e f Kahn (1979), s. 1-3.
  14. ^ Brosius, Maria (2011): «The Ionian Revolt, 498-494 BC», Whitby, Michael; Sidebottom, Harry, red.: Blackwell Encyclopedia of Ancient Battles, John Wiley & Sons, ISBN 978-1-4051-8645-2.
  15. ^ a b c d e f g h i j k Laërtius, Diogenes (1925): «Others: Heraclitus», Lives of the Eminent Philosophers. Vol. 2:9. Oversatt til engelsk Hicks, Robert Drew (2 bind). Loeb Classical Library.
  16. ^ Klemens av Alexandria: Stromateis
  17. ^ Galenos: On the knowledge of the pulse. VIII, 773.
  18. ^ a b c d e Næss (1967), s. 35
  19. ^ Wheelwright (1959), s. 11, 84.
  20. ^ Plutark: On Hearing. Jf. De garrulitate
  21. ^ Sextus Empiricus: «Book XVII». Against the Mathematicians. 132.
  22. ^ Fordømmelsen av blodofring førte til spekulasjoner om at Heraklitos var vegetarianer. Kindstrand, J.F. (1984): "The Cynics and Heraclitus", Eranos 82, s. 149–178; Kirk (1954), s. 5.
  23. ^ Mikalson (2010), s. 96.
  24. ^ Klemens av Alexandria: Protrepticus
  25. ^ Saxonhouse, A.W. (1995): Fear of Diversity: The Birth of Political Science in Ancient Greek Thought. United Kingdom: University of Chicago Press. s. 35.
  26. ^ Plutark: Symposiacs.
  27. ^ Filodemos: On Rhetoric.
  28. ^ Laërtius, Diogenes (1925): «The Seven Sages: Bias», Lives of the Eminent Philosophers. Vol. 1:1. Overs. Hicks, Robert Drew (2 bind.). Loeb Classical Library. § 88.
  29. ^ Strabon (1929): «Book XIV». Geographica (i gammelgresk og englsk). Overs. Jones, Horace Leonard; Sterrett, J.R. Sitlington. London: Heinemann. s. 632–633.
  30. ^ Burnet (1892), s. 130.
  31. ^ To påståtte brev mellom Heraklitos og Dareios, sitert av Diogenes Laërtius, er senere forfalskninger. Jf. Kirk (1954), s. 1.
  32. ^ Naddaf (2005), p. 125.
  33. ^ Klemens av Alexandria: Stromateis, 1.129
  34. ^ Fairweather, Janet (1973): "The Death of Heraclitus," Greek Roman and Byzantine Studies 14, s. 233-239.
  35. ^ Chitwood, A. (2004): Death by Philosophy: The Biographical Tradition in the Life and Death of the Archaic Philosophers Empedocles, Heraclitus, and Democritus. United States: University of Michigan Press. s. 85-86.
  36. ^ Porfyrios: On the Cave of the Nymphs in the Odyssey.
  37. ^ Johannes Stobaeus: Florilegium.
  38. ^ Forskere har diskutert i hvilken grad disse fragmentene kan tilskrives Heraklitos; McCabe (2015); Kahn (1979), s. 168.
  39. ^ Burnet (1892), s. 133.
  40. ^ KirkRaven (1957), s. 183–184.
  41. ^ Kahn (1979), s. 5.
  42. ^ Kahn (1979), s. 5.
  43. ^ Mansfield (1999), s. 39.
  44. ^ Burnet (1892), s. 132.
  45. ^ Se Diogenes Laertios, 7.33
  46. ^ Branham, Robert Brach (1996): The Cynics, University of California Press, s .51
  47. ^ Finkelberg (2017), s. 31.
  48. ^ Schuster (1873), s. 55-56.
  49. ^ West (1971), s. 113-117.
  50. ^ Sextus Empiricus: Against the Mathematicians, Bok XVII, 132.
  51. ^ Stokes (1961), s. 477.
  52. ^ Kwapisz, Jan; Petrain, David; Szymanski, Mikolaj (6. desember 2012): The Muse at Play: Riddles and Wordplay in Greek and Latin Poetry. Walter de Gruyter. ISBN 978-3-11-027061-7.
  53. ^ Nietzsche, Friedrich (1996): Philosophy in the Tragic Age of the Greeks. USA: Skyhorse Publishing. s. 64
  54. ^ Plutark: On the Pythian Oracle
  55. ^ Dette er den eldste skriftlige referansen til sibylle i eksisterende litteratur. Kahn (1979), s. 125.
  56. ^ Kahn (1979), s. 89.
  57. ^ a b Graham (2019), §2.
  58. ^ Aristotles: Rhetoric. Bok III, seksjon 5 (1407b)
  59. ^ Mansfeld, Jaap (1992): Heresiography in Context, BRILL, s. 193.
  60. ^ «obskur», NAOB
  61. ^ Cicero: De Finibus Bonorum et Malorum, kapitel 2, seksjon 15.
  62. ^ Wheelwright (1959), s. 116.
  63. ^ Plotinus: Enneads, IV, 8th Tractate
  64. ^ Plutark: Against Colotes.
  65. ^ Finkelberg (2017), s. 36.
  66. ^ a b c d Hippolytus av Roma: Refutation of All Heresies. Bok IX, kapittel 4-5.
  67. ^ Shapiro, A.H. ,red. (2007): The Cambridge Companion to Archaic Greece, UK: Cambridge University Press; s. 183.
  68. ^ På latin kjent som nōsce tē ipsum.
  69. ^ Robb, Kevin (juli 1986): «’Psyche’ and ’Logos’ in the Fragments of Heraclitus: The Origins of the Concept of Soul», The Monist. 69 (3): 315–351. doi:10.5840/monist198669320. JSTOR 27902979.
  70. ^ a b Johannes Stobaeus: Florilegium.
  71. ^ Graham (2019), §1.
  72. ^ Skirbekk (1980), s. 28-29.
  73. ^ Graham (2019), §3.1, 3.2.
  74. ^ a b Stokes (1961), s. 478.
  75. ^ Porfyrios: Notes on Homer.
  76. ^ Pseudo-Aristotles: De Mundo
  77. ^ Graham (1997), s. 9.
  78. ^ Graham (2008), s. 175.
  79. ^ Plutark: Consolation to Apollonius.
  80. ^ Johannes Tzetzes: Commentary on the Iliad, «Bok XVII». 126.
  81. ^ Dietz, Karl-Martin (2004): Heraklit von Ephesus und die Entwicklung der Individualität. Stuttgart: Verlag Freies Geistesleben. ISBN 978-3772512735; s. 60.
  82. ^ a b c d Næss (1967), s. 36
  83. ^ panta réi følger skrivemåten etablert av Arne Næss.
  84. ^ Chaliakopoulos, Antonis (11. mai 2021): «Panta Rhei: What Did Heraclitus Mean?», The Collector
  85. ^ Platon: Cratylus
  86. ^ a b «Heraclitus», The Information Philosopher
  87. ^ a b c d e f Skirbekk (1980), s. 30.
  88. ^ a b c Næss (1967), s. 42
  89. ^ Hoffman, David (2006): «Structural Logos in Heraclitus and the Sophists», Advances in the History of Rhetoric. 9(1), s. 1-32. doi:10.1080/15362426.2006.10557259.
  90. ^ Kahn (1979), s. 98.
  91. ^ Kahn (1979), s. 94.
  92. ^ Guthrie (1962), s. 419.
  93. ^ Guthrie (1962), s. 46.
  94. ^ Stokes (1961), s. 477-478.
  95. ^ Singh, Raghuveer (1963): «Herakleitos and the Law of Nature», Journal of the History of Ideas. 24 (4): 457–472. doi:10.2307/2707978. JSTOR 2707978.
  96. ^ Stokes (1961), s. 480.
  97. ^ Ranade, R.D. (1956): ’Herakleitos’ in Philosophical and Other Essays, Jamkhandi, s. 19-22.
  98. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Johannes, 1:1
  99. ^ a b c Næss (1967), s. 41
  100. ^ Næss (1967), s. 41-42
  101. ^ Graham (2019), §4.
  102. ^ Vlastos (2022), s. 134.
  103. ^ Graham (2008), s. 170–172.
  104. ^ Mondolfo, Rodolfo; Allan, D.J. (1958): «Evidence of Plato and Aristotle Relating to the Ekpyrosis in Heraclitus», Phronesis, 3(2), s. 75–82.
  105. ^ a b c d Næss (1967), s. 38
  106. ^ Næss (1967), s. 37
  107. ^ Graham (2019), §3.3.
  108. ^ Aristocritus: Theosophia. 68.
  109. ^ Kahn (1979), s. 147
  110. ^ Marcus Aurelius: Til meg selv. Norsk utgave 1977. ISBN 82-09-1524-9
  111. ^ Klemens av Alexandria: Stromateis
  112. ^ Pfad der Visionäre, Zeichen für die Werte und Kulturen Europas
  113. ^ «polemikk», NAOB
  114. ^ a b Næss (1967), s. 40
  115. ^ Næss (1967), s. 39
  116. ^ Graham (2019), §7.
  117. ^ Hippokrates (1931): On Regimen. Hippocrates Collected Works, bind IV. Cambridge: Harvard University Press.
  118. ^ Hippokrates (1923): On Nutrition. Hippocrates Collected Works, bind I. Oversatt av W.H.S. Jones. Cambridge: Harvard University Press.
  119. ^ Aëtios: Placita, bok II, 21,4.
  120. ^ Plutark: On Exile.
  121. ^ Sider, David (1997): Heraclitus in the Derveni Papyrus. s. 129–148
  122. ^ Vassallo, Christian (2019): «8. Column IV of the Derveni Papyrus: A New Analysis of the Text and the Quotation of Heraclitus», Presocratics and Papyrological Tradition (A Philosophical Reappraisal of the Sources.Proceedings of the International Workshop held at the University of Trier (22-24 September 2016)); 10.1515/9783110666106(), 179–220. doi:10.1515/9783110666106-009.
  123. ^ Betegh (2004).
  124. ^ Lepage, J.L. (2012): «Laughing and Weeping Melancholy: Democritus and Heraclitus as Emblems», The Revival of Antique Philosophy in the Renaissance. Palgrave Macmillan, New York. doi:10.1057/9781137316660_3.
  125. ^ Taylor, George Coffin (1928): «Is Shakespeare's Antonio the "Weeping Philosopher" Heraclitus?», Modern Philology. 26(2): 161–167. doi:10.1086/387759. JSTOR 433874. S2CID 170717088.
  126. ^ «Heraclitus, Hendrick ter Brugghen, 1628», Rijksmuseum.
  127. ^ «Modern Cynicism», Blackwood's Magazine: 64. 1868.
  128. ^ Keane, Catherine (2015): Juvenal and the Satiric Emotions, Oxford University Press, s. 125
  129. ^ Doel, M.v.d. (2021): Ficino and Fantasy: Imagination in Renaissance Art and Theory from Botticelli to Michelangelo. Netherlands: Brill. s. 13-14
  130. ^ Kiang, Dawson (1988): Bramante's 'Heraclitus and Democritus': The Frieze, Zeitschrift Für Kunstgeschichte, 51(2), s. 262–68. JSTOR doi: 10.2307/1482445.
  131. ^ King, Ross (2002): Michelangelo and the Pope's Ceiling, Bloomsbury Publishing, s. 234

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:
Heraklitos
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Heraklit&oldid=24819462»