Portal:Antarktis/Utvalgt ekspedisjon/Arkiv
Dette arkivet har 1 oppføringer, hver oppføring vil vises ca. 365 dager i året på portalsiden, med mindre feltet er konfigurert for tilfeldig valg. Hvis oppføringen du har lagt til ikke har dukket opp i denne telleren ennå kan du prøve å . Hvis det ikke fungerer, sjekk at du har lagt til malen {{les mer}} i oppføringen.
| Innhold: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 |
1
Terra Nova-ekspedisjonen (1910–1913), offisielt British Antarctic Expedition 1910, var en britisk ekspedisjon ledet av Robert Falcon Scott. Ifølge ham var hovedmålet å ta seg til Sydpolen for å sikre at det britiske imperiet fikk æren for prestasjonen. Scott og fire ledsagere nådde Sydpolen 17. januar 1912, men oppdaget at en ekspedisjon ledet av Roald Amundsen hadde vært der trettitre dager tidligere. På ferden tilbake til Cape Evans-basen omkom Scott og hans ledsagere. Dagbøkene deres ble funnet under et søk etter sydpolgruppen åtte måneder senere, og dermed ble deltagernes historie kjent.
2
Southern Cross-ekspedisjonen var den første britiske oppdagelsesreisen i den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning og en forløper for de mer berømte ekspedisjonene til Robert Falcon Scott, Ernest Shackleton og Roald Amundsen. Det var den norskfødte, halvt engelske utforskeren og skolemesteren Carsten Borchgrevink som hadde ideen til ekspedisjonen, som var den første som gjennomførte en overvintring på det antarktiske fastlandet. Ekspedisjonen var også den første som seilte til Rossbarrieren siden James Clark Ross oppdaget den i 1839–43, og den første som foretok ilandstigning på barrieren. Ekspedisjonen var dessuten banebrytende i bruk av hunder og sleder i Antarktis.
3
Scotia-ekspedisjonen (Scottish National Antarctic Expedition, SNAE) 1902–04 var en ekspedisjon til Antarktis, organisert og ledet av den skotske naturforskeren William Speirs Bruce. Selv om ekspedisjonen ble overskygget av den prestisjefylte Discovery-ekspedisjonen under ledelse av Robert F. Scott, gjennomførte Scotia-ekspedisjonen et omfattende program med utforskning og vitenskapelig arbeid. Den første meteorologiske stasjonen i Antarktis ble etablert, og det ble oppdaget nytt land øst for Weddellhavet. Den store samlingen med biologiske og geologiske prøver førte sammen med prøver fra Bruces tidligere reiser til etableringen av Scottish Oceanographical Laboratory i 1906.
4
Nimrod-ekspedisjonen (engelsk: The British Antarctic Expedition 1907–09) var den første av tre ekspedisjoner Ernest Shackleton ledet til Antarktis. Hovedmålet var å bli først til å nå Sydpolen, i tillegg hadde ekspedisjonen en rekke geografiske og andre vitenskapelige formål. Ekspedisjonen nådde 88° 23' sørlig bredde, til da det sørligste punkt nådd av mennesker og kun 97 nautiske mil (180 km) fra Sydpolen. Ekspedisjonen var den første til å bestige Mount Erebus, den nest høyeste vulkanen i Antarktis, og en separat gruppe ledet av den walisisk-australske geologen og professoren Edgeworth David nådde den beregnede posisjonen for den magnetiske Sydpolen.
5
Discovery-ekspedisjonen var den første offisielle britiske utforsking av Antarktis siden James Clark Ross' reise seksti år tidligere. Den omfattende ekspedisjonen ble organisert i fellesskap av Royal Society og Royal Geographical Society (RGS), og tok sikte på å gjennomføre vitenskapelige og geografiske undersøkelser i det som hovedsakelig var et uberørt kontinent. Ekspedisjonen var også starten på den antarktiske karrieren for mange som senere skulle bli fremtredende personer i «den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning», blant andre Robert Falcon Scott, som ledet ekspedisjonen, Ernest Shackleton, Edward Wilson, Frank Wild, Tom Crean og William Lashly.
6
.jpg)
Shackleton–Rowett-ekspedisjonen (1921–22) var den siste antarktisekspedisjonen til den britiske polarforskeren Ernest Shackleton og markerte slutten på den heroiske tidsalder for antarktisutforskning. Ekspedisjonen ble finansisert av forretningsmannen John Quiller Rowett, og benevnes tidvis som Quest-ekspedisjonen etter ekspedisjonsskipet «Quest», en ombygd norsk selfangstskute. Shackletons opprinnelige plan hadde vært å utforske Beauforthavet i Arktis, men denne planen hadde blitt forkastet etter at kanadiske myndigheter holdt tilbake økonomisk støtte. «Quest» var mindre enn fartøyene som hadde blitt benyttet på de foregående ekspedisjonene, og hun viste seg raskt lite egnet for oppgaven. Fremdriften sørover ble forsinket av skipets dårlige seilingsegenskaper og hyppige motorproblemer. Før ekspedisjonen hadde kommet skikkelig i gang, døde Shackleton om bord i skipet rett etter ankomst Sør-Georgia.
7
Endurance-ekspedisjonen (offisielt Imperial Trans-Antarctic Expedition) 1914–17 var en ekspedisjon initiert og ledet av Ernest Shackleton for å krysse det antarktiske kontinent, ved ekspedisjonens start den siste store polare utfordring. Ekspedisjonens fartøy «Endurance» gikk imidlertid tapt i isskruing og deltakerne i ekspedisjonen reddet livet ved at deler av gruppen klarte å seile til Sør-Georgia hvor de fikk varslet norske hvalfangere.
8
Den svenske antarktisekspedisjonen 1901–03 under ledelse av Otto Nordenskjöld var den første svenske ekspedisjonen til Antarktis. Det var også en av de første vitenskapelige ekspedisjonene til det for det meste uutforskede kontinentet. Til tross for at ekspedisjonen var spekket med strabasiøse opplevelser og problemer, fikk den et vellykket utfall og bidro til stor vitenskapelig fremgang.
9
Den australasiatiske antarktisekspedisjonen var en forskningsekspedisjon til Antarktis som ble gjennomført fra 1911 til 1914. Den ble ledet av den australske geologen Douglas Mawson som ble adlet for sin innsats. I 1910 startet han planleggingen av en ekspedisjon som skulle kartlegge den 3 200 kilometer lange kystlinjen av det antarktiske kontinent som ligger sør for Australia. Australian Association for the Advancement of Science godkjente hans planer og bidro med betydelig finansiering av ekspedisjonen. Den resterende finansieringen ble skaffet til veie gjennom offentlig innsamling og andre donasjoner.
10
Belgica-ekspedisjonen var en belgisk ekspedisjon til kysten av Antarktishalvøya mellom 1897 og 1899. Leder av ekspedisjonen var belgieren Adrien de Gerlache, mens den unge og foreløpig ukjente Roald Amundsen tjenestegjorde som skipsoffiser. Blant den vitenskapelige staben deltok den berømte legen Frederick Cook. Belgica-ekspedisjonen regnes som en av de mest betydningsfulle og viktigste ekspedisjoner til Antarktis. «Belgica», en ombygd norsk hvalfangstskute, var det første ekspedisjonsskipet som overvintret i Antarktis, og ekspedisjonen markerer begynnelsen på den heroiske tidsalder for antarktisutforskning.
11
Fram-ekspedisjonen var en norsk antarktisekspedisjon ledet av Roald Amundsen, og den første som nådde Sydpolen. I årene 1910 til 1913 reiste Amundsen med «Fram», som også ble brukt to ganger i Arktis, til Hvalbukta der han førte hunder og utstyr i land og satte opp sitt vinterkvarter. Derfra dro han med hundesleder fra sin base Framheim mot Sydpolen hvor han ankom den 14. desember 1911, 34 dager før hans rival Robert Falcon Scott fra den britiske Terra Nova-ekspedisjonen. Han hadde vunnet «kappløpet om Sydpolen».
12
Gauss-ekspedisjonen (1901–1903) var den første tyske ekspedisjonen til Antarktis. Den ble ledet av den erfarne polarforskeren og geologiprofessoren Erich von Drygalski. Ekspedisjonens formål var å undersøke det antarktiske kontinentet sør for Kerguelen.
Ekspedisjonsskipet «Gauss» avreiste fra Kiel sommeren 1901. En liten gruppe ble stasjonert ved Kerguelen, mens resten av ekspedisjonen fortsatte videre sørover. Drygalski avla Heard Island en kort visitt og frambrakte den første omfattende vitenskapelige informasjonen om øyas geologi, flora og fauna.
Til tross for at «Gauss» lå fastfrosset i isen i 14 måneder, fram til februar 1903, oppdaget ekspedisjonen nytt land i Antarktis: Keiser Wilhelm II Land med vulkanen Gaussberg.
13
.jpg)
Charcots første antarktisekspedisjon var en fransk ekspedisjon til Antarktis mellom 1903 og 1905, ledet av den franske legen og oppdagelsesreisende Jean-Baptiste Charcot. Ekspedisjonen planla å lete etter den savnede svenske antarktisekspedisjonen under ledelse av Otto Nordenskjöld, men da denne ekspedisjonen ble berget av den argentinske korvettern «Uruguay», ble den viktigste oppgaven til Charcots ekspedisjon å kartlegge vestkysten av den antarktiske halvøy.
14
.jpg)
Charcots andre antarktisekspedisjon var en fransk ekspedisjon til Antarktis mellom 1908 og 1910, ledet av den franske legen og oppdagelsesreisende Jean-Baptiste Charcot. Ekspedisjonen utforsket Bellingshausenhavet og oppdaget flere øyer og steder på vestsiden av den antarktiske halvøy fra ekspedisjonsskipet «Pourquoi-Pas?».
15
Antarctic-ekspedisjonen 1894–95 var en hvalfangstekspedisjon som seilte til Rosshavet i 1894 til 1895 med skipet «Antarctic», ført av kaptein Leonard Kristensen. Ekspedisjonen var organisert og ledet av Henrik Johan Bull og var finansiert av Svend Foyn. Blant ekspedisjonens deltakere var også Carsten E. Borchgrevink. Ekspedisjonen er blitt berømt fordi en gruppe på åtte mann, inkludert Borchgrevink, Bull og Kristensen, greide å komme seg i land på Kapp Adare den 24. januar 1895. Dette er den første dokumenterte ilandstigning på det antarktiske kontinent. Borchgrevink tok de første prøver av lav og bergarter fra kontinentet. Hvalfangstmessig var ekspedisjonen resultatløs.
16
.JPG)
Samveldets trans-antarktiske ekspedisjon 1955–58 (Commonwealth Trans-Antarctic Expedition, CTAE) var den første ekspedisjonen som krysset det antarktiske kontinent via Sørpolen. Ekspedisjonen var et privat foretak, men mottok støtte fra myndighetene i Storbritannia, New Zealand, USA, Australia og Sør-Afrika. Den ble ledet av den britiske utforskeren Vivian Fuchs, mens Edmund Hillary ledet den newzealandske støttegruppen på rosshavssiden. Det var den første ekspedisjonen over land som nådde Sørpolen siden Amundsen og Scott i 1911/12.
17
.jpg)
Norvegia-ekspedisjonene betegner fire norske antarktisekspedisjoner som ble gjennomført i perioden 1927–1931. Ekspedisjonene ble primært sendt for å utforske hvalforekomster i Sørishavet, og var finansiert av hvalfangstpioneren Lars Christensen. Ekspedisjonene annekterte også flere områder for Norge, blant annet Bouvetøya i 1927 og Peter I Øy i 1929, og oppdaget flere til da ukjente landområder.
Ekspedisjonene benyttet det ombygde selfangstskipet «Norvegia», som har gitt navn til ekspedisjonene. De to siste ekspedisjonene benyttet også fly for rekognosering. Norvegia-ekspedisjonene ble videreført gjennom Thorshavn-ekspedisjonene, også finansiert av Christensen.