Alexander Pope

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alexander Pope
Alexander Pope
Alexander Pope, ved Michael Dahl, ca 1727
Født 21. mai 1688
London
Død 30. mai 1744 (56 år)
Twickenham (i dag et område av London)
Yrke Forfatter, poet, oversetter
Nasjonalitet England England
Språk Engelsk
Periode 1700-tallet
Sjanger Poesi, oversettelser
Debut Pastorals (1709)
Signatur
Alexander Popes signatur

Alexander Pope (21. mai 168830. mai 1744 i Twickenham) var en engelsk forfatter, litterat og oversetter. Han oversatte Iliaden og Odysséen til engelsk, og var kjent for sine velformede, ofte satiriske vers.

Hans foreldre var katolske, noe som hindret ham i å studere ved Englands protestantiske universiteter; følgelig var han i de fleste henseende autodidakt. På grunn av tuberkulose i knoklene ble han ikke høyere enn 137 cm og led hele livet av hodepine. Fra tolvårsalderen kunne han verken kle på seg eller reise seg. Det kan være en del av forklaringen på hans overfølsom og ofte irritable gemytt.

Pope ble tidlig bitter, men var allerede som barn meget begavet og vendte seg til bøkenes verden. På hans tid hadde England et velutdannet lesende publikum, og det meste av den greske og romerske diktningen var oversatt. Smak og omdømme – taste and judgement – var begreper for samtidens estetikk. Det er bakteppet for Popes lyriske diktning; de fleste har rot i klassisk dannelse og eldre dikting. «Pope blandet suverent og virtuost en ofte ertende samtaletone med litterære ekkoeffekter fra de mest forskjellige hold. I hans ungdoms hyrdediktning (Pastorals, 1709) kan man i en og samme strofe utskille gjenklang fra både Milton og Spenser, som liksom tvinner seg rundt grunntonen fra Vergils ekloger.»[1]

Tidlige karriere[rediger | rediger kilde]

Alexander Pope (1688-1744)

I mai 1709 ble Popes Pastorals utgitt i den sjette delen av Tonsons Poetical Miscellanies. Det skaffet ham øyeblikkelig berømmelse og ble fulgt av An Essay on Criticism i mai 1711, som likeledes ble godt mottatt. Det dannede publikum gjenkjente Aristoteles, Horats, Quintilian, Boileau og andre bak Popes elegante vers. Han gjorde ikke krav på å fremme nye tanker og det ble heller ikke forventet. Pope satte selv ord på dikterens oppgave som «What oft was thought, but ne'er so well express'd.»[1] Hans evne til fremme ordknappe setninger i aforismens form ble høyt skattet av engelskmennene, da som senere, og han er den tredje mest hyppige siterte forfatter i The Oxford Dictionary of Quotations, etter Shakespeare og Tennyson.[2]

På omtrent samme tid, 1711, ble han venner med Tory-forfattere som John Gay, Jonathan Swift, Thomas Parnell og John Arbuthnot, som sammen opprettet en egen klubb, den satiriske Scriblerus Club. Målet med klubben var å drive satire med uvitenhet og pedanteri i form av den fiktive lærde Martinus Scriblerus. Pope ble også venner med Whig-forfattere på den motsatte politiske fløyen, som blant annet Joseph Addison og Richard Steele. I mars 1713 ble Windsor Forest utgitt til stor anerkjennelse.[3]

I løpet av den tiden Pope omgikkes Joseph Addison, bidro han til Addisons tragedie Cato foruten at han også skrev for avisene The Guardian og The Spectator. På omtrent denne tiden begynte han å arbeide med oversettelsen av Iliaden, noe som var en langvarig og smertefull prosess — utgivelsen begynte i 1715 og varte fram til 1720.[3]

I 1714 forverret den politiske situasjonen seg i England ved dronning Annes død og den påfølgende omdiskuterte etterfølgelsen mellom Huset Hannover og jakobittene, noe som førte til et forsøk på jakobittisk opprør i 1715. Selv om Pope var katolikk og det kunne ha vært forventet at han støttet jakobittene utfra sine religiøse og politiske tilknytning, er det i henhold til Maynard Mack, «hvor Pope selv sto i disse sakene kan antagelig aldri bli sikkert kjent». Disse hendelsene førte til et tilbakeslag for torienes framgang og Popes venn, Henry St John, 1. vicomte Bolingbroke, flyktet til Frankrike.

Pope levde i sine foreldres hus i Mawson Row, Chiswick, mellom 1716 og 1719; den røde mursteinsbygningen er i dag Mawson Arms, og han er minnet med en blå plakett.[4]

Inntektene fra hans oversettelser av Homer gjorde det mulig for Pope å flytte til en villa i Twickenham i 1719 hvor han opprettet sin nå berømte grotte og hageanlegg. Han dekorerte sin hule med alabast, marmor, pyritt og krystaller, foruten også stalaktitter, slangesteiner og lignende. Dessuten installerte han speil her og der, kostbare prydgjenstander i hans tid. Et camera obscura ble også opprettet til stor fornøyelse for hans gjester. Selv om huset forlengst er blitt revet, har mye av grotten blitt bevart. Den ligger i dag under skolen Radnor House Independent Co-ed School, og er tidvis åpent for offentligheten.[5][6]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1711An Essay on Criticism
  • 1712The Rape of the Lock
  • 1713 – Windsor Forest
  • 1717 – Eloisa to Abelard
  • 1717 – Elegy to the Memory of an Unfortunate Lady
  • 1728 – The Dunciad
  • 1734 – Essay on Man
  • 1735 – The Prologue to the Satires

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie 2, Oslo, s. 20
  2. ^ Dictionary of Quotations (1999)
  3. ^ a b «Alexander Pope» i: Literature Online biography (2000)
  4. ^ Clegg, Gillian: «Chiswick History». People: Alexander Pope. chiswickhistory.org.uk.
  5. ^ Gordon, Ian (2002): «An Epistle to a Lady (Moral Essay II)»
  6. ^ London Evening Standard, 2. november 2010

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Alexander Pope – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Alexander Pope – sitater