Alfa Romeo (Formel 1)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Sveits Alfa Romeo Racing-Ferrari
Logo Alfa Romeo Racing Orlen.svg
Fullt navn Alfa Romeo Racing ORLEN
Hovedkvarter Hinwil, Zürich, Sveits
Teamsjef Frankrike Frédéric Vasseur
Førere 07. Finland Kimi Räikkönen
99. Italia Antonio Giovinazzi
Testfører 88. Polen Robert Kubica
98. Storbritannia Callum Ilott
Chassis Alfa Romeo Racing C41
Motor Ferrari
Dekk Pirelli
Formel 1-historikk
Debut Storbritanias Grand Prix 1950
Siste løp Storbritannias Grand Prix 2021
Løp 148
Konstruktørmesterskap 0
Førermesterskap 2 (1950, 1951)
Seiere 10
Pole positions 12
Raskeste runder 14
Plassering 2020 8.


Alfa Romeo Racing konkurrerte i Formel 1 i de to første F1-sesongene på 1950-tallet, og igjen fra 1979 til 1985. Fra 1961 til 1988 deltok Alfa Romeo som motorleverandør. Fra 2019 er Alfa Romeo tilbake i Formel 1

Historie[rediger | rediger kilde]

1950-1951, suksess[rediger | rediger kilde]

I 1950 vant Nino Farina det første verdensmesterskapet for førere i en Alfetta 158 med kompressor, og i 1951 vant Juan Manuel Fangio mesterskapet i en Alfetta 159 (en videreutvikling av 158 med en totrinns kompressor). Alfetta-motorene var svært kraftige i forhold til kapasiteten: i 1951 produserte 159-motoren rundt 420 hk (310 kW), men til gjengjeld hadde de et drivstofforbruk på 125 til 175 liter per 100 km.[1]

Alfa Romeos involvering i racing ble gjort med et meget tynt budsjett, og de brukte hovedsakelig teknologi og materialer fra før krigen. Eksempelvis brukte de bare ni motorblokker, alle bygget før krigen, i de to sesongene de deltok og vant mesterskapet. I 1952 møtte de imidlertid økende konkurranse fra Ferrari, og Alfa Romeo, som var et statseid selskap, bestemte seg for å trekke seg ut av Formel 1 etter at den italienske regjeringen nektet å finansiere den kostbare utviklingen av en ny bil.

1961-1979, Alfa Romeo som motorleverandør[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1960-tallet brukte flere mindre F1-team Alfa Romeos rekkefirere, blant annet i biler som LDS, Cooper og De Tomaso.

På slutten av 1960-tallet utviklet Alfa Romeo en ny V8-motor for sine racerbiler. Motoren ble kort testet i Cooper T86C F1-3-68 av Lucien Bianchi.[2] I 1970 og 1971 deltok Alfa Romeo i Formel 1 med en V8-motor basert på motoren de brukte i sportsvognsracing. I 1970 var motoren stort sett forbeholdt Andrea de Adamich, som hadde vært Alfa-fører lenge, i en tredje McLaren-bil. Det var imidlertid ofte at denne kombinasjonen ikke klarte å kvalifisere seg, og den var ikke konkurransdyktig når den kjørte i løp. I 1971 kjørte de Adamich i andre halvdel av sesongen i en lignende kombinasjon med en March-bil, men fremdeles uten å oppnå nevneverdige resultater.

For 1976 inngikk Bernie Ecclestone en avtale for Brabhams Formel 1-team om å bruke Alfa Romeo-motorer basert på deres nye F12 beregnet for sportsvogner, designet av Carlo Chiti. Motorene var gratis hadde en ytelse på 510 hk (380 kW), mot 465 hk (347 kW) i den mye brukte Cosworth DFV-motoren. Men innmonteringen av motorene var vanskelig, de måtte tas ut for å skifte tennplugger, og det høye drivstofforbruket krevde ikke mindre enn fire separate bensintanker til i alt 214 liter drivstoff.[3] Gordon Murrays stadig mer eventyrlige design, som for eksempel BT46 som vant to løp i 1978, var delvis som følge av utfordringen med å produsere et tilstrekkelig lett og aerodynamisk chassis rundt den omfangsrike motorenheten.[4] Da aerodynamisk bakkeeffekt ble viktig i 1978 var det åpenbart at de lave og brede F12-motorene ville være i veien for de store venturitunnelene under bilen som var nødvendig for å lage bakkeeffekten. På Murrays oppfordring produserte Alfa en smalere V12-design på bare tre måneder til 1979-sesongen, men den var fortsatt upålitelig og med høyt drivstofforbruk.[5]

1979-1985, retur til Formel 1[rediger | rediger kilde]

Kimi Räikkönen i Alfa Romeo C39 bilen fra 2020

I løpet av 1977, og etter endel overtalelse fra Chitis side, ga Alfa Romeo Autodelta tillatelse til å starte utviklingen av en Formel 1-bil på deres vegne. Bilen fikk derfor navnet Alfa Romeo 177, og debuterte i Belgias Grand Prix 1979. Partnerskapet med Brabham ble avsluttet før sesongen var over. Dette andre Formel 1-prosjektet med et Alfa-fabrikksteam ble aldri noen skikkelig suksess i løpet av tiden det eksisterte, fra midten av 1979 til slutten av 1985. I denne perioden oppnådde Alfa Romeo to pole positions, tre tredjeplasser, to andreplasser og en raskeste runde. Forøvrig ledet Bruno Giacomelli en stor del av USAs Grand Prix 1980 før han måtte bryte med elektriske problemer. De måtte også tåle tragedie da deres fører Patrick Depailler omkom under testing for Tysklands Grand Prix 1980Hockenheimring. I 1981 hadde de Mario Andretti som fører, men sleit fortsatt med dårlig pålitelighet. Etter en restrukturering av Autodelta ble driften av teamet og design av bilen i 1982 utkontraktert til Euroracing, mens fabrikksmotorene fortsatt ble levert av Autodelta.[6] Teamets beste sesong var 1983, da de byttet til den turboladede 890T V8-motoren og klarte en sjetteplass i konstruktørmesterskapet, hovedsakelig takket være to andreplasser fra Andrea de Cesaris.

Mens 890T-motoren var konkurransedyktig i 1983, så kom BMW, Ferrari, Renault, TAG-Porsche og Honda med kraftigere og mer drivstoffeffektive motorer til 1984. Dette sammen med FIAs nyinnførte maksgrense på 220 liter drivstoff og forbud mot bensinfylling under pit stop, gjorde Euroracing Alfa Romeo-teamets konkurransekraft innen Grand Prix-racing be redusert. Riccardo Patreses tredjeplass i Italias Grand Prix 1984 var den siste pallplasseringen for teamet, og både Patrese og Eddie Cheever gikk ofte tom for bensin før løpet var over, både i 1984 og 1985.

Teamets bil for 1985, Alfa Romeo 185T, viste seg å være så lite konkurransedyktig at 1984-bilen, 184T, ble tatt i bruk igjen i midten av sesongen. Etter å ha blitt oppdatert til 1985-spesifikasjoner var bilen, som nå ble kalt 184TB, faktisk en forbedring i forhold til 1985-bilen, men resultatene lot fortsatt vente på seg. I et intervju han ga i 2000 beskrev Riccardo Patrese 185T som «Den verste bilen jeg noensinne kjørte».

Etter Australias Grand Prix 1985, det siste løpet i 1985-sesongen, trakk Alfa Romeo seg ut av Formel 1 som konstruktør.

Tiden etter 1985[rediger | rediger kilde]

For 1987-sesongen inngikk Alfa Romeo en avtale om å levere motorer til Ligier. En Gianni Tonti-designet 1,5 liters rekkefirer med dobbel turbo og 850 hk (634 kW) kalt Alfa Romeo 415T ble testet i en Ligier JS29 av René Arnoux.[7] Da Fiat overtok kontrollen over Alfa Romeo ble avtalen kansellert (tilsynelatende grunnet negative kommentarer fra Arnoux om motoren, hvor han sammenlignet den med brukt mat) og Ligier måtte bruke motorer fra Megatron (ex-BMW) for hele 1987-sesongen.[8]

Alfa leverte også motorer til det lille og mislykkede Osella-teamet fra 1983 til 1988. Sugemotorer (1983) og turbo-motorer (1984–1987) ble brukt. Til å begynne med tilbød Alfa også en viss teknisk støtte til det Torino-baserte teamet. Blant annet var Osellas 1984-modell, FA 1/F, basert på Alfa Romeo 183T fra 1983, i den grad at Osellas første chassis var en lett omarbeidet 183T.[9] Alle senere Osella-modeller opp til FA1L i 1988 hadde sin opprinnelse i 183T-designet. Innen 1988, den siste turbosesongen, var Alfa blitt så lei av den negative oppmerksomheten som ble generert av Enzo Osellas biler at de forbød videre bruk av Alfa-navnet i forbindelse med motoren. 1988-motorene ble derfor kalt «Osella V8». Ved slutten av sesongen opphørte forholdet mellom Alfa og Osella, og Alfa Romeos involvering i Formel 1 var over.

Fra 2019[rediger | rediger kilde]

I 2018 ble Alfa Romeo tittelsponsor til Formel 1 laget Sauber. Alfa Romeo er fra og med tittelsponsor til Sauber og konkurerer under Alfa Romeo ORLEN hvor Sauber ikke nevner i det hele tatt.

Fullstendige Formel 1-resultater[rediger | rediger kilde]

Tabellene under gir en fullstendig og detaljert oversikt over Alfa-Romeos resultater i Formel 1-mesterskapet siden 1950.

Resultater for Alfa-Romeo Racing[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (resultater i fet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År Chassis Motor Dekk Fører 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 Poeng Plass
1950 Alfa Romeo 158 Alfa Romeo
159 LBC 1,5 L8 k
P GBR

Storbritannia

MON

Monaco

500

USA

SUI

Sveits

BEL

Belgia

FRA

Frankrike

ITA

Italia

n/a n/a1
Argentina Juan Manuel Fangio Ret 1 Ret 1 1 Ret2
Italia Nino Farina 1 Ret 1 4 7 1
Italia Luigi Fagioli 2 Ret 2 2 2 3
Storbritannia Reg Parnell 3
Italia Piero Taruffi Ret2
Italia Consalvo Sanesi Ret
1951 Alfa Romeo 159 Alfa Romeo
158 LBC 1,5 L8 k
P SUI

Sveits

500

USA

BEL

Belgia

FRA

Frankrike

GBR

Storbritannia

GER

Tyskland

ITA

Italia

ESP

Spania

n/a n/a1
Argentina Juan Manuel Fangio 1 9 12 2 2 Ret 1
Italia Nino Farina 3 1 5 Ret Ret 32 3
Italia Luigi Fagioli 12
Italia Felice Bonetto 4 Ret 32 5
Sveits Toulo de Graffenried 5 Ret 6
Italia Consalvo Sanesi 4 Ret 10 6
Tyskland Paul Pietsch Ret
19521978: Alfa Romeo deltok ikke med eget fabrikksteam.
1979 Alfa Romeo 177
Alfa Romeo 179
Alfa Romeo
115-12 3,0 F12
Alfa Romeo
1260 3,0 V12
G ARG

Argentina

BRA

Brasil

RSA

Sør-Afrika

USW

USA

ESP

Spania

BEL

Belgia

MON

Monaco

FRA

Frankrike

GBR

Storbritannia

GER

Tyskland

AUT

Østerrike

NED

Nederland

ITA

Italia

CAN

Canada

USA

USA

0 NC
Italia Bruno Giacomelli Ret 17 Ret Ret
Italia Vittorio Brambilla 12 Ret DNQ
1980 Alfa Romeo 179 Alfa Romeo
1260 3,0 V12
G ARG

Argentina

BRA

Brasil

RSA

Sør-Afrika

USW

USA

ESP

Spania

BEL

Belgia

MON

Monaco

FRA

Frankrike

GBR

Storbritannia

GER

Tyskland

AUT

Østerrike

NED

Nederland

ITA

Italia

CAN

Canada

USA

USA

4 11.
Italia Bruno Giacomelli 5 13 Ret Ret Ret Ret Ret Ret 5 Ret Ret Ret Ret Ret
Frankrike Patrick Depailler Ret Ret NC Ret Ret Ret Ret Ret
Italia Vittorio Brambilla Ret Ret
Italia Andrea de Cesaris Ret Ret
1981 Alfa Romeo 179 Alfa Romeo
1260 3,0 V12
M USW

USA

BRA

Brasil

ARG

Argentina

SMR

San Marino

BEL

Belgia

MON

Monaco

ESP

Spania

FRA

Frankrike

GBR

Storbritannia

GER

Tyskland

AUT

Østerrike

NED

Nederland

ITA

Italia

CAN

Canada

CPL

USA

10 9.
Italia Bruno Giacomelli Ret NC 10 Ret 9 Ret 10 15 Ret 15 Ret Ret 8 4 3
USA Mario Andretti 4 Ret 8 Ret 10 Ret 8 8 Ret 9 Ret Ret Ret 7 Ret
1982 Alfa Romeo 179
Alfa Romeo 182
Alfa Romeo
1260 3,0 V12
Alfa Romeo
890T 1,5 V8 t
M RSA

Sør-Afrika

BRA

Brasil

USW

USA

SMR

San Marino

BEL

Belgia

MON

Monaco

DET

USA

CAN

Canada

NED

Nederland

GBR

Storbritannia

FRA

Frankrike

GER

Tyskland

AUT

Østerrike

SUI

Sveits

ITA

Italia

CPL

USA

7 10.
Italia Bruno Giacomelli 11 Ret Ret Ret Ret Ret Ret Ret 11 7 9 5 Ret 12 Ret 10
Italia Andrea de Cesaris 13 Ret Ret Ret Ret 3 Ret 6 Ret Ret Ret Ret Ret 10 10 9
1983 Alfa Romeo 183T Alfa Romeo
890T 1,5 V8 t
M BRA

Brasil

USW

USA

FRA

Frankrike

SMR

San Marino

MON

Monaco

BEL

Belgia

DET

USA

CAN

Canada

GBR

Storbritannia

GER

Tyskland

AUT

Østerrike

NED

Nederland

ITA

Italia

EUR

Storbritannia

RSA

Sør-Afrika

18 6.
Italia Andrea de Cesaris DNQ Ret 12 Ret Ret Ret Ret Ret 8 2 Ret Ret Ret 4 2
Italia Mauro Baldi Ret Ret Ret Ret 6 Ret 12 10 7 Ret Ret 5 Ret Ret Ret
1984 Alfa Romeo 184T Alfa Romeo
890T 1,5 V8 t
G BRA

Brasil

RSA

Sør-Afrika

BEL

Belgia

SMR

San Marino

FRA

Frankrike

MON

Monaco

CAN

Canada

DET

USA

DAL

USA

GBR

Storbritannia

GER

Tyskland

AUT

Østerrike

NED

Nederland

ITA

Italia

EUR

Storbritannia

POR

Portugal

11 8.
Italia Riccardo Patrese Ret 4 Ret Ret Ret Ret Ret Ret Ret 12 Ret 10 Ret 3 6 8
USA Eddie Cheever 4 Ret Ret 7 Ret DNQ 11 Ret Ret Ret Ret Ret 13 9 Ret 17
1985 Alfa Romeo 185T
Alfa Romeo 184TB
Alfa Romeo
890T 1,5 V8 t
G BRA

Brasil

POR

Portugal

SMR

San Marino

MON

Monaco

CAN

Canada

DET

USA

FRA

Frankrike

GBR

Storbritannia

GER

Tyskland

AUT

Østerrike

NED

Nederland

ITA

Italia

BEL

Belgia

EUR

Storbritannia

RSA

Sør-Afrika

AUS

Australia

0 12.
Italia Riccardo Patrese Ret Ret Ret Ret 10 Ret 11 9 Ret Ret Ret Ret Ret 9 Ret Ret
USA Eddie Cheever Ret Ret Ret Ret 17 9 10 Ret Ret Ret Ret Ret Ret 11 Ret Ret
19862018: Alfa Romeo deltok ikke
2019 Alfa Romeo C38 Ferrari 064 1.6 V6 t P AUS

Australia

BHR

Bahrain

CHN

Kina

AZE

Aserbajdsjan

ESP

Spania

MON

Monaco

CAN

Canada

FRA

Frankrike

AUT

Østerrike

GBR

Storbritannia

GER

Tyskland

HUN

Ungarn

BEL

Belgia

ITA

Italia

SIN

Singapore

RUS

Russland

JPN

Japan

MEX

Mexico

USA

USA

BRA

Brasil

ABU

De forente arabiske emirater

53 8.
Finland Kimi Räikkönen 8 7 9 10 14 17 15 7 9 8 12 7 16 15 Ret 13 12 Ret 11 4 13
Italia Antonio Giovinazzi 15 11 15 12 16 19 13 16 10 Ret 13 18 18 9 10 15 14 14 14 5 16
2020 Alfa Romeo C39 Ferrari 065 1.6 V6 t P AUT

Østerrike

STE

Steiermark

HUN

Ungarn

GBR

Storbritannia

70A

Storbritannia

ESP

Spania

BEL

Belgia

ITA

Italia

TOS

Toscana

RUS

Russland

EIF

Tyskland

POR

Portugal

EMI

Emilia-Romagna

TUR

Tyrkia

BHR

Bahrain

SKR

Bahrain

ABU

De forente arabiske emirater

8 8.
Finland Kimi Räikkönen Ret 11 15 17 15 14 12 13 9 14 12 11 9 15 15 14 12
Italia Antonio Giovinazzi 9 14 17 14 17 16 Ret 16 Ret 11 10 15 10 Ret 16 13 16
2021 Alfa Romeo C41 Ferrari 1.6 V6 t P BHR

Bahrain

EMI

Emilia-Romagna

POR

Portugal

ESP

Spania

MON

Monaco

AZE

Aserbajdsjan

FRA

Frankrike

STE

Steiermark

AUT

Østerrike

GBR

Storbritannia

HUN

Ungarn

BEL

Belgia

NED

Nederland

ITA

Italia

RUS

Russland

TUR

Tyrkia

USA

USA

MEX

Mexico

SÃO

Brasil

TBA

Ikke-eksisterende flaggmal[?]

SAU

Saudi-Arabia

ABU

De forente arabiske emirater

3 9.
Finland Kimi Räikkönen 11 13 Ret 12 11 10 17 11 16 15 10 18 INJ INJ
Polen Robert Kubica3 15 14
Italia Antonio Giovinazzi 12 14 12 15 10 11 15 15 14 69 13 13 14 13

Noter til tabellene:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alan Henry (1985). Brabham, the Grand Prix Cars. Osprey. ISBN 0-905138-36-8. 
  • Nye, Doug (1986). Autocourse history of the Grand Prix car 1966-85. Hazleton publishing. ISBN 0-905138-37-6. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Grand Prix Cars - Alfa Romeo 158». ddavid.com. Arkivert fra originalen 7. april 2007. Besøkt 9. juli 2014. 
  2. ^ «Cooper T86C Alfa Romeo». ultimatecarpage.com. Besøkt 9. juli 2014. 
  3. ^ Henry (1985) s.159-160
  4. ^ Henry (1985) s.171
  5. ^ Henry (1985) s.190
  6. ^ Franco Lini (januar 1985). «La settima volta dell'Alfa». Quattroruote (italiensk). 30 (351): 186. 
  7. ^ «Ligier JS29». statsf1.com. Besøkt 21. november 2009. 
  8. ^ «Grand Prix cars that never raced». forix.com. Arkivert fra originalen 4. april 2007. Besøkt 26. april 2007. 
  9. ^ Nye (1985) p. 227

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Konstruktører og førere i Formel 1-mesterskapet i 2021
Mercedes Red Bull Ferrari Aston Martin Williams McLaren AlphaTauri Haas Alpine Alfa Romeo
Hamilton
Bottas
Pérez
Verstappen
Leclerc
Sainz
Vettel
Stroll
Russell
Latifi
Ricciardo
Norris
Gasly
Tsunoda
Mazepin
Schumacher
Alonso
Ocon
Räikkönen
Giovinazzi