Selvregulering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Selvregulering kan defineres som et forsøk på å endre sine egne tanker, følelser, ønsker/begjær, handlinger og prestasjoner for å opprettholde en balanse eller normal fungering.

Intensjons-afterdsgapet[rediger | rediger kilde]

Intensjons-afterdsgapet, dvs problemet med å omsette gode intensjoner (som f.eks det å slutte å røyke) til konsistent atferd, er et begrep som har oppstått i kjølvannet av litteratur som omhandler Teorien om planlagt atferd. Denne teorien sier mest om motivasjon for endring og ikke så mye om selve endringsprosessen. Selvregulering, læringsteorier og kognitiv adferdsterapi er betegnelser som forklarer hvilke prosesser som foregår i dette gapet.

Generelt om selvregulering[rediger | rediger kilde]

Regulering er et videre begrep enn selvkontroll, dvs. bevisst impulskontroll. Selvregulering er en prosess som overstyrer de vanlige konsekvensene av en impuls fremfor å forhindre at impulsen fremkommer. Dette kan belyses med et eksempel: det å se andre røyke (aktiverende stimulus) kan frembringe et røykesug (en latent motivasjon) og skape en impuls om å røyke en røyk til, men en person som prøver å slutte å røyke vil ved hjelp av selvregulering sette i gang tiltak for å overstyre den etterfølgende responssekvensen og dermed forhindre at man røyker enda en røyk. Dette er et eksempel på den enkleste formen for selvregulering: selvstopping.

Mennesker regulerer seg selv i henhold til idealer, mål, andre personers forventninger og andre standarder. Dette belyser at selvregulering er dynamisk og at det er mange tankeprosesser involvert. I fravær av regulering vil en person respondere til en bestemt situasjon på en viss måte, enten på grunnnlag av læring, vane eller tilbøyelighet. Selvregulering forhindrer at denne responsen forekommer og bytter det ut med en annen respons.

Det har fått økende popularitet innen helsepsykologien de siste 20 årene. Nye teorier og ny forskning har økt forståelsen av selvregulering betraktelig, og selvreguleringsmodeller har blitt brukt i en rekke temaområder, som f. eks utdannelse, avhengighetslidelser og emosjonell kontroll.

Selvreguleringsinnhold[rediger | rediger kilde]

Hos mennesker forekommer det multiple og parallelle tankeprosesser, og selvregulering dreier seg om at den ene prosessen overstyrer den andre. Dette skjer fordi det er et hierarki blant disse prosessene -det er kompetetive prosesser. De høyerestående prosessene foregår gjerne over lenger tid, har flere ekstensive nettverk av meningsfylte assosiasjoner og tolkninger og består av mer distale eller abstrakte mål. Når lavere prosesser styrer høyere prosesser, forekommer det en selvreguleringssvikt.

Selvregulering er et vitalt aspekt ved menneskelig adaptasjon til livet. Enkelte teoretikere mener menneskelig adaptasjon involverer to prosesser: primær kontroll, som er direkte forsøk på å forandre miljøet for å tilpasse det til selvet, og sekundær kontroll, hvor en forandrer selvet for at det skal passe inn i omgivelsene. Dermed kan en se at sekundær kontroll er nært relatert til selvregulering.[1]

TOOTE-loops[rediger | rediger kilde]

Mye av forskningen på og teoretiseringen av selvregulering vektlegger feedback-løkke-konseptet som brukes mye i systemteori. Man bruker en termostatmetafor for å vise til hvordan selvregulering fungerer i praksis. Feedback-løkker kalles også TOTE-loops (test-operate-test-exit-loops). Dette er et negativt feedback-system. Om en bruker termostatmetaforen, refererer testfasen en sammenlikning av den våværende tilstanden (romtemperatur, hvor mye klær man har på seg etc)med en standard (den ønskede temperaturen eller hvor mye klær man vil ha på seg). Om det er en uoverensstemmelse mellom nåværende tilstand og standard, settes det i gang en operasjonsfase (termostaten skrur på varmeovnen eller personen skifter klær). Så er det en ny test-fase, for å se om den nye tilstanden matcher standarden. Hvis ikke, fortsetter systemet å operere for å produsere forandringer. Når man har nådd en tilstand som passer med standarden, går systemet ut av løkken (exit) og syklusen er endt.

Feedback-løkke-modellen viser at det er tre grunnleggende bestanddeler i selvregulering:

  1. Standard: Handler om idealer og mål. Det er abstrakte konsepter om hvordan man ønsker ting skal være. Dette kan dreie seg om sosiale normer, personlige mål, hva andre forventer. Om man ikke har en klar og konsistent standard vil selvregulering hindres. Derfor kan enten mangel på standarder eller om man har konkurrerende, inkompatible standarder, forhindre effektiv selvregulering. I tillegg kan utilpassede standarder, f. eks om standardene er for høye eller for lave, være et hinder for vellykket selvregulering.
  2. Monitorering: -dvs å ”overvåke” seg selv. Test-fasen i feedback-loop modellene involverer å sammenligne den faktiske tilstanden til selvet med standardene, og for å gjøre dette må personen monitorere seg selv. Å følge med på ens egne handlinger og tilstander er svært viktig for å lykkes i selvreguleringsprosessen. En viktig faktor er alkoholkonsum, noe som reduserer selvoppmerksomhet og dermed gjør at mennesker blir i mindre stand til å monitorere seg selv. Også manglende evne til å bedømme ens evner kan føre til mangelfull selvregulering; mennesker som undervurderer sine evner kan mislykkes i å initiere forsøk på å nå sine mål.
  3. Reguleringsteknikker/ -verktøy (implementering): Denne bestanddelen er viktig i den operative fasen til feedback-løkken. Ideen er at når test-fasen viser at den nåværende tilstanden ikke når standardene, settes det i gang en prosess for å forandre denne tilstanden.[2]

Disse tre bestanddelene kan belyses med et eksempel:

  • Standard: «Jeg skal slutte å røyke for godt».
  • Monitorering: følge med på egen atferd, tanker og følelser for å kunne oppdage kritiske situasjoner så raskt som mulig, slik at standarden en har satt kan oppnåes.
  • Reguleringsteknikker: Holde seg unna røykecues som utløser røykesug, unngå svært stressende situasjoner, tygge nikotintyggegummi, drikke et glass vann etc.

Selvreguleringssvikt[rediger | rediger kilde]

Det er to hovedmønstre ved selvreguleringssvikt

  • Underregulering referer til det å mislykkes i å sette i gang en handling. Det fremkommer pga manglende standarder, inadekvat monitorering eller inadekvat styrke.
  • Ved misregulering settes handlingen i gang, men ikke den riktige handlingen. Det fremkommer pga falske antakelser eller misrettede anstrengelser.

Forskjellen mellom disse kan belyses med et eksempel: Antar at vektreduksjon er det overordnede målet med selvregulering. Underregulering refererer da til det å ikke kontrollere matinntaket i tilstrekkelig grad for å nå målet. Misregulering refererer til misoppfatninger eller strategier med stikk motsatt effekt, som f.eks det å spise mye av en bestemt matvare fordi det er lavt fettinnhold men ikke ta i betraktning at lavt fettinnhold ikke er det samme som et lavt karbohydratinnhold. Dermed når man ikke målet som er vektreduksjon.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carver C.S., Scheier M.F. (1998), On the Self-regulation of Behavior, Cambridge University Press
  2. ^ Baumeister R.F, Heatherton T.F, Tice D.M (1994), Losing Control – How and Why People Fail at Self-Regulation, Academic Press
  3. ^ Baumeister, B.F. & Heatherton, T.F. (1996) Self-Regulation Failure: an Overview. Psychological Inquiry, vol 7, s 1-15

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]