Multivers

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skisse av multivers

Multivers eller metaunivers er et hypotetisk utvalg av uendelig eller endelig mulige universer som sammen utgjør alt som eksisterer, samt de lover, rom, tid, masse og energien som beskriver disse. De forskjellige universene innen multiverset kalles parallelle universer eller alternative universer.

Multivers innen fysikken[rediger | rediger kilde]

Albert Einstein tenkte at fysikken var lovmessig og at lovene hang sammen i en naturlig orden.[1] Data, blant annet fra LHC, har gjort at flere fysikere nå er i tvil om fysikkens «naturlighet»,[2] og strengteorien, og i særdeleshet M-teorien åpner for minst ti dimensjoner, og åpner for eksistensen av flere universer. Teorien om supersymmetri forventet en Higgs-partikkel rundt 90 GeV/c² og ikke over 130 GeV/c², mens en tung Higgs ville tyde på "unaturlighet" og styrke idéen om multiverser. Higgs-boson viste seg å være 125 GeV/c², litt tyngre enn håpet for tilhengere av supersymmetri, og litt for lett til å styrke hypotesen om multivers.

Hvorvidt multiverser er mest av filosofisk art eller faktisk kan anses som naturvitenskap er en pågående debatt, mest fordi hypotesen ikke er falsifiserbar. Stephen Hawking har sagt at det i fremtiden kan bli bevist at det finnes multiverser, og mange har samme syn. Kritikere som professor Paul Davies i SETI har sagt at multivers-teorien er kledd i vitenskapelig språk, men er i essens et troens sprang. Professor Paul Steinhardt ved Princeton kaller multivers-teorien for "Theory of Anything".

Multivers innen litteraturen[rediger | rediger kilde]

Konseptet multivers har blant annet vært brukt av flere science-fictionforfattere for enten å delforklare en modell for tidsreiser eller for det å havne i en ny dimensjon, der utviklingen ikke har foregått helt slik som vår historie viser. Ikke alle fortellinger som bygger på alternative universer er multiversale.

Slike universer har vært hypotetisert om fra den amerikanske filosofen og psykologen William James lanserte termen i 1895, og innenfor så forskjellige grener som kosmologi, fysikk, astronomi, religion, filosofi og science fiction. Alt etter kontekst er brukt benevnelser som alternative universer, kvantumuniverser, gjennomtrengelige dimensjoner, parallelle dimensjoner, parallelle verdener, alternative virkeligheter, alternative tidslinjer og dimensjonale plan blant andre.

En vanlig forutsetning er at universets utvikling har hatt et felles startpunkt, men at alle hendinger med mere enn ett utfall resulterte i at utviklingen fortsatte slik vår tidslinje kan beskrives per i dag, og samtidig og parallelt med andre alternativer. Dermed vil en få parallelle utviklinger som en kan tenke seg lik sider i en bok som stadig får nye sider.

Noen forfattere har brukt sideanalogien for å beskrive at mennesker kan havne på «feil side», og altså i et annet univers, der for eksempel Napoleon døde som ung, eller Tyskland gikk seirende ut av en verdenskrig. Andre, eksempelvis Poul Anderson har brukt dette som opplegg for dannelse av et tidspoliti, der agenter sendes enten som observatører, eller direkte påvirkningsagenter for et fremtidssamfunn som bare kan eksistere hvis utviklingen i vår tidslinje forblir som vist i historien. (Større avvik i utide som for eksempel at Romerriket erobret hele Europa ville forskyve så mye utvikling at dette ikke må få skje). Andersons tidsmaskin beskrives som avansert bruk av blant annet en möbiusstrimmel

Den mest ekstreme bruken av begrepet er trolig av Robert Heinlein, som i romanen The Number of the Beast skriver om en professor som finner en måte å reise i kombinasjoner av seks dimensjoner, hvorav ganske mange er eventyrverdener og verdener/universer som er oppfunnet av fantasy- og scifi-forfattere.

Parallelle universer er et tema også i ungdomsromanen Sofies verden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]