Johannes Tzetzes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Johannes Tzetzes (gresk: Ἰωάννης Τζέτζης; født ca. 1110 i Konstantinopel, død ca. 1180 samme sted) var en bysantinsk lærd (poet og grammatiker), og gjennom hans omfangsrike kommentarverk til de klassiske forfattere har han videreformidlet mange informasjoner om den klassiske greske og hellenistiske litteraturen. På den annen side siterer han ikke alltid korrekt, men åpenbart fra hukommelsen. Likevel er hans skrifter en vesentlig kilde til antikkens litteratur og kulturhistorie.

Liv[rediger | rediger kilde]

Det er kjent at Johannes Tzetzes levde i Konstantinopel på 1100-tallet. Han var av georgisk opprinnelse på sin mor side. I sine verker hevder Tzetzes at hans bestemor var en slektning av den georgiske prinsesse Maria av Alania fra Bagrationslekten som kom til den bysantinske hovedstaden med henne og ble senere den andre hustruen til sebastos (ærerike) Konstantin, megas droungarios (kommandant) og nevø av patriarken Michael Kerularios I.[1]

Etter en god utdannelse i ung alder var Tzetzes sekretær for eparchos (stattholder) av Beroia, men han ble kastet ut da det ble oppdaget at Tzetzes forfulgt eparchos' kone. Denne erotiske besettelsen kostet Tzetzes dyrt. Han havnet i fattigdom og måtte selge nesten alle bøkene sine. Foruten sitt virke som forfatter (grammateus), var det arbeid som lærer (grammatikos) skaffet seg inntekter. Han hadde tilsynelatende levd lenge i et kloster hvor han fikk underhold av munkene i bytte for hans undervisning. Etter hvert fikk han innpass, antagelig grunnet familieforbindelser, til det keiserlige huset. Han fikk undervise tyskfødte Bertha av Sulzbach, utstedt til å bli gift med keiser Manuel I Komnenos.

Tzetzes ble beskrevet som forfengelig, synes å ha motsatt seg et hvert forsøk på rivalisering, og angrep brutalt sine kollegaer. Han klagde jevnlig over sin materielle posisjon som gjorde at han ikke kunne skaffe seg de bøkene som var viktige for ham. Da han manglet tilgang til skriftlig materiale, var han hensatt til å stole på sin egen hukommelse, av den grunn må alle hans sitater behandles med forsiktighet, men han var lærd og ga et stort bidrag til studiet av antikkens greske litteratur.

Han hadde en bror ved navn Isak som døde i 1038 og som han samarbeidet med i en del av sine verker.

Verker[rediger | rediger kilde]

I ung alder skrev Tzetzes en skolia (kommentarer) på Hesiod. Han skrev også egne versjoner av flere av komediene til Aristofanes, hvilket er av mindre interesse.

I perioden 1135 og fram til 1170 finnes et verk kalt 107 brev grunnet dens innhold. Brevene er adressert til delvis fiktive figurer og delvis til kjente menn og kvinner i forfatterens egen samtid, inneholder en betydelig andel av betydelige biografiske detaljer. Forfatteren sprer fra sin omfattende mytologiske og litterære kunnskap. I kommentarer til disse brevene, skrev han om sitt mesterverk, Biblos historion, «Boken med historier». Boken er en samling av litterære, historiske, teologiske og blandede skrifter fra oldtiden. Det var en samling med 660 observasjoner og digresjoner i 12 674 i såkalte «politiske vers». I arbeidet med dens første avskrift i 1546 i Basel, delte dens redaktør den vilkårlig opp i seksjoner, hver av dem på tusen verselinjer. [2] Den ble av den grunn kjent som Χιλιάδες, Khiliades, «Tusener», fra den vilkårlige redigeringen.

Dens hovedverdi er at den til en viss grad gjør opp for tapet av verker som en gang var tilgjengelige for Tzetzes, men siden gått tapt. Hele samlingen lider under av en unødvendig framvisning av lærdom, det totale antallet av forfattere som er sitert er mer enn 400. Forfatteren brakte selv ut en revidert utgave med margnotater i både prosa og på vers.[3]

Også i «politisk vers» skrev han sin Homeriske allegorier, hans tolkninger av Iliaden og Odysseen, hvor han forsøkte å supplere Homer med et verk som begynte med Paris' fødsel og fortsetter fortellingen inntil akajere vendte hjem. Han dedikerte verket til Bertha av Sulzbach, eller keiserinne Irene som hun ble hetende som gemalinne til keiser Manuel I Komnenos. Senere dedikerte han den til Konstantin Cotertzes.

Han skrev også en kommentar til Iliaden, der han angrep andre tolkninger, og den senere såkalte Carmina Iliaca, i tre deler. Den første delen inneholder historier fra den trojanske syklus med legender som forteller om tiden før handlingen i Iliaden, den andre om det samme som Homer forteller i Iliaden, og i den tredje om påfølgende hendelser som fulgte etter Homers epos.

Tzetzes skrev også kommentarer til et antall greske forfattere, de viktigste er om Lykofron, en tragisk poet 300-tallet f.Kr. I dette verket er hans bror Isak blitt knyttet til. I tillegg skrev han en rekke dramatiske skisser i jambiske vers hvor den lunefulle og ynkelige skjebne til de lærde er diskutert, og et jambisk dikt om dødsfallet keiser Manuel I. Diktene er bemerkelsesverdige ved at hver linje begynner med det siste ordet fra linjen forut.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Garland, Lynda (2006): Byzantine Women: Varieties of Experience, 800-1200, Ashgate Publishing, Ltd. ISBN 0-7546-5737-X. s. 95-96
  2. ^ N. Gerbel, 1546
  3. ^ T. Kiessling, 1826; om kildene, se C. Harder, De J. T. historiarum fontibus quaestiones selectae, diss., Kiel, 1886.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Schmitt, Wolfgang O.: Art. Tzetzes, Johannes, i: Der Kleine Pauly Bd. 5, s. 1031-1034
  • Wendel, Carl (1948): Art. Tzetzes, Johannes, i: Paulys Realencyclopädie der classischen Altertumswissenschaft, 2. Reihe, Bd. 7, s. 1959-2010
  • Grünbart, Michael (1996): «Prosopographische Beiträge zum Briefcorpus des Ioannes Tzetzes» i: Jahrbuch der österreichischen Byzantinistik. Bd. 46, s. 175–226.
  • Grünbart, Michael (2005): «Byzantinisches Gelehrtenelend - oder: Wie meistert man seinen Alltag?» i: Zwischen Polis, Provinz und Peripherie. Beiträge zur byzantinischen Geschichte und Kultur. Mainz, s. 413–426.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]