Charles Maigrot
| Charles Maigrot | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1. jan. 1652[1][2] Paris | ||
| Død | 28. feb. 1730[3][2] (78 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Titulærbiskop, katolsk prest (1676–), misjonær, katolsk biskop (1700–) | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Det parisiske ytremisjonsselskap | ||
| Signatur | |||
 | |||
Charles Maigrot (født 1652 i Paris i Frankrike, død 28. februar 1730 i Roma) var katolsk biskop i Kina og en viktig skikkelse i den tredje fasen av ritestriden i Kina.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Etter teologiske studier ved Sorbonne i Paris trådte Maigrot inn i presteseminaret til «Missions Etrangères de Paris» (M.E.P.) samme sted. Den 19. januar 1681 ble han sendt av sted til Det fjerne østen, og etter et kort opphold i Siam dro han sammen med den nyutnevnte generaladministrator for de kinesiske misjoner, pater François Pallu M.E.P. til Kina i januar 1684. Men Pallu ble syk, og før han døde senere samme år, hadde han utnevnt Maigrot til administrator for Kina og til apostolisk vikar for fire kinesiske provinser. I 1687 bekreftet Den hellige Stol ham som apostolisk vikar for Fujian, og i 1696 ble han utnevnt til titulærbiskop.
Maigrots største betydning ligger i hans Mandat av 26. mars 1693, som innledet den heftigste fase av den kinesiske ritestriden. I syv punkter forbød Maigrot de katolske misjonærer og kinesiske katolikker i Fujian å benytte de tradisjonelle kinesiske navnene Tien («Himmel») eller Shangdi («Høyeste hersker») som betegnelser for den kristne Gud. Han tillot kun ordet Tienzhu («Himmelens herre»). Videre forbød han kristne å ta del i forfedrekulten og konfuciuskulten.
I 1697 lot han sitt mandat fremlegge for Det hellige Officium i Roma. Det førte til dekretet Cur Deus optimus av 20. november 1704 som utvidet Maigrots mandat til hele Kina. Beslutningen ble forsøkt iverksatt i Kina av pavens legat Charles-Thomas Maillard de Tournon. Den kinesiske Kangxi-keiseren oppfattet det hele som svært krenkende, og han visste at det var biskop Maigrots råd som lå til grunn for pavens beslutning. Han utviste Maigrot den 17. desember 1706.
Maigrot kom i 1709 til Roma og tilbrakte resten av sitt liv der, hvor han samlet material om kinesisk religion og filosofi. Hans hovedverk «De Synica Religione Dissertationes quatuor» ble aldri offentliggjort.
Verker[rediger | rediger kilde]
- Lettre... à Maigrot de Metellopolis..., 1685.
- Mandatum seu Edictum..., 26. mars 1693, i: Apologie des Dominicains..., 1699, 451-459, Historia cultus Sinensium..., 1700, 332-338, De Ritibus Sinensium..., 1700, 23, Acta Causae Rituum..., 1704, 3-8, u.a.a. O. (s. Streit/Dindinger, Bibliotheca Missionum VII, Nr. 2686).
- Epistola..., 10.11. 1693, i: Apologie..., 1699, 459-468, Historia cultus Sinensium..., 1700, 402-408, Raccolta di varie principali scritture..., 1700, 3-7, Platel, Mémoires Historiques...VI, 1766, 88-90.
- Reverendissimi D. Caroli Maigrot de facta.... 10.11. 1693, i: Historia cultus Sinensium..., 339-401.
- Copie d'une lettre... 11.1. 1699, 1700, 1701, ital. 1700;
- Mémoire de Maigrot l'évesque de Conon... 28.10. 1700, i: Anecdotes sur l'état de la Réligion VII, 1742, 2.
- Lettre, 26.11. 1700, ibid. 1.
- Lettre, 1.1. 1700, i: Mémoires historiques sur les constitutions MEP, s.a., 137-139. *Observationes...in librum, quem RR. Patres Societatis Jesu Pekini circa praesentes de cultibus Sinicis controversias typis ediderunt, 1704'
- Protestatio..., 27.7. 1706, i: Platel, Mémoires Historiques VI, 1766, 172-188.
- Lettera... a Gallovay, 4.5. 1708, i: Memorie storiche VII, 1761, 47-48.
- Anecdotes sur l'état de la Réligion... III', 164.
- Dichiarazione, 5.10. 1709, i: Memorie storiche II, 1761, 197-203
- Déclaration..., 18.10. 1709, i: Mémoires pour Rome IV, 1710, 31-33, Apologia delle Risposte, 1710, 222;
- Secunda Declaratio... 1710, ibid. 223-224
- Tertia Declaratio... 1710, ibid. 225-229
- Lettre 19.9. 1711, i: Anecdotes sur l'état de la Religion III, 272;
- Examen des faussetez sur les cultes chinois... avancées par le Pere Joseph Jouvenci, Jésuite..., 1714 (angivelig av dominikaneren Minorelli, men i virkeligheten av Maigrot)
- Brev av 27.5. 1726, i: François Bontinck, La lutte autour de la liturgie chinoise aux XVIle et XVIIIe siècles, 1962, 522 f.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi var:
- Erkebiskop Odoardo Cibo (Cybo) (1610-1705) *bispeviet ca 1670
- Biskop Bernardino (Antonio) della Chiesa, O.F.M. Ref. (1644-1720) *1680
- Biskop Charles Maigrot, M.E.P. (1652-1730) *1700[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 10687923p, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b CERL Thesaurus, CERL-ID cnp01311624, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ catholic-hierarchy.org maig, lest 22. februar 2022