Nonneseter kloster (Bergen)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°23′23,928″N 5°19′57,133″Ø

Nonneseter kapell ble reddet av Fortidsminneforeningen 1891.

Nonneseter kloster var et kloster i Bergen i middelalderen. Det finnes fremdeles to rester av klosteret mellom Lille og Store Lungegårdsvann. Tårnfoten og søndre korkapell ligger gjemt mellom flere nyere bygg langs Kaigaten.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det ble lenge antatt at Nonneseter kloster ble opprettet som et cistercienserkloster omkring 1150. Nyere forskning har derimot vist at Nonneseter var et benediktinerkloster for kvinner. Det ble sannsynligvis opprettet på første halvdel av 1100-tallet, muligens på 1120-tallet, i siste del av Sigurd Jorsalfares regjeringstid.

Opplysningen om at kvinneklosteret i Bergen skulle ha vært et cistercienserkloster går tilbake til Christian C.A. Langes ellers så imponerende De norske Klostres Historie i Middelalderen (1847 og 1856). Et dokument fra 1494 om et ektepar som ville tilbringe alderdommen i cistercienserklosteret Lyse sør for Bergen, også et Mariakloster, ble tolket til å gjelde Nonneseter. Dette skjedde til tross for at dokumentet klart viser til «abbed» og «brødre», ikke abbedisse og nonner.[1] Dermed oppsto en svært gjenstridig misforståelse om Nonneseters ordenstilknytning som har holdt stand i 150 år.

Nonneseter blir første gang nevnt i sagalitteraturen. Snorre Sturlason refererer til Nonneseter i soga om kong Magnus Blinde i forbindelse med kampene i Bergen som endte med blindingen av Magnus i 1135. Hos Snorre står det at Magnus’ menn flyktet, “nokre opp i fjellet og nokre opp om Nonneseter og nokre inn i kyrkjene eller gøymde seg andre stader”. Fordi det var antatt at Nonneseter var et kvinnelig cistercienserkloster og cistercienserne først kom til landet i 1146 (med Lyse kloster), har oppfatningen til nå vært at Snorre brukte Nonneseter kun som et anakronistisk stedsnavn. I og med at Nonneseter kan ha eksistert i 1135, er det ikke lenger sikkert.

Hvem som gav grunnen og det økonomiske fundamentet for opprettelsen av Nonneseter, er ikke kjent. I det kongelige gavebrevet ved overføringen av Nonnesetergodset til Vincens Lunge i 1528, står det om klosteret at det var “... stiftet af fremfarne Konger og Dronninger,” men dette dokumentet er langt fra en sikker kilde. Det er likevel sannsynlig at kongehus eller overklasse var involvert i opprettelsen av klosteret, siden dette var vanlig på begynnelsen av 1100-tallet. Ordericus Vitalis skriver i sin kirkehistorie fra 1142 at kong Sigurd grunnla bispedømmer og klostre etter at broren, kong Øystein, var død. Bispedømmet Stavanger ble grunnlagt under kong Sigurd, og flere norske klostre med ukjente grunnleggere, både manns-og kvinneklostre, kan gå tilbake til hans tid. Det er ikke utenkelig at kong Sigurd også kan ha hatt en hånd med i opprettelsen av Nonneseter.

På begynnelsen av 1300-tallet hadde Nonneseter 35 nonner, en opplysning som fremkommer i dokumenter som omhandler abbedissevalget i 1320.[2] 35 nonner er et høyt tall også internasjonalt. Bare sju prosent av engelske kvinneklostre hadde påviselig over 30 nonner, og de var gjerne eldre kloster grunnlagt av kvinner i kongefamilien. Ved abbedisse-valget i 1320 klarte ikke nonnene få to tredjedels flertall for noen kandidat, og biskopen måtte forkaste valget og selv utpeke abbedissen. I et brev datert 16. desember 1320 utpeker biskopen Joron Constantia til ny abbedisse i Nonneseter. Joron fikk ikke så mange år i abbedissestolen, for allerede i 1326 var det valg på nytt, denne gang med bedre resultat. Et dokument slår fast at Ingeborg Cecilia, som var tretti år, ektefødt, jomfruelig og smykket med andre av Guds gaver, ble valgt til overhode av nonneklosteret i Bergen med to tredjedels flertall.[3]

Ifølge Harald Bjørkvik som har sammenlignet inntektsgrunnlaget for alle kloster i Norge, hadde Nonneseter i Bergen (godset) før svartedauden en inntekt på 1700 lauper. Med en inntekt på 1700 lauper var Nonneseter i Bergen klart det rikeste og største kvinneklosteret, og rikere enn flere av mannsklostrene (om enn det største mannsklosteret i landet, Munkeliv, tok inn 2500 lauper før svartedauden). Ved reformasjonen hadde inntektene ved Nonneseter sunket til 400 lauper, og både Nonneseter i Oslo og Bakke i Trondheim tok inn større verdier enn Nonneseter i Bergen. Til tross for at Nonneseter hadde fått en omfattende knekk, tok Nonneseter-godset i Bergen omkring reformasjonen (da styrt av Vincens Lunge) likevel inn mer enn de fleste mannskloster på den tiden.

Fra svartedauden fram mot slutten av 1400-tallet gikk det bratt nedover for Nonneseter. Et dokument fra 1509 forklarer at «et visst kloster kalt Nonneseter ved Bergen by, av den hellige Benedikts orden» ble oppløst av Kong Kristian I (reg. 1450–1481) og eiendommene overført til Munkeliv kloster, som da var gjort om til et birgittinerkloster.[4] Bakgrunnen for beslutningen var de dramatiske hendelsene i Munkeliv i 1455, da Torleiv Olavsson, biskop av Bergen, ble drept foran høyalteret i Munkelivs klosterkirke. Etter drapet satte drapsmennene fyr på klosteret slik at det brant ned til grunnen. Kong Kristian I vedtok da at Nonneseter kloster, som på det tidspunktet var “mer eller mindre fraflyttet” og alle inntekter og all eiendom som hørte til, skulle legges inn under Munkeliv for å skaffe birgittinerne livsopphold og hjelpe til under oppbyggingen. Nonneseter klosterkirke fikk beholde noe av inventaret, og i tillegg ble det avsatt en årlig sum til vedlikehold. Nonnene i Nonneseter skulle flytte til andre kloster av samme orden, og dette ble også gjort. Formuleringen “ordinis sancti Benedicti” (av den hellige Benedikts orden) viser i klartekst at Nonneseter var et benediktinerkloster da det ble oppløst under kong Kristian. Den triste situasjonen i Nonneseter etter 1481 viser også langt på vei at dokumentet fra 1494 som Lange brukte til å ordensbestemme Nonneseter som cistercienserkloster, ikke kan gjelde Nonneseter: Nonneseter sto i 1494 mest sannsynlig tomt, og det ville ikke være et fristende sted å tilbringe alderdommen. Desto mindre etter 1497, da biskop Hans av Bergen gav den flate enga ved Nonneseter som skytebane til håndverkerne i byen.

I 1507 ble klosteret overtatt av Antoniusbrødrene, som drev med sykepleie og herbergsvirksomhet. Brødrenes historie i klosteret ble kort, for allerede i 1528 skjenket kong Frederik I klosteret med tilhørende eiendommer til riksråd Vincens Lunge. Klosteret var da sterkt forfallent, og Lunge bygget det om til privat residens, derav navnet Lungegården. Lungegården markerte seg som et dominerende anlegg sørøst for byen.

Etter brannen i 1891 ble Lungegårds-anlegget så godt som fjernet. Tårnfoten og kapellet, som trolig stammer fra en utvidelse av kirken rundt år 1250, ble reddet av Fortidsminneforeningen, som kjøpte bygningene i 1891.

Beliggenhet og bygninger[rediger | rediger kilde]

Utsnitt av et prospekt over Bergen by fra 1740: Nonneseter lå på landtungen mellom Store og Lille Lungegårdsvann. Det senere Lungegårdsanlegget, som vist på bildet over, avspegler klosterfirkanten.

Nonneseter lå ved innfartsåren til byen, ved vannet som i dag heter Lille Lungegårdsvann. Mens stedet i middelalderen lå åpent og fritt til, er det i dag et trafikk-knutepunkt, med bybane, jernbanestasjon og busstasjon som nærmeste naboer.

Det har blitt foretatt arkeologiske undersøkelser i flere omganger. I 1872 gjorde arkitekt Peter Blix en undersøkelse av de gjenstående steinbygningene, som i 1891 ble videreført av arkitekt Schack Bull. Resultatene ble utgitt av B.E. Bendixen. Nyere undersøkelser ble utført i 1996 og 1997 av Rory Dunlop fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), og senest i 2006 og 2008 ved Alf Tore Hommedal og Ambjørg Reinsnos (NIKU) i forbindelse med byggingen av den nye bybanen i Bergen.

De første utgravningene viste at Nonneseter var lagt ut i en klassisk klosterfirkant, med en enskipet klosterkirke i nord. Kirken var opprinnelig omkring 33 meter lang, utvendig målt, og var orientert nordvest-sørøst, heller enn vest-øst. Etter at koret ble utvidet på andre halvdel av 1200-talet, strakte kirken seg omkring femti meter, inkludert tårnfot og kor. Koravslutningen var enten rett eller apsidal, men sannsynligvis rett på grunn av funn av sprosser og poster av et stort grindverksvindu. Gulvet i kirken var dekket med glaserte kvadratiske teglfliser i rødt, grønt og gult.

Tårnfoten (ca. 8,6 x 8,6 m) er den nederste delen av det som har vært et høyt tårn med vindeltrapp. Ikke alle klosterkirker ble bygget med tårn, og for eksempel cistercienserkloster skulle ikke ha klokketårn i stein. Tårnfoten har derfor stemt dårlig overens med hypotesen om at Nonneseter skulle vært cisterciensisk. Kunsthistorikeren Hans-Emil Lidén kom i 1980 med følgende vurdering:

Sitat Uansett hvordan forholdet mellom tårnfot og skip har vært, så er vesttårnet et usedvanlig trekk i en klosterkirke – særlig en cistercienserkirke. Generelt kan sies at tårnfotens stilpreg tilhører perioden før cisterciensernes formspråk satte sitt preg på kirkearkitekturen i Bergen. Eksistensen av tårnfoten aktualiserer m.a.o. tanken om at det eksisterte et anlegg på stedet tidligere enn hittil antatt. Sitat
– Hans-Emil Lidén[5]

Når vi nå vet at Nonneseter ble grunnlagt som et benediktinerkloster, er ikke tårnfoten fullt så mystisk. Tårnfoten, som kan dateres til første halvdel av 1100-tallet, kan meget godt være Bergens eldste stående bygning.

Mellom tårnfoten og kapellet ligger Brødrene Lohnes Sølvvarefabrikk, som nå skal flyttes. Dermed blir det mulig å avdekke deler av kirkeskipet som kan ligge skjult under fabrikken. I 1988 laget arkitektene Per Oeding og Nils Mannsåker en plan for et nytt kirkeskip i glass med bro over ruinene og 800 kvadratmeter nytt lokale. Griegsamlingen er tenkt plassert i de to øverste etasjene, mens korkapellet tenkes som katolsk gudshus.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI) DN 1, 980
  2. ^ Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI) DN 3, 119 o.a.
  3. ^ Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI) DN 1, 185
  4. ^ Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI) DN 17, 799
  5. ^ Lidén, Hans-Emil og Magerøy, Ellen Marie: Norges kirker. Bergen 1, Oslo 1980, s. 167
  6. ^ Asbjørn Kirstoffersen: "Gjenskapt mellomalder", Bergens Tidende 10.juni 2011

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]