Silius Italicus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Et maleri av Joseph Wright of Derby som avbilder Silius Italicus ved graven til poeten Vergil.

Silius Italicus, egentlig Tiberius Catius Asconius Silius Italicus (ca. 28 – ca. 103)[1] var en romersk konsul, taler, og latinsk episk poet på 100-tallet e.Kr., tiden som kalles for sølvalderen i latinsk litteratur. Hans eneste bevarte bok er Punica i 17 bøker (deler), et episk dikt om andre punerkrig og det lengste bevarte dikt på latin med over 12 000 tekstlinjer.

Liv[rediger | rediger kilde]

Kilder og fødested[rediger | rediger kilde]

Kildene for livet til Silius Italicus er hovedsakelig brev 3,7 til Plinius den yngre som er en beskrivelse av dikterens liv skrev ved anledningen at Silius Italicus begikk selvmord, en del beskrivelser,[2] og flere epigrammer av poeten Marcus Valerius Martialis. Det er antatt at Silius ble født en gang mellom år 23 og 35 e.Kr.,[3] men hans fødested har ikke blitt sikkert identifisert.

Italica i den romerske provinsen Hispania, det vil si dagens Spania, var en gang betraktet som det mest sannsynlige stedet, basert på hans familienavn Italicus, men om det var tilfelle ville den latinske skikken ha vært å kreve formen Italicensis, og det er høyst usannsynlig at Martialis ville ha sviktet i å nevne ham blant de kjente litterater fra Spania på den siste halvdelen av 100-tallet. Byen Patavium (Padova) i nordlige Italia er blitt foreslått av forskeren J. D. Campbell basert på en tilsynelatende favorisering av region i beskrivelsene i Punica og utbredelsen av navnet Asconius i inskripsjoner fra regionen.[4]

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Tidlig i livet var Silius en anerkjent rettstaler, senere en trygg og forsiktig politiker. Silius var generelt antatt å ha vært en frivillig og ivrig angiver under keiser Nero, reiste tiltale i domstolen mot personer som keiseren ønsket fordømt.[5] Han ble konsul det samme året som Nero døde, 68 e.Kr., og ble siden en nær venn og alliert med keiser Vitellius som han tjente sapienter et comiter, i henhold Plinius den yngre, det vil si klokt og vennskapelig.[5] Han er nevnt av historikeren Tacitus for å ha vært det ene av to vitner som var tilstede ved konferansene mellom Vitellius og Flavius Sabinus, den eldre broren av Vespasian, da legionene fra øst marsjerte raskt mot hovedstaden.[6] Silius ble prokonsul av Asia ca. 77 e.Kr. slik det er bevitnet i en inskripsjon fra Aphrodisias i Karia (dagens Tyrkia) som beskrev hans aktiviteter i opprettholde byens institusjoner.[7] I henhold til Plinius[5] gjorde han sine plikter og markerte seg selv som en av rikets viktigste menn.

Pensjonering og selvmord[rediger | rediger kilde]

Etter at hans prokonsulskap i Asia var avsluttet synes det som Silius gikk ut av politikken til fordel for et mer bedagelig liv; til tross for hans rikdom og posisjon i staten, synes det som om han ikke benyttet seg av sin makt og stort sett forsøkte å unngå å komme på kant med noen.[8] Således overlevde han det flaviske dynasti uten noen ulykke.

Plinius avbilder ham som i tilbaketrukne, lærde samtaler i sine villaer, han skrev, samlet ivrig på bøker og skulpturer,[9] og angivelig leste fra sine egne verker. Silius skrev poesi så tidlig som år 88.[10] Det er bestemt antatt at Punica ble skrevet i løpet av hans tilbaketrukne tid.[11] Martialis indikerer[12] at en del av Punica hadde blitt utgitt ved 92 og Silius ikke lenger presiderte i domstolene. Bok 14 har blitt datert forsøksvis til etter 96 basert på dikterens behandling av tyrannen Domitian (keiser fra 81 til 96).[13] Hans dikt inneholder flere avsnitt som angår flavierne, og Domitian er lovprist som en kriger og som en sanger viss lyre er søtere enn selv den til Orfeus.[14] Diktet nevner hovedsakelig Domitian, men senere synes det å diskutere keiser Nerva, skjønt Domitian kan ha vært den som ble ment ved en senere referanse.[15] Dikterens holdning til Domitian tenderer til å være rosende og vennlig, og benytter seg av det fulle spektrum av det samme panegyriske språket og billedbruken tilsvarende Vergil.[16]

Silius var betraktet som meget lærd av sine samtidige. Til tross for hans berømmelse, filosofen Epiktetos uttalte med fortvilelse at han hadde det største omdømmet som en filosof blant romerne grunnet et tilfelle av irrasjonell sinne mot sine egne venner,[17] og Cornutus, stoikeren, retorikeren og grammatiker, dedikerte til Silius en kommentar om Vergil.[18]

Silius hadde to sønner, en av dem, Severus, døde ung. Den andre, Decianus, ble også konsul som sin far.[19] Da han ble eldre flyttet han for godt til sine villaer i Campania, og var ikke en gang til stede ved seremonien da Trajan tiltrådte.[20] Silius idealiserte og bortimot dyrket to store romere fra fortiden, Cicero og Vergil. Han kjøpte Ciceros eiendom ved Tusculum[21] og graven til Vergil i Napoli, som han fikk restaurert.[22] Plinius nedtegnet at Silius særlig hadde respekt for Vergil, feiret Vergils fødselsdag mer omfattende enn sin egen og behandlet poetens grav som en helligdom.[23] Hans tosidige interesse i å skrive episk poesi og diskutere filosofiske spørsmål har blitt sammenlignet med den intellektuelle rekkevidden til hans helter, henholdsvis Vergil og Cicero.[24]

Silius var en av tallrike romere i det tidlige Romerriket som hadde sine meningers mot, og som utførte den perfekte praksis av stoikernes teori om selvmord. Punica 11.186-88 inneholder en lovprisning til selvmordet. Da han ble rammet av uhelbredelig kreft etter at han var blitt 75 år, sultet han seg selv til døde en gang rundt 103 e.Kr. Han skal ha holdt et smilende ansikt til det siste. Plinius bemerket at Silius var den siste gjenlevende personen som hadde vært konsul under Nero.[25]

Verker[rediger | rediger kilde]

Om Silius skrev ned sine filosofiske dialoger og taler kan vi ikke lenger vite. Hans eneste bevarte bok er hans episke dikt Punica som handlet om den andre puniske krig, det vil si krigen mot Karthago (218–201 f.Kr.), og var inndelt i 17 bøker (eller egentlig deler), besto av rundt 20 000 tekstlinjer, noe som gjorde det til det lengste bevarte diktet i latinsk litteratur.

Punica[rediger | rediger kilde]

Ridderens visjon av Rafel er basert på en episode i Bok 15 i Punica, valget til Scipio.

Det er vanskelig å datere Punica for forskerne, men to avsnitt, 3.594 og 14.680ff. sammen med flere dikt av Martialis sitert over indikerer at det var skrevet en gang mellom årene 83 og 103, og hvor Bok 3 er datert til 84 og Bok 14 en gang rundt 96.[26] Andre bøker kan ikke bli datert med nærmere presist. Diktene er delt inn i 17 bøker (deler) og består av daktylisk heksameter. Det har vært antatt at diktet var innledningsvis planlagt i heksader (grupper på seks) og den opprinnelige hensikten var å runde av komposisjonen i 18 bøker.[27]

Diktet benytter Vergil som sin fremste stilistiske og dramatiske inspirasjon gjennom hele verket. I åpningen er Punica konfigurert som fortsettelsen av Junos vrede mot Roma slik den hadde utviklet seg i Æneiden.[28] Titus Livius og Ennius[29] er viktige kilder for de historiske og poetiske informasjoner, og Homer særskilt er erklært som en betydningsfull modell for Silius som bemerker om ham i 12.788-9 at «hans [Homers] poesi omfavner jorden, havet, stjerne, og skyggene og han går musene en høy gang i sangen og Phoebus (= Appollo) i heder.»[30] Lucanus er også en framtredende modell for skrivingen av et historisk epos, geografisk digresjoner og stoiske tone, skjønt Silius' tilnærming av gudene er langt mer tradisjonell.[31]

Diktet åpner med en diskusjon om Junos vrede overfor Roma angående Aineias' behandling av Dido og av Hannibals karakter og oppvekst. Hannibal angriper Saguntum og mottar en romersk ambassadør. I Bok 2 er en romersk delegasjon hørt i Karthago, men Hannibal tar byen etter at forsvarerne heroisk har begått selvmord. Kartagerne er listet, Hannibal krysser Alpene, og Jupiter avslår at den puniske krig er en prøve av romernes mandighet i Bok 3. I 4 og 5 lider romerne nederlag ved Ticinius, Trebia, og ved innsjøen Trasimeno. Bok 6 ser tilbake på bedriftene til Atilius Regulus i den første punerkrigen mens Bok 7 beskriver Quintus Fabius Maximus' forhalingsstrategi. Bøkene 8-10 beskriver i levende detaljer slaget ved Cannae; Juno forsøker å forhindre at Hannibal marsjerer mot Roma. I Bok 11 overvintrer Hannibals hær i Capua sør for Roma hvor Venus svekker dem med luksus. Hannibal er beseiret ved Nola i år 12, noe som oppflammer romerne. Han gjør et angrep mot byen, men Juno stopper ham, og avslører at gudene er imot ham. Bok 13 forteller om romernes invasjon av Capua og døden til de Scipioene noen fører til Scipio Africanus' reise til underverden (nekyia), hans møte med de berømte døde heltene, og en forutsigelse av Sibylle om Hannibals nederlag. I bok 14 fortelles det om Marcellus' krigstog på Sicilia, og beskrivelse av forsvarsevnene til Arkimedes. I Bok 15 har Scipio, ved å velge dyd over last, en suksessfull krig i Spania hvor Hannibals bror blir drept i slaget ved Metaurus. Bok 16 beskrev alliansen mellom Roma og den numiske kongen Masinissa og Scipioenes kryssing inn i Afrika, men Bok 17 beskriver frakten av Kybeles statue til Roma, Hannibals voldsomme kryssing inn i Afrika, Junos appell til Jupiter for Hannibals liv, og slaget ved Zama. Diktet avslutter ved at Scipioene (Scipio Africanus og Scipio Aemilianus Africanus) vender i triumf tilbake til Roma.

Silius' stil skiller seg fra Vergil ved at han ikke fokuserer på noen få sentrale figurer, men deler sin handling opp mellom flere betydningsfulle helter.[32] Det oppmuntrer dikteren til å presentere viktige hendelser fra den romerske fortiden som en refleksjon av figurene og deres handlinger i diktets nåtid, gir ekko av den romerske tradisjonen ved bruk av exempla. Mens mange av epikkens betydningsfulle settstykker er inkludert, slik som utpenslede sammenligner, objektenes ekfraser, slik som Hannibals skjold i 2.391-456, en nekyia og en guddommelige deltagelse i og profeti om hendelsene. Det er også viktige elementer fra historiografien som taler som blir kontrastert i taler og detaljerte geografiske beskrivelser. Allegorier er særskilt viktige og Silius inkluderer figurer som Fides, «troen», i Bok 2, Italia i 15, og Virtus og Voluptas i Bok 15, noe som fortsetter tendensen mot allegorien som var betydningsfullt hos Publius Papinius Statius, en samtidig av Silius.[33]

Silius' metrikk og språk kan bli tett sammenlignet med den tilsvarende til Vergil, særlig hans bruk av spondé.[34] Stoismen og stoisk etisk tanke er gjennomgående betydningsfulle temaer i Punica. Krigen er satt opp som en prøve for romersk virtus som må overkommes med hardt arbeid, lignende til det stoiske ideal om å overkomme motgang med indre mot og prøvelser.[35] «Herkules' valg» er en yndet stoisk parabel (lignelse) som er gitt til Scipio i Bok 15, og hele tiden benyttes krigens prøvelser til å gi moralske lekser og diskusjoner av stoiske sammenhenger som følelser, fornuft og skjebne.

Silius' innflytelse[rediger | rediger kilde]

De eneste antikke forfattere som gir referanser til Silius er Martialis, Plinius, og Sidonius Apollinaris. Plinius' bedømmelse er at Silius skrev poetisk maiore cura quam ingenio, det vil si «med mer iver enn geni» har oppmuntret til det syn at Silius er en talentfull, men tross alt en middelmådig og uinspirerende poet. Diktet synes å ha vært bortimot ukjent i middelalderen. Francesco Petrarcas Africa ble komponert uavhengig av Punica da manuskriptet til diktet ble oppdaget av Poggio Bracciolini i 1417 ved klosteret Sankt Gallen i løpet av konsilet i Konstanz.[36] Julius Caesar Scaligers harde bedømmelse av Silius har i stor grad bidratt til ødelegge hans omdømme.[37]

Mange forfattere ble kjente med Silius' epos, blant annet Michel de Montaigne, John Milton, John Dryden (som beskrev ham som bedre enn Lucanus), Edward Gibbon, og Alexander Pope.[38] Joseph Addison har særlig inkludert mange sitat fra Silius i sitt verk Dialogue on Medals, det samme gjorde Thomas Macaulay i sine verker.[39] Interesse for Silius' lange dikt forsvant bortimot helt i løpet av 1800-tallet.[40] For de visuelle kunstarter er renessansemaleren Rafaels Ridderens visjon en behandling av Silius' Scipios valg.[41] Til tross for Silius' tapte omdømme har klassiske forskere med deres fornyete interesse for epos fra den sene keisertiden synes å vende sin oppmerksomhet til sist også for Silius' poesi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tiberius Catius Asconius Silius Italicus: Punica, bind 1, ved Ernesti, Johann Christian Gottlieb (1791), Weidmann, også tilgjengelig som E-bok fra Google ved registrering
  2. ^ von Albrecht, Michael (1994): Geschichte der rømischen Literatur, München; eller i engelsk oversettelse, A History of Latin Literature, bind 2, s. 960.
  3. ^ Albrecht, A History of Latin Literature, bind 2, s. 959.
  4. ^ Campbell, D. J. (1936): «The Birthplace of Silius Italicus» i: Classical Review 50, ss. 55-58.
  5. ^ a b c Pliny 3.7.3
  6. ^ Tacitus: Histories 3.65
  7. ^ Calder, W. (1935): «Silius Italicus in Asia» i: Classical Review 1935, ss. 216-217.
  8. ^ Pliny 3.7.4
  9. ^ Martialis bemerker i 6.64 at Silius leste hans epigrammer.
  10. ^ Martialis 4.14.
  11. ^ Albrecht, s. 960 n.4
  12. ^ Martialis 7.63.
  13. ^ MacDermott, W. & Orentzel, A.: «Silius and Domitian» i: American Journal of Public Health 1977, ss.24-34
  14. ^ Punica 3.607-29 og 14.686-88.
  15. ^ MacDermott, W. & Orentzel, A.: «Silius and Domitian» i: American Journal of Public Health 1977, ss.30-31
  16. ^ MacDermott, W. & Orentzel, A.: «Silius and Domitian» i: American Journal of Public Health 1977, ss.29-34
  17. ^ Epict. Diss. 3.8.7
  18. ^ Char. Gramm. 1.125.16-18.
  19. ^ Martial 8.66
  20. ^ Pliny 3.5.7.
  21. ^ Martial 11.48.
  22. ^ Martial 11.50.
  23. ^ Pliny 3.7.8-9.
  24. ^ Martial 11.48.
  25. ^ Pliny 3.7.10.
  26. ^ Wistrand, E. (1956): Die Chronologie der Punica des Silius Italicus, Göteborg
  27. ^ Albrecht, s. 964
  28. ^ Albrecht, ss. 962ff. for en diskusjon om kildene.
  29. ^ Pun. 12.342-419 er et avsnitt som lovpriser Ennius.
  30. ^ Albrecht, s. 962 for en liste av homeriske episoder hos Silius som ikke er funnet hos Vergil.
  31. ^ Albrecht, s. 984.
  32. ^ Albrecht, s. 965.
  33. ^ Feeney, D. (1991): The Gods in Epic, Oxford
  34. ^ Albrecht, s. 967.
  35. ^ Albrecht, ss. 967ff. for en diskusjon av Silius' stoisme med referanser.
  36. ^ Conte G. B. (1994): A History of Latin Literature, Baltimore, s. 495.
  37. ^ Albrecht, s. 969.
  38. ^ Bassett, E. (1953): «Silius Italicus in England» i: Classical Philology, ss. 155-168.
  39. ^ Bassett, ss. 166-168.
  40. ^ Bassett, s. 168
  41. ^ Albrecht, s. 969.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Augoustakis, Antony (2008): «The Other as Same: Non-Roman Mothers in Silius Italicus' Punica» i: Classical Philology, 103,1 (2008), s. 55-76.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]