Hans-Erich Voss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Hans-Erich Voss (eller Voß, se ß) (født 30. oktober 1897 – død 18. november 1969) var tysk Vizeadmiral (viseadmiral) og en av de siste som oppholdt seg i Førerbunkeren under slaget om Berlin i 1945. Han var også blant de siste som så både Adolf Hitler og Joseph Goebbels i live før de begikk selvmord.

Militær karriere[rediger | rediger kilde]

Voss ble født i Angermünde, Brandenburg den 30. oktober 1897. Han ble uteksaminert fra det tyske marineakademi i 1917. Han tjenestegjorde i Reichsmarine og senere i Kriegsmarine. I 1942 ble han sjef for den tunge krysseren «Prinz Eugen», hvor han møtte Joseph Goebbels, den gang Reich Propaganda Minister, da Goebbels ledsaget journalister på en omvisning på skipet. Som et resultat av dette møtet, sørget Goebbels for å få Voss utnevnt til marinens forbindelsesoffiser ved Hitlers hovedkvarter i mars 1943.

20. juli-attentatet[rediger | rediger kilde]

Voss har æren for å ha fått 20. juli 1944 merket i svart, sølv og gull.

Voss var til stede ved bombekomplottet mot Hitler den 20. juli 1944. Han var i Hitlers konferanserom i Rastenburg-hovedkvarteret, Wolfsschanze ("Ulvehiet") som Kriegsmarines representant. Rundt kl 12:30 da konferansen begynte, unnskyldte Claus von Stauffenberg seg for å bruke et toalettrom ved Wilhelm Keitel's kontor hvor han brukte en tang til å knuse enden på en blyanttenner, satte den inn i en 1 kg blokk av et plasteksplosiv pakket inn i brunt papir. Tenneren, som besto av et tynt kobberrør som inneholdt syre, tok ti minutter å spise over en kobberwire som holdt tilbake Tennstempeltennsatsen fra tennhetten som utløste bomben. Den ble deretter plassert i en koffert under et bord hvor Hitler, Voss og mer enn 20 offiserer hadde samlet seg.[1][2] Mellom kl. 12:40 og 12:50[3] detonerte bomben og ødela konferanserommet.

Selv om Hitler overlevde med mindre skader, ble tre offiserer og en stenograf dødelig såret og døde kort tid etterpå. Voss ble også såret i bombeeksplosjon, men han kom raskt til seg selv. Han fikk  20. juli 1944. Opprinnelig fikk han sårmerket i svart, men deretter ble det oppgradert til sølv, og endelig til gull fordi han ble såret en rekke ganger. Voss var det eneste medlem av Wehrmacht som fikk alle tre merkene.

Berlin 1945[rediger | rediger kilde]

I sin kapasitet som Kriegsmarine Liaison Officer ledsaget Voss Hitler, Goebbels i Führerbunker under Rikskanselliets bygning i sentrum av Berlin i januar 1945. I de siste månedene av det Tredje Rike. Voss ble en nær fortrolig med Goebbels og hans kone Magda Goebbels. Han var klar over at Goebbels hadde bestemt seg for at de ikke ville forlate bunkeren, men ville drepe sine barn og deretter seg selv når Hitler var død.

Führerbunker[rediger | rediger kilde]

Den 30. april var Voss i den gruppen av ledere som Hitler informerte om at han hadde bestemt seg for å begå selvmord, heller enn å forsøke å flykte fra Berlin, som var omringet av den Den røde armé. En av Hitlers sikkerhetsoffiserer, Johann Rattenhuber, vitnet senere:

I Hitlers mottakelse kl. 10 i morges var tilstede generalene Burgdorf og Krebs, admiral Voss, Hitlers personlige pilot general Baur, standartenführer Beetz, obersturmbannführer Hegel, hans personlige tjener sturmbannführer Linge, Günsche og meg selv. Han kom ut til oss og sa: «Jeg har besluttet å forlate dette livet. Takk for din gode og ærlige service. Prøv å flykte fra Berlin med troppene. Jeg blir her». Så håndhilste han på hver enkelt av oss.

Da Goebbels fikk vite at Hitler hadde begått selvmord, var han veldig deprimert og sa

«Det er en stor synd at et slikt menneske ikke er med oss lenger. Men det er ingenting å gjøre. For oss, nå er alt tapt nå, og den eneste veien ut for oss er det å velge den vei som Hitler valgte. Jeg skal følge hans eksempel»

Den 1. mai så Voss Goebbels for siste gang:

Før oppløsningen av Førerbunkeren begynte, gikk ti generaler og offiserer, inkludert meg selv ned, individuelt til Goebbels leilighet for å si farvel. Mens de sa farvel spurte jeg Goebbels til å bli med oss. Men han svarte

«Kapteinenen må ikke forlate sitt synkende skip. Jeg har tenkt på det hele, og bestemt meg for å bli her. Jeg har ingen steder å gå med små barn, jeg vil ikke være i stand til å gjøre det»

Voss sluttet seg deretter til gruppen, ledet av SS-Brigadeführer Wilhelm Mohnke som brøt ut av bunkeren og prøvde å flykte fra Berlin. De fleste i gruppen ble tatt til fange av sovjetiske styrker samme dag. Voss ble brakt tilbake til bunkeren for avhør, og for å identifisere de delvis brente likene av Joseph og Magda Goebbels, og også likene av deres seks barn som hadde blitt forgiftet. I sovjetiske rapporter heter det:

«Viseadmiral Voss ble spurt om hvordan han kunne identifiserte personer som Goebbels, hans kone og barn, forklarte at han kjente det brente liket av mannen som tidligere Reichsminister Goebbels på følgende tegn: formen på hodet, munnens form, en metallspenne som Goebbels hadde på sin høyre fot, hans gull NSDAP-merket og de brente restene av hans partiuniform».

Tatt[rediger | rediger kilde]

Voss ble sovjetisk krigsfange. I august 1951 ble han tiltalt av de sovjetiske myndighetene på anklage om at «han hadde en kommandopost i Hitlers krigsflåte som var involvert i en aggressiv krig i strid med internasjonale lover og avtaler» I februar 1952 dømte en krigsrett i Moskva militære distrikt han til 25 års fengsel. Med et dekret fra det øverste Sovjet i desember 1954 ble han løslatt og overlevert til Den tyske demokratiske republikks (DDR) myndigheter.

Død[rediger | rediger kilde]

Voss døde i Berchtesgaden i Bayern i 1969.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hoffman, Peter. The History of the German Resistance, 1933-1945. McGill-Queen's Press. ISBN 0-7735-1531-3. 
  2. ^ Thomsett, Michael C. The German Opposition to Hitler: The Resistance, the Underground, and Assassination Plots, 1938-1945. McFarland. ISBN 0-7864-0372-1. 
  3. ^ [1] (German)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • V.K. Vinogradov and others, Hitler's Death: Russia's Last Great Secret from the Files of the KGB, Chaucer Press, 2005; ISBN 1-904449-13-1.
  • J.R. Angolia, For Führer and Fatherland: Military Awards of the Third Reich, R. James Bender Publishing, 1987; ISBN 0-912138-14-9.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]