Setesvenn

I senmiddelalderen var setesvenner menn som hadde sverget troskapsed til en stormann og tjente ham som var han en konge. Setesvennene stod for den verdslige forvaltningen av de økonomiske interessene til kirken.

Erkebiskopen hadde etter sættargjerden rett til å ha ett hundre skattefrie setesvenner, og biskopene kunne ha førti setesvenner hver. Setesvennene hadde på samme måte som adelen, full skattefrihet på sine setegårder. De var også fritatt for leidangtjeneste, men erkebiskopen kunne på selv tilkalle setesvennenne til militærtjeneste for seg.

I tjenesten som setesvenner gikk helst storbønder og representaner for adelsslekter.

Olav Engelbrektssons setesvenner

I 1533 hadde erkebiskop Olav Engelbrektsson 69 setevenner:

• 18 i Finnmark
• 16 i Troms
• 15 i Nordland
• 3 i Fosen
• 2 på Nordmøre
• 1 i Romsdal
• 1 i Nordfjord
• 1 i Sogn
• 1 i Gauldalen
• 1 i Gudbrandsdalen
• 9 på Opplandene
• 2 på Island

Grunnen til at erkebiskopen hadde flest setesvenner nordpå var fordi jordegodset hadde sitt kjerneområde i Trøndelag, og siden erkebispestolen var strekt engasjert i fiskeriene og tørrfiskhandelen i Nord-Norge.

Etter reformasjonen

Etter reformasjonen overtok kongen erkebiskopen sine eiendommer. Kongen lot lenene bli styrt av adelsmenn, de fleste kom fra Danmark. Setevennene fikk ingen forleninger, og de mistet således sitt økonomiske grunnlag for adelskap. Samtidig mistet kirken grunnlaget for sin økonomiske maktstilling når det verdslige organsisasjonsapparatet var satt ut av spiil.

Handelen med tørrfisk frå Nord-Norge ble overtatt av borgere fra Bergen.

Litteratur

• Ludvig Daae: «Den throndhjemske Erkestols Sædesvende og Frimænd», i Historisk Tidsskrift (1890)
• Geir Atle Ersland og Hilde Sandvik: Norsk historie 1300–1625 Det Norske Samlaget 1999 ISBN 82-521-5545-6
• Cappelens Norges historie 1977, Ole Jørgen Benedictow, red. Knut Mykland, b. 5. ISBN 82-02-03429-9