Portal:Antarktis/Utvalgt artikkel/Arkiv
Farthest South er et begrep som ble brukt til å betegne den sørligste breddegraden nådd av oppdagere før Sydpolen ble erobret i 1911. Vesentlige skritt på veien mot Sydpolen var oppdagelsen av landområdene sør for Kapp Horn i 1619, kaptein James Cooks kryssing av polarsirkelen i 1773, og de tidligste bekreftede observasjoner av det antarktiske fastlandet i 1820. Fra slutten av det 19. århundre ble den videre jakten på de sydligste breddegradene i realiteten et kappløp for å nå Sydpolen, som kulminerte i Roald Amundsens seier i desember 1911.
I årene før det å nå Sydpolen var et realistisk mål, var det andre motiver som trakk eventyrere sørover. Opprinnelig var drivkraften oppdagelser av nye handelsruter mellom Europa og Østen. Etter at slike ruter var blitt etablert, og de viktigste geografiske trekk på jorden var grovt kartlagt, var det «Terra Australis» som i følge myten lå skjult i sør som var den store fristelsen. Troen på eksistensen til dette antatte landet ble bevart langt inn i det 18. århundre; oppdagelsesreisende var motvillige til å akseptere sannheten som langsomt kom frem, om et kaldt og tøft miljø i landområdene rundt Sørishavet.
James Cooks reiser i 1771–74 demonstrerte konkluderende med den fiendtlige naturen i et hvilket som helst skjult landområde. Dette førte til en forskyvning av fokus i første halvdel av det 19. århundre, fra handel og mot utforskning og oppdagelse. Etter den første overvintringen på kontinentet Antarktis i 1899 virket utsiktene til å nå Sydpolen realistiske, og kappløpet mot Sydpolen begynte. Britene var fremragende i dette arbeidet, som var preget av rivaliseringen mellom Robert Falcon Scott og Ernest Shackleton under «den heroiske tidsalder for antarktisutforskning». Shackletons innsats kom til kort; Scott nådde Sydpolen i januar 1912, for å finne ut at han var blitt slått av Amundsen.
Blåhval (Balaenoptera musculus) er det største dyret som noen gang har levd på jorden, uansett tid og art. Tungen kan veie like mye som en elefant, hjertet er så stort som en bil, og noen av blodkarene er så store at et menneske kan svømme der. Det vitenskapelige navnets epitet musculus betyr «muskuløs» men kan også bety «liten mus», noe Linné sannsynligvis var fullt klar over da han beskrev arten.
Blåhvalen er en finnhval og tilhører bardehvalene, er et sjøpattedyr som kan bli inntil 34 meter lang og veie opptil 190 tonn. Sørlig blåhval har en torpedolignende kropp og holder til på den sørlige halvkule og er tradisjonelt den fysisk største av underartene. I snitt blir den gjerne et par meter lengre enn nordlig blåhval. Den lengste blåhvalen som noen gang er målt var ei 33,58 meter lang ku som ble fanget ved Grytviken i Sør Georgia i 1909.
Det var rikelig med blåhval i de fleste hav fram til begynnelsen av det 20. århundre. Årsaken til at det ikke var fangst av blåhval før skyldes i hovedsak at blåhvalen er et hurtig dyr. Før granatharpunen ble oppfunnet på 1860-tallet var ikke hvalbåtene tilstrekkelig hurtige og manøvreringsdyktige til å jakte blåhval. Det ble det imidlertid en endring på da nordmannen Svend Foyn i 1864 monterte Erik Eriksens oppfinnelse, granatharpunen, på den dampdrevne hvalfangstskuta «Spes & Fides». Harpunen ble skutt ut av en såkalt harpunkanon montert i baugen på båten. Etter dette blomstret hvalfangstnæringen til høyder som nesten utryddet både blåhvalen og flere av dens slektninger.
Den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning beskriver en epoke som strakte seg fra slutten av det 19. århundret til begynnelsen av 1920-tallet. Gjennom denne 25-årsperioden ble det antarktiske kontinentet fokuset for en internasjonal innsats som resulterte i vitenskapelig og geografisk utforskning, og seksten store ekspedisjoner ble satt igang fra åtte forskjellige land. Felles for disse ekspedisjonene var begrensningen på tilgjengelige ressurser før fremskritt i transport- og kommunikasjonsteknologien revolusjonerte arbeidet under utforskningen. Dette betydde at hver ekspedisjon ble en bragd av utholdenhet som testet sitt personell til fysiske og mentale grenser, og noen ganger utover. Det «heroiske» merket, tilkjent senere, anerkjente motgangen som måtte overvinnes av disse pionerene. Mange overlevde ikke denne erfaringen, og 17 medlemmer omkom i løpet av denne perioden.
I løpet av disse ekspedisjonene ble både den geografiske og magnetiske Sydpolen nådd. Det å være først til Sydpolen var et primært mål i noen av ekspedisjonene, og var den eneste begrunnelsen for Roald Amundsens vågestykke. Men dette var ikke det eneste aspektet av polarforskning på denne tiden; andre ekspedisjoner jobbet med definerte mål i ulike områder av kontinentet. Som et resultat av all denne aktiviteten ble store deler av kontinentets kystlinje oppdaget og kartlagt, og betydelige deler av innholdet ble utforsket. Ekspedisjonene genererte også store mengder vitenskapelige data og prøver over et bredt spekter av vitenskapelige områder. Eksaminasjonen og analysene holdt verdens vitenskapelige miljøer opptatt i flere tiår.
Antarktikas historie starter med tidlige vestlige teorier om et enormt kontinent, kjent som Terra Australis, antatt å eksistere langt sør på kloden. Begrepet Antarktis refererer til det motsatte av den arktiske sirkel og ble skapt av Marinus av Tyre i det andre århundret e.Kr.
Rundingen av Kapp det gode håp og Kapp Horn i det 15. og 16. århundret beviste at Terra Australis Incognita («ukjent sørlig land»), hvis det eksisterte, var et kontinent i seg selv. I 1773 krysset James Cook den antarktiske sirkel for første gang, men selv om han oppdaget øyer i nærheten, fikk han ikke øye på selve Antarktika.
I 1820 hevdet flere ekspedisjoner å ha vært den første til å ha sett Antarktika, med den russiske ekspedisjonen ledet av Fabian Gottlieb von Bellingshausen og Mikhail Lazarev som den første. Den første ilandstigningen var antakelig litt over ett år senere, da den amerikanske selfangeren John Davis satte foten på isen.
Den første norske ekspedisjonen til Antarktika ble ledet av kaptein Carl Anton Larsen ombord på barken «Jason» i 1892. Larsen er regnet som grunnleggeren av den antarktiske hvalfangstindustrien og etablerte hvalfangststasjonen Grytviken på Sør-Georgia i 1904.
Da Nordpolen ble nådd i 1909, forsøkte flere ekspedisjoner å bli den første til å nå Sydpolen. Nordmannen Roald Amundsen og hans Fram-ekspedisjon nådde til slutt Sydpolen i desember 1911, etter et dramatisk kappløp med briten Robert Falcon Scott.
Historiske steder og kulturminner i Antarktis er steder eller monumenter av anerkjent historisk verdi som er blitt utpekt som spesielle verneområder eller forvaltningsområder i Antarktis, eller som ligger innenfor slike områder. Disse føres opp på listen over historiske steder og kulturminner (Historic Sites and Monuments, HSM) som ble opprettet i 1972.
Forslag om oppføring av nye steder og kulturminner kan godkjennes av Antarktistraktatens konsultative parter. Registrerte historiske steder og kulturminner skal ikke skades, fjernes eller ødelegges. På hvert sted finnes det oppslag på engelsk, fransk, spansk og russisk som gir en forklaring på områdets vernestatus.
Av de 81 oppføringene på lista (pr. 2011), forvalter Norge alene eller sammen med andre nasjoner åtte historiske steder eller kulturminner, alle knyttet til norsk polarhistorie.
Peter I Øy er en ubebodd, vulkansk øy i Sørishavet, 450 kilometer utenfor det antarktiske kontinentet. Øya har en utstrekning på 12 ganger 19 kilometer og et areal på 156 km²; det høyeste punktet er den 1640 moh. høye Lars Christensentoppen. Nesten hele øya er dekket av isbreer, og mesteparten av året er den omgitt av pakkis som gjør den utilgjengelig. Det er lite dyre- og planteliv på øya, men det finnes noen sjøfugler, blant annet sørlig havhest, samt seler. Norge gjør krav på øya, og sammen med Dronning Maud Land og Bouvetøya utgjør det ett av Norges tre biland i Antarktis og subantarktis.
Øya ble oppdaget av Fabian Gottlieb von Bellingshausen den 21. januar 1821 og ble navngitt etter Peter I av Russland. Den første ilandstigningen på øya ble foretatt 2. februar 1929 av den andre Norvegia-ekspedisjonen, finansiert av Lars Christensen, som gjorde krav på øya for Norge. Den 1. mai 1931 ble øya lagt inn under norsk overhøyhet, og siden 24. mars 1933 har den hatt status som norsk biland. Den neste ilandstigningen ble foretatt i 1948, og det har siden den gang blitt gjennomført enkelte vitenskapelige undersøkelser og noen få turistbesøk.