Farthest South

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sydpolen, det ytterste Farthest South, fotografert i 2003. Forskningsstasjonen Amundsen-Scott vises i bakgrunnen, over en høyderygg med is eller «sastrugi».

Farthest South er et begrep som ble brukt til å betegne den sørligste breddegraden nådd av oppdagere før Sydpolen ble erobret i 1911. Vesentlige skritt på veien mot Sydpolen var oppdagelsen av landområdene sør for Kapp Horn i 1619, kaptein James Cooks kryssing av polarsirkelen i 1773, og de tidligste bekreftede observasjoner av det antarktiske fastlandet i 1820. Fra slutten av det 19. århundre ble den videre jakten på de sydligste breddegradene i realiteten et kappløp for å nå Sydpolen, som kulminerte i Roald Amundsens seier i desember 1911.

I årene før det å nå Sydpolen var et realistisk mål, var det andre motiver som trakk eventyrere sørover. Opprinnelig var drivkraften oppdagelser av nye handelsruter mellom Europa og Østen. Etter at slike ruter var blitt etablert, og de viktigste geografiske trekk på jorden var grovt kartlagt, var det «Terra Australis» som i følge myten lå skjult i sør som var den store fristelsen. Troen på eksistensen til dette antatte landet ble bevart langt inn i det 18. århundre; oppdagelsesreisende var motvillige til å akseptere sannheten som langsomt kom frem, om et kaldt og tøft miljø i landområdene rundt Sørishavet.

James Cooks reiser i 1771–74 demonstrerte konkluderende med den fiendtlige naturen i et hvilket som helst skjult landområde. Dette førte til en forskyvning av fokus i første halvdel av det 19. århundre, fra handel og mot utforskning og oppdagelse. Etter den første overvintringen på kontinentet Antarktis i 1899 virket utsiktene til å nå Sydpolen realistiske, og kappløpet mot Sydpolen begynte. Britene var fremragende i dette arbeidet, som var preget av rivaliseringen mellom Robert Falcon Scott og Ernest Shackleton under «den heroiske tidsalder for antarktisutforskning». Shackletons innsats kom til kort; Scott nådde Sydpolen i januar 1912, for å finne ut at han var blitt slått av Amundsen.

Tidlige oppdagelsesreiser[rediger | rediger kilde]

I 1494 signerte de viktigste maritime maktene, Spania og Portugal, en traktat som trakk en linje langs midten av Atlanterhavet, og Portugal ble tildelt alle handelsruter øst for denne linjen. Dette ga Portugal dominans på den eneste kjente ruten til østen – via Kapp det gode håp og Indiahavet, og tvang Spania, og senere også andre land, til å finne en vestlig rute til Stillehavet. Utforskningen av sør-områdene begynte som en del av søket etter en slik rute.[1]

Ferdinand Magellan[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ferdinand Magellan

Ferdinand Magellan

Til tross for portugisisk fødsel overførte Ferdinand Magellan sin lojalitet til Kong Karl I av Spania, på hvis vegne han forlot Sevilla 10. august 1519 med en skvadron på fem skip for å finne en vestlig rute til Krydderøyene i Øst-India.[2] Suksess var avhenging av at de fant et sund eller en passasje gjennom de søramerikanske landmasene, eller fant sørspissen av et kontinent for å seile under det. Den søramerikanske kysten ble sett den 6. desember 1519, og Magellan forflyttet seg forsiktig sørover langs kysten for å nå den 49. breddegraden den 31. mars 1520. Lite, om noe, var kjent langs kysten sør for dette punktet, så Magellan bestemte seg for å vente ut den sørlige vinteren her, og etablerte bosettingen Puerto San Julián.[2]

I september 1520 fortsatte ferden sørover langs den ukjente kysten, og den 21. oktober nådde de 52° S. Her fant Magellan en dyp bukt som viste seg å være det stredet han søkte, og som senere ble oppkalt etter ham.[2] Tidlig i november 1520, mens skvadronen navigerte seg gjennom sundet, nådde de sitt sørligste punkt ved ca. 54° S. Dette var en Farthest South-rekord for en europeisk navigatør, men på ingen måte det sørligste punktet nådd av mennesker siden punktet lå nord for det befolkede landet Tierra del Fuego, verdens sørligste område bosatt av mennesker.[3]

Francisco de Hoces[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Francisco de Hoces

Den første oppdagelsen av en sjøpassasje til Stillehavet sør for Tierra del Fuego er noen ganger tilskrevet Francisco de Hoches fra Loaisa-ekspedisjonen. I januar 1526 ble skipet hans, «San Lesmes», blåst sørover fra Atlanterhavets inngang til Magellanstredet til et punkt hvor mannskapet trodde de så et nes med vann på baksiden, noe som indikerte det sørlige ytterpunktet av kontinentet. Det er spekulasjoner om hvilket nes de så, men det antas at det var Kapp Horn. I deler av den spansktalende verden er det antatt at Hoces gjorde denne oppdagelsen av sundet som senere ble kjent som Drakestredet mer enn 50 år før Sir Francis Drake, den britiske sjørøveren.[3]

Sir Francis Drake[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Francis Drake

Sir Francis Drake

Sir Francis Drake seilte fra Plymouth den 15. november 1577, i ledelsen for en flåte på fem skip under flaggskipet «Pelican», senere omdøpt til « Golden Hinde». Hovedmålet var plyndring, ikke leting, og det første målet var de ubefestede byene langs Stillehavskysten av Peru og Chile. Drake fulgte sporene etter Magellan og nådde Puerto San Julian den 20. juni. Etter nesten to måneder i havn, forlot Drake havnen med en redusert flåte på tre skip og en liten pinass. Skipene entret Magellanstredet den 23. august, og kom frem til Stillehavet 6. september.[4]

Drake satte kursen mot nordvest, men neste dag ble skipene spredt under en storm. «Marigold» ble senket av en gigantisk bølge, «Elizabeth» klarte å vende tilbake til Magellanstredet, og seilte senere østover tilbake mot England, og pinassen gikk senere tapt i stormen som varte i mer enn uker. «Golden Hinde» drev langt mot sørvest før hun klarte å kjempe seg tilbake mot land. Den 22. oktober ankret skipet opp utenfor en øy som Drake navnga «Elizabeth Island", og her ble tømmer til galeien samlet mens seler og pingviner ble fanget for å skaffe mat.[4]

Ifølge Drakes portugisiske styrmann, Nuño Da Silva, var posisjonen for oppankringen 57° S, men der finnes imidlertid ingen øy ved denne breddegraden. De hittil uoppdagede Diego Ramírez-øyene, ved 56°30' S, er treløse og kan ikke ha vært øyene hvor Drakes mannskap samlet tømmer. Dette indikerer at beregningene under navigasjonen var feil, og at Drake gikk i land ved eller i nærheten av Kapp Horn, muligens på selve Hornøya. Hans siste sørlige breddegrad blir bare spekulasjon, som den ved Kapp horn, på 55°59' S. I sin rapport skrev Drake: «det ytterste kappet eller neset til alle disse øyene ligger i nærheten av 56 grader, uten at der er noen hovedøy å se sørover, men at Atlanterhavet og Sørhavet møtes.» Det åpne havet sør for Kapp Horn ble kjent som Drakesundet, selv om Drake ikke krysset det selv.[4]

Garcia de Nodal-ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Garcia de Nodal-ekspedisjonen

Den første registrerte navigeringen i Drakesundet ble gjort i februar 1619, av brødrene Bartolome og Gonzalo Garcia de Nodal. I løpet av letingen oppdaget Garcia de Nodal-ekspedisjonen en liten øygruppe rundt 60 nautiske mil (100 km) sørvest for Kapp Horn, ved breddegraden 56°30' S. De navnga disse Diego Ramirez-øyene etter ekspedisjonens styrmann. Øyene forble det sørligste kjente landområdet på jorden før kaptein Cooks oppdagelser av Sør-Sandwichøyene i 1775.[5]

Andre oppdagelser[rediger | rediger kilde]

Andre reiser brakte ytterligere oppdagelser i de sørlige hav; i august 1592 søkte den engelske sjøfareren John Davis ly «blant enkelte øyer som aldri før var blitt oppdaget» – antatt å være Falklandsøyene.[6][a] I 1675 fikk den engelske handelsmannen Antoine de la Roché øye på Sør-Georgia, i 1739 oppdaget franskmannen Jean-Baptiste Bouvet de Lozier den fjerne Bouvetøya, og i 1772 oppdaget hans landsmann Yves-Joseph de Kerguelen de Trémarec Kerguelen.[7] Mens la Roché og Bouvet krysset den antarktiske konvergens for å trenge inn i Antarktis, var det ingen av disse oppdagelsene som krysset den sørligste breddegraden som var registrert av Nodal-brødrene.

Tidlige antarktiske utforskere[rediger | rediger kilde]

Captain James Cook[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: James Cook

Captain James Cook

Den andre av James Cooks historiske ferder, 1772–75, var først og fremst et søk for den unnvikende Terra Australis Incognita, som fremdeles var antatt å ligge et sted i uutforskede breddegrader under 40° S.[8] Cook forlot England i september 1772 med skipene HMS «Resolution» og HMS «Adventure». Etter en pause i Cape Town, seilte de to skipene sørover den 22. november, men ble drevet mot øst av kraftige stormer.[9] De klarte å komme seg lengre sørover, og møtte den første pakkisen 10. desember. Dette ble raskt en solid barriere, og Cooks sjømannskap ble testet til det ytterste mens han manøvrerte seg gjennom pakkisen.[9] Til slutt fant han åpent vann, og var i stand til å fortsette sørover; den 17. januar 1773 nådde ekspedisjonen den antarktiske sirkel på 66°20' S,[10] og ble de første skipene til å klare dette. Videre fremdrift ble sperret av is og skipene snudde nordøstover med kurs for New Zealand, som de nådde den 26. mars.[10]

Under de påfølgende månedene utforsket ekspedisjonen det sørlige Stillehavet før Cook førte «Resolution» sørover igjen – «Adventure» hadde trukket seg tilbake til Sør-Afrika etter en uordentlig krangel med New Zealands innfødte innbyggere.[11] Denne gangen var Cook i stand til å trenge langt forbi den antarktiske sirkel, og den 30. januar 1774 nådde han 71°10' S, hans Farthest South-rekord,[12] men tilstanden til isen gjorde videre reise sørover umulig. Denne sørlige rekorden ble stående i 49 år.

I løpet av sine reiser til antarktiske farvann hadde Cook kretset rundt verden på breddegrader som regel over 60° S, og så ikke annet enn dystre ugjestmilde øyer uten et snev av det fruktbare kontinentet som enkelte håpet lå i sør. Cook skrev at hvis noe slikt kontinent skulle eksistere, ville det være «et land dømt av natur», og at «ingen mann vil dra lengre en jeg har gjort, og landet i sør vil aldri bli utforsket». Han konkluderte: «Skal det umulige oppnås og landet bli oppnådd, ville det være helt ubrukelig og til ingen nytte for oppdageren eller hans nasjon».[13]

Leting etter land[rediger | rediger kilde]

Til tross for Cooks spådommer ble det gjennomført en rekke forsøk på å trenge sørover for å oppdage nytt land tidlig på 1800-tallet. I 1819 oppdaget William Smith, kommandør for brigantinen «Williams», Sør-Shetlandsøyene,[14] og i det følgende året fikk Edward Bransfield, på samme skip, øye på Trinityhalvøya på den nordlige ytterkanten av Graham Land.[14] 27. januar 1820, et par dager før Bransfields oppdagelse, hadde den russiske kapteinen Fabian von Bellingshausen vagt skimtet kysten av det som nå er kjent som Dronning Maud Land fra en annen antarktisk sektor. Han er dermed kreditert som den første personen til å se kontinentets fastland.[7][14] I 1821 ledet John Davis en gruppe som gikk i land på en uutforsket strekke med land utenfor Sør-Shetlandsøyene. «Jeg tror dette sørlige landet er et kontinent», skrev han i skipets loggbok; hvis han hadde rett, var hans gruppe de første som satte sine føtter på det antarktiske kontinentet.[15] Under alle disse eventyrene og oppdagelsesferdene forble Cooks sørlige rekord fortsatt stående.

James Weddell[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: James Weddell

James Weddell var en anglo-skotsk sjømann som tjenestegjorde både i Royal Naval og handelsflåten før han dro på sine første reiser til antarktiske farvann. I 1819, med kommando over den 160 tonn tunge brigantinen «Jane», som hadde blitt anskaffet til hvalfangst, satte han kursen mot det nylig oppdagede fangstområdet ved Sør-Sandwichøyene. Hans fremste interesse på denne turen var å finne «Aurora Island», som hadde blitt rapportert ved 53° S, 48° W av det spanske skipet «Aurora» i 1762.[16] Han klarte ikke å oppdage dette ikke-eksisterende landet, men selfangsten bidro likevel til et godt overskudd for ekspedisjonen.[16]

Weddells skip, «Jane» og «Beaufoy», for fulle seil

I 1822 satte Weddell kursen sørover, nok en gang som kommandør for «Jane», men denne gang ledsaget av det mindre skipet «Beaufoy», og han hadde instruksjoner fra sin arbeidsgiver om at dersom selfangsten var dårlig, skulle de «undersøke forbi sporene til tidligere navigatører».[16] Dette passet med Weddels instinkt for utforskning, og han utstyrte fartøyene med kronometre, termometer, kompass, barometer og sjøkart.[16] I januar 1823 sonderte han havet mellom Sør-Sandwichøyene og Sør-Orknøyene på jakt etter nytt land. Uten å finne noe vendte han sørover ved 40° W, dypt inn i havet som nå bærer hans navn.[b] Sesongen var usedvanlig rolig, og Weddell rapporterte at «ikke en partikkel på isen av noe slag var å se».[16] Den 20. februar 1823 nådde han en ny Farthest South ved 74°15' S, tre grader forbi Cooks tidligere rekord.[16] Uvitende om at han var nær land, bestemte Weddell seg for å returnere nordover fra dette punktet, overbevist om at sjøen fortsatte så langt som til sydpolen.[16] En ytterligere to dagers seilas ville ha brakt ham innen synsvidde av Coats Land, som ikke ble oppdaget før William Bruce oppdaget den i 1904 under Scotia-ekspedisjonen (1902–1904).[17] Da han returnerte til England, førte Weddels påstand om at han hadde passert Cooks rekord med en slik margin til at «enkelte hevet øyebrynene»,[16] men den ble snart akseptert.

Benjamin Morrell[rediger | rediger kilde]

I november 1823 nådde den amerikanske kapteinen Benjamin Morrell frem til Sør-Sandwichøyene i skonnerten «Wasp».[18] Ifølge hans egne beretninger seilte han så sørover, ubevisst etter samme rute som James Weddell hadde foretatt en måned tidligere. Morrell hevdet å ha nådd 70° 14' S før han satte kursen nordover fordi skipets fyrkjeler vær i ferd med å gå tomme for brensel – ellers, sier han, kunne han ha «nådd 85° uten den minste tvil».[19] Etter å ha vendt om, hevdet han å ha støtt på land. Han beskrev dette landområdet i minste detalj og navnga det Nye Sør-Grønland. Landet viste seg imidlertid å ikke eksistere. Morrells rykte som en løgner og bedrager betyr at de fleste av hans geografiske krav har blitt avvist av forskere, selv om det ble gjort forsøk på å rasjonalisere hans påstander.[20]

James Clark Ross[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: James Clark Ross

James Clark Ross' antarktiske eskspedisjon med HMS «Erebus» og HMS «Terror» i 1839–43 var en fullskala ekspedisjon i regi av Royal Naval, hvor de viktigste hovedmålene var å teste teorier om magnetisme og å forsøke å lokalisere den magnetiske Sydpolen. Ekspedisjonen hadde først blitt foreslått av den ledende astronomen Sir John Herschel, og ble støttet av Royal Society og British Association for the Advancement of Science.[21] Ross hadde betydelig erfaring fra tidligere magnetiske observasjoner og arktiske undersøkelser; i mai 1831 hadde han vært medlem av en gruppe som hadde nådd den magnetiske nordpolen,[22] og han var et opplagt valg som leder.[21]

Sir James Clark Ross, oppdager av Rosshavet, Rossbarrieren og McMurdo-sundet.

Ekspedisjonen forlot England den 30. september 1839, og etter en reise som ble forsinket av mang stopp på grunn av arbeidet med magnetiske observasjoner, kom de frem til Tasmania i august 1840.[21] Etter en tre måneders pause på grunn av den sørlige vinteren, seilte de sørøstover den 12. november 1840 og krysset den antarktiske sirkel 1. januar 1841. 11. januar ble en lang kystlinje med fjell som strakte seg mot sør oppdaget. Ross navnga landet Victoria Land og fjellene for Admiralitetsfjellene.[23] Han følgte kystlinjen sørover og passerte Weddells sørligste punkt ved 74°15' S den 23. januar.[23] Et par dager senere, mens de beveget seg ytterligere østover for å unngå isen ved kysten, ble de møtt med synet av tvillingvulkaner. Vulkanene ble navngitt Mount Erebus og Mount Terror til ære for ekspedisjonens to skip.

Den store isbarrieren (senere kalt Rossbarrieren) strakk seg fra øst for disse fjellene, og dannet en uoversiktlig hindring for videre fremdrift sørover. I sin søken etter et sund eller vik utforsket Ross 300 nautiske mil (560 km) langs kanten av barrieren, og nådde en omtrentlig breddegrad på 78° S rundt 8. februar 1841.[23] Han klarte ikke å finne en passende ankerplass hvor et skip kunne overvintre, så han returnerte til Tasmania hvor de ankom i april 1841.[23]

Den følgende sesongen kom Ross tilbake og oppdaget et innløp i barrierens front som gjorde at han den 23. januar 1842 kunne passere sin Farthest South-rekord og nå 78°09'30"S,[24] en rekord som ikke ble utfordret før 58 år senere. Selv om Ross ikke hadde vært i stand til å komme i land på det antarktiske kontinentet, eller kommet til den magnetiske Sydpolen, ble han slått til ridder for sine prestasjoner innen geografiske og vitenskapelige utforskninger.[25]

Utforskere under den heroiske tidsalder[rediger | rediger kilde]

Den oseanografiske forskningsekspedisjonen i 1873–76, kjent som Challengerekspedisjonen, utforsket antarktiske farvann, men nærmet seg ikke selve landmassen; undersøkelsene beviste imidlertid eksistensen av et antarktisk kontinent innen rimelig tvil.[26] Drivkraften for det som skulle bli kjent som den heroiske tidsalder for antarktiskutforskning kom i 1893, da professor Sir John Murray under et foredrag for Royal Geographical Society talte for en gjenopptagelse av antarktisk utforskning; «en jevn, kontinuerlig, møysommelig og systematisk utforskning av hele den sørlige regionen».[27] Han fulgte opp dette foredraget med en appell til britisk patriotisme: «Skal den siste store brikken i maritim leting på overflaten av jorden foretas av briter, eller skal det bli overlatt til dem som kan være bestemt på å lykkes eller fortrenge oss på havet?».[28] I det følgende kvarte århundret bega femten ekspedisjoner fra åtte forskjellige land seg ut på denne utfordringen. I den patriotiske ånden, avlet av Murrays appell og under påvirkning av Sir Clements Markham, president i Royal Geographical Society, la de britiske oppdagerne særlig vekt på å oppnå nye Farthest South-rekorder de etterfølgende årene,[29] og de begynte å sette preg på det som skulle utvikle seg til å bli ett kappløp om Sydpolen.[30]

Carsten Borchgrevink[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Southern Cross-ekspedisjonen

Carsten Borchgrevink, som ledet Southern Cross-ekspedisjonen i 1898–1900

Den norskfødte Carsten Egeberg Borchgrevink hadde emigrert til Australia i 1888, hvor han arbeidet med statlig oppmåling i Queensland og New South Wales før han aksepterte en stilling som lærer.[31] I 1894 ble han med på en sel- og hvalfangstekspedisjon til Antarktis, ledet av Henrik Johan Bull. I januar 1895 var Borchgrevink én av en gruppe fra denne ekspedisjonen som hevdet den første bekreftede ilandstigningen på det antarktiske kontinentet, ved Kapp Adare.[32][c] Borchgrevink var fast bestemt på å vende tilbake med sin egen ekspedisjon som skulle overvintre og utforske innlandet, med plasseringen til det magnetiske polpunktet som et mål.[32]

Borchgrevink dro til England hvor han klarte å overbevise forleggeren og redaktøren Sir George Newnes til å finansiere ham med 40 000 pund,[32] verdt rundt 3 millioner pund i 2008,[33] med den enkle fastsettelsen om at ekspedisjonen, til tross for mangelen på britiske deltakere, ville bli en britisk ekspedisjon.[34] Dette var på ingen måte den storslåtte britiske ekspedisjonen som Markham og den geografiske foreningen, som var fiender og avvisende til Borchgrevink, så for seg.[35] Den 23. august forlot ekspedisjonsskipet «Southern Cross» London med kurs mot Rosshavet, og den 17. februar 1899 nådde de Kapp Adare. Her ble en kystgruppe satt i land, og ble de første til å overvintre på det antarktiske fastlandet i en prefabrikkert hytte.[32]

I januar 1900 returnerte «Southern Cross», plukket opp kystgruppen og seilte sørover til den store isbarrieren etter ruten som Ross hadde foretatt 60 år tidligere. Her oppdaget de at barrieren hadde trukket seg 30 miles (48 km) sørover siden Ross' dager.[32] En gruppe bestående av Borchgrevink, William Colbeck og en same kalt Savio, gikk i land med sleder og hunder. Denne gruppen besteg barrieren og foretok den første sledeferden på barrierens overflate; den 16. februar 1900 utvidet de Farthest South-rekorden til 78° 50' S.[36] På tilbakeferden til England senere i 1900 ble Borchgrevinks ekspedisjon mottatt uten entusiasme, til tross for den nye sørlige rekorden. Historikeren David Crane kommenterte at dersom Borchgrevink hadde vært en britisk marineoffiser, ville hans bidrag til antarktisk vitenskap ha blitt bedre mottatt, men «en norsk sjømann/lærer kom aldr til å bli tatt på alvor».[35]

Robert Falcon Scott[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Discovery-ekspedisjonen

Discovery-ekspedisjonen i 1901–04 var Kaptein Scotts første antarktiske oppdrag. Selv om intensjonen, i følge Edward Wilson, var å «nå polen hvis mulig, eller finne noe nytt land»,[37] var der ingenting i Scotts forfatterskap eller i de offisielle målene ved ekspedisjonen som indikerte at Sydpolen var et klart mål. En sørlig ferd mot Sydpolen for å «utforske isbarrieren til Sir James Ross […] og å forsøke å løse det svært viktige og geografiske spørsmålet knyttet til denne bemerkelsesverdige isdannelsen» var imidlertid i Scotts mandat.[38]

Ferden mot sør ble foretatt av Scott, Wilson og Ernest Shackleton. Gruppen dro avsted 1. november 1902 med forskjellige støttegrupper, og en av disse, ledet av Michael Barne, passerte Borchgrevinks Farthes South-merke den 11. november, en hendelse som ble notert med stort humør i Wilsons dagbok.[39] Ferden fortsatte, opprinnelig i gunstige værforhold,[d] men støtte på stadig større problemer på grunn av gruppens manglende erfaring mer å ferdes på is og tap av alle hundene gjennom en kombinasjon av dårlig kosthold og overanstrengelse.[40] Den 80. breddegrad ble passert 2. desember,[41] og fire uker senere, den 30. desember 1902, foretok Wilson og Scott en kort skitur fra deres sørlige leir for å sette ny Farthest South-rekord ved (i henhold til deres egne målinger) 82°17' S.[42] Dette kan være unøyaktig; moderne kart, sammenlignet med Shackletons bilde og Wilsons tegning, plasserer deres siste leir på 82°6' S, og punktet som ble nådd av Scott og Wilson til 82°11' S.[43] Uavhengig av den nøyaktige breddegraden, hadde de passert Borchgrevinks merke med rundt 200 nautiske mil (370 km).

Ernest Shackleton[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nimrod-ekspedisjonen

Jameson Adams, Frank Wild og Eric Marshall (fra venstre til høyre) planter unionsflagget på den sørligste posisjonen 88° 23' den 9. januar 1909. Dette bildet ble tatt av ekspedisjonslederen Ernest Shackleton.

Etter å ha tatt del i oppnåelsen av Farthest Sout-rekorden under Discovery-ekspedisjonen, fikk Ernest Schacleton en fysisk kollaps på tilbakeferden, og han ble sendt hjem med ekspedisjonens frigjøringskip etter ordre fra Scott.[44] Fire år senere organiserte Shacleton sin egen ekspedisjon mot Sydpolen, Nimrod-ekspedisjonen i 1907–09. Dette var den første ekspedisjonen med et klart mål om å nå Sydpolen, også den første til å ha en bestemt strategi for å gjøre det.[45]

For å lette bestrebelsene tok Shackleton i bruk en blandet transportstrategi som involverte bruk av mandsjuriske ponnier såvel som de mer tradisjonelle hundesledene. Et spesielt tilrettelagt motorisert kjøretøy ble også tatt med.[45] Selv om hundene og kjøretøyet ble brukt til rekke formål under ekspedisjonen, var det ponniene som fikk oppgaven med å hjelpe gruppen som skulle forsøke å nå Sydpolen. Størrelsen på Shackletons firemannsgruppe som skulle dra mot polen ble styrt av antallet overlevende ponnier; av de ti som ble tatt ombord i New Zealand var det bare fire som hadde overlevd vinteren 1908.[46]

Ernest Shackleton og tre kompanjonger – Frank Wild, Eric Marshall og Jameson Adams – begynte ferden den 29. oktober 1908. Den 26. november passerte de det fjerneste punktet nådd av Scotts gruppe i 1902. «En dag å huske på» skrev Schackleton i sin dagbok, og noterte at de hadde nådd dette punktet på langt kortere tid en på den tidligere ferden med Kaptein Scott.[47][48] Shackletons gruppe fortsatte sørover, oppdaget og besteg Beardmorebreen til polarplatået,[49] og dro så videre for å nå deres sørligste punkt ved 88°23' S, rundt 97 nautiske mil (180 km) fra Sydpolen den 9. januar 1909. Her plantet de Union Jack som de hadde mottatt av Dronning Alexandra, og tok besittelse i platået i navnet til Kong Edvard VII[50] før mangel på mat og forsyninger tvang dem til å vende nordover igjen.[49] På denne tiden var dette den nærmeste konvergens til noen pol.[49] Økningen på mer en seks grader sørover fra Scotts tidligere rekord var den største utvidelsen av Farthest South siden Kaptein Cooks merke i 1772. Shackleton ble behandlet som en helt da han returnerte til England, og ble slått til ridder av Kong Edward VII.[51] Rekorden ble imidlertid stående i mindre enn tre år; den ble passert av Amundsen 7. desember 1911.[52]

Kappløpet om Sydpolen[rediger | rediger kilde]

Roald Amundsen, leder for den første ekspedisjonen som nådde Sydpolen, 15. desember 1911

I kjølvannet av Shackletons ekspedisjon organiserte kaptein Scott Terra Nova-ekspedisjonen (1910–13), der det eksplisitte og uttalte hovedmålet var å sikre Sydpolen for det britiske imperiet.[53] Mens han planla ekspedisjonen, så Scott ingen grunn til å tro at hans innsats skulle bli bekjempet. Roald Amundsen, som hadde utviklet planer for en ekspedisjon til Nordpolen, endret imidlertid sine planer da Nordpolen i september 1909 ble hevdet nådd av både Frederick Cook og Robert Peary, begge fra USA. Amundsen bestemte seg da for å dra sørover i stedet.[54]

Amundsen skjulte sine endrede intensjoner inntil skipet «Fram» var i Atlanterhavet og utenfor mulighet til kommunikasjon.[55] Scott ble varslet av et telegram om at en rivaliserende var på banen, men hadde lite annet valg enn å fortsette med sine egne planer.[56] I mellomtiden ankom «Fram» Rossbarrieren den 11. januar 1911 og 14. januar hadde de funnet innløpet til Hvalbukta, stedet hvor Borchgrevink hadde foretatt sin første ilandstigning elleve år tidligere. Dette skulle bli stedet for Amundsens base Framheim.[57]

Etter ni måneder med forberedelser begynte Amundsens ferd mot Sydpolen den 20. oktober 1911.[58] Ved å unngå den kjente ruten til Antarktisplatået via Beardmorebreen ledet Amundsens gruppen på fem sørover, og nådde den Transantarktiske fjellkjede 16. november.[59] De steg opp til platået via den nylig oppdagede Axel Heiberg-breen, og gikk det siste strekket mot Sydpolen. Etter at Shackletons Farthest South-merke ble passert 7. desember, ble selve Sydpolen, ved 90° S, nådd den 14. desember 1911.[60] Den norske gruppens gode ferdigheter og teknikker for å ferdes på is, bruk av skiutstyr og hunder hadde vist seg avgjørende. Kaptein Scotts mannskap på fem mann nådde samme punkt 34 dager senere, og alle mann omkom på ferden hjemover.[61] Siden Cooks reiser hadde alle ekspedisjoner som hadde innehatt en Farthest South-rekord, før Amundsens erobring, vært britisk, men den endelige triumfen tilhørte nordmennene.[62]

Senere historie[rediger | rediger kilde]

Forskninsstasjonen Amundsen-Scott, fotografert i 2006

Etter Scotts retrett fra Sydpolen i januar 1912, forble stedet ubesøkt i nesten 18 år. Den 28. november 1929 fullførte Richard E. Byrd, kommandørkaptein (senere kontreadmiral) i United States Navy, og tre andre den første flyturen over Sydpolen.[7] 27 år senere ble kontreadmiral George Dufek den første personen til å sette føttene på polen siden Scott da han og mannskapet på R4D-5 Skytrain «Que Sera Sera» den 31. oktober 1956 landet på Sydpolen.[63] Mellom november 1956 og februar 1957 ble den første permanente forskningsstasjonen på Sydpolen reist, og den ble navngitt Amundsen-Scott South Pole Station til ære for pionerene innen oppdagelsesreiser. Siden den gang har stasjonen blitt betydelig utvidet, og fra 2008 huser den opp til 150 vitenskapsfolk og støttepersonell.[64] Dufek ga betydelig bistand til Samveldets trans-antarktiske ekspedisjon, 1955–58, ledet av Vivian Fuchs, som den 19. februar 1958 ble den første gruppen til å nå Sydpolen over land siden Scott.[65]

Farthest South-rekorder[rediger | rediger kilde]

Tabell over Farthest South-rekorder, 1521–1911 (bokstavene i ref-kolonnen relaterer seg til tilhørende kart)
Ekspedisjonsleder Land Oppnådd breddegrad Lokalisering Ref. Dato Kart
Ferdinand Magellan Spania Spania[e] 54° (omtrentlig) Magellanstredet A november 1521 Posisjonene for Farthest South-rekorder fra 1521 til 1911
Francisco de Hoces Spania Spania 55°59' (spekulativt) Kapp Horn B januar 1526
Sir Francis Drake England England 55°59' (spekulativt) Kapp Horn B oktober 1578
Bartolemo og
Gonzalo Garcia de Nodal
Spania Spania 56°30' Drake Passage: Diego Ramirez Islands C februar 1619
James Cook Storbritannia Storbritannia 66°20' Sørøst for Cape Town D 17. januar 1773
James Cook Storbritannia Storbritannia 71°10' Sørøst for New Zealand E 30. januar 1774
James Weddell Storbritannia Storbritannia 74°15' Weddellhavet F 20. februar 1823
James Clark Ross Storbritannia Storbritannia 78° (omtrentlig) Rosshavet G 8. februar 1841
James Clark Ross Storbritannia Storbritannia 78°09'30" Rosshavet G 23. januar 1842
Carsten Borchgrevink Storbritannia Storbritannia[f] 78°50' Rossbarrieren H 16. februar 1900
Robert Falcon Scott Storbritannia Storbritannia 82°17' (justert til 82°11') Rossbarrieren I 30. desember 1902
Ernest Shackleton Storbritannia Storbritannia 88°23' Antarktisplatået J 9. januar 1909
Roald Amundsen Norge Norge 90° Sydpolen K 15. desember 1911

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter og referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ Andre krav om oppdagelsen av Falklandsøyene har blitt gjort, spesielt de av nederlenderen Sebald de Weert i 1600, derav det tidlige navnet på gruppen «Sebaldine Islands». (Knox-Johnston, s. 58)
  2. ^ Weddell mente opprinnelig å kalle havet «Sea of George IV», men dette navnet ble ikke vedtatt, og det ble hetende Weddellhavet. (Coleman, s. 325)
  3. ^ Dette kravet ignorerer John Davis' rapporterte ilandstigning på den antarktiske halvøya i 1821. (Barczewski, s. 19)
  4. ^ Wilsons dagboknotat for 15. desember refererer til en strålende varm dag. (Wilson, s. 225)
  5. ^ Selv om han var portugisisk av fødsel, var Magellans ekspedisjon spansk. (The European Voyages of Exploration)
  6. ^ Borchgrevinks ekspedisjon seilte under britisk flagg. Han var halvt britisk, halvt norsk. (Preston, s. 4)
Referanser
  1. ^ Knox-Johnston, s. 20–22.
  2. ^ a b c The European Voyages of Exploration.
  3. ^ a b Weber.
  4. ^ a b c Knox-Johnston, s. 40–45.
  5. ^ Knox-Johnston, s. 60–61.
  6. ^ Knox-Johnston, s. 52.
  7. ^ a b c An Antarctic Time Line : 1519 - 1959.
  8. ^ Coleman, s. 53–54.
  9. ^ a b Coleman, s. 56–57.
  10. ^ a b Coleman, s. 59.
  11. ^ Coleman, s. 61.
  12. ^ Preston, s. 11.
  13. ^ Coleman, s. 62–64.
  14. ^ a b c Knox-Johnston, s. 85–86.
  15. ^ Barczewski, s. 19.
  16. ^ a b c d e f g h Howgego.
  17. ^ Speak, s. 93.
  18. ^ Gould, s. 263.
  19. ^ Morrell, s. 65–68.
  20. ^ Mills, s. 434–435.
  21. ^ a b c Coleman, s. 326–328.
  22. ^ Huntford, s. 22.
  23. ^ a b c d Coleman, s. 329–332.
  24. ^ Coleman, s. 335.
  25. ^ Coleman, s. 340.
  26. ^ Jones, s. 56–57.
  27. ^ Crane, s. 75.
  28. ^ Fisher, s. 18.
  29. ^ Fiennes, s. 9.
  30. ^ Preston, s. 15.
  31. ^ Borchgrevink, Carsten Egeberg.
  32. ^ a b c d e Carsten Borchgrevink 1864–1934.
  33. ^ Measuringworth.
  34. ^ Preston, s. 4.
  35. ^ a b Crane, s. 74.
  36. ^ Preston, s. 13–15.
  37. ^ Wilson, s. 151.
  38. ^ Savours, s. 16.
  39. ^ Wilsons, s. 214.
  40. ^ Crane, s. 205 og 223–227.
  41. ^ Wilson, s. 220.
  42. ^ WIlson, s. 230.
  43. ^ Crane, s. 214–15.
  44. ^ Riffenburgh, s. 87–89.
  45. ^ a b Riffenburgh, s. 108.
  46. ^ Riffenburgh, s. 177.
  47. ^ Shackleton, s. 171.
  48. ^ Riffenburgh, s. 204.
  49. ^ a b c Riffenburgh, s. 227–233.
  50. ^ Shackleton, s. 210.
  51. ^ Riffenburgh, s. 296.
  52. ^ Amundsen, s. 113–114, Bind 2.
  53. ^ Crane, s. 397.
  54. ^ Huntford, s. 207–208.
  55. ^ Huntford, s. 238–288.
  56. ^ Huntford, s. 299.
  57. ^ Huntford, s. 297–298.
  58. ^ Amundsen, s. 1.
  59. ^ Amundsen, s. 33–40.
  60. ^ Amundsen, s. 120–130.
  61. ^ Crane, s. 543.
  62. ^ Huntford, s. 511.
  63. ^ Aviation History Facts.
  64. ^ Amundsen-Scott South Polar Station.
  65. ^ Fuchs, s. 76 og 85–86.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Trykte kilder[rediger | rediger kilde]

Nettkilder[rediger | rediger kilde]

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Robert Falcon Scott (1905). Voyage of the Discovery (2 vols). Smith, Elder & Co., London.
  • Robert Falcon Scott (1913). Scott's Last Expedition. Smith, Elder & Co., London.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]