Jansenismen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Cornelius Jansen

Jansenismen var en retning innen kristen filosofi som har sitt navn fra sin grunnlegger og fremste eksponent, den flamske teolog Cornelius Jansen (15851638). Den ble aldri noen massebevegelse, men hadde en viss betydning blant det lesende publikum, i borgerskapet og i aristokratiet.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Jansen, som var en motstander av jesuittene, gikk inn for at man skulle vende tilbake til de filosofiske og teologiske fundamenter man etter hans mening fant hos den hellige Augustin. Hans posthumt publiserte verk Augustinus (1640) fikk en betydelig innflytelse, og blant de tenkere som tok til seg «jansenismen» var Racine og Pascal. I Frankrike ble jansenismen forbundet med klosteret i Port-Royal-des-Champs, som drev en rekke av de skoler som utdannet Racine og Pascal, med forfatterskapet til Pasquier Quesnel.

Jansenismen ble fordømt som heretisk i en rekke pavelige buller, fremfor alt av pave Innocens X og av pave Klemens XI (Unigenitus). Det er verdt å merke seg at ettersom Jansen selv var død innen hans hovedverk og fordi han hadde tatt med erklæringer om sin beredvillighet og lydighet overfor den katolske kirke, ble han selv aldri betraktet som noen heretiker. Den endelige avvisning av jansenismen kom fra pave Pius X, som gikk inn for hyppig, gjerne daglig, kommunion, og som anbefalte barnekommunion fra ca. åtte års alder.

I Frankrike forsøkte kong Ludvig XIV, under innflytelse fra jesuittene, å få en slutt på jansenismen. Et særlig fokus var i den forbindelse klosteret i Port-Royal. I 1710 ble de siste nonnene sendt derfra og klosteret derpå jevnet med jorden. Tilhengere til jansenismen som flyktet fra Frankrike slo seg ofte ned i Nederland, og særlig i område rundt Utrecht. Dette kan sees i sammenheng med den gammelkatolske bevegelsen og utviklingen av Utrechtunionen i slutten av 1800-tallet.

Teologi[rediger | rediger kilde]

Jansenismen la stor vekt på arvesynden, det menneskelige forderv, den guddommelige nådes nødvendighet, og predestinasjon. I jansenistisk tenkning var menneskene født onde, og uten guddommelig hjelp kunne det aldri bli godt. Dette betød at man måtte være svært omhyggelig med hvilke valg man fattet, legge for dagen et høyt nivå av fromhet og moralsk rettskaffenhet, og forberede seg grundig ved bønn og skriftemål før man mottok kommunion (og dermed tenderte jansenismen mot svært sjelden mottakelse av nattverdens sakrament). Jansenismens forestilling om predestinasjonen, med grunnlag i Augustins verker og med stor likhet til kalvinismens predestinasjonslære, var at bare et svært begrenset antall mennesker, de «utvalgte», var forutbestemt den evige frelse.

Kontrast: Molinisme

Eksterne lenker og referanser[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jansenism – bilder, video eller lyd