Marion Dönhoff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Marion Dönhoff

Marion Hedda Ilse Gräfin Dönhoff (født 2. desember 1909, død 11. mars 2002) var en tysk journalist.

Hun ble født på familiesetet Schloss Friedrichstein i Østpreussen i en av de eldste østprøyssiske adelsfamilier, Dönhoff. Hun var datter av grev August von Dönhoff, medlem av det prøyssiske overhuset og riksdagsmann og Maria von Lepel, hoffdame hos keiserinne Augusta. Hennes farfar var den prøyssiske utenriksministeren August Heinrich Hermann von Dönhoff. Familien eide et av de største godsene i Øst-Preussen. Grevinne Dönhoff tok Abitur i 1928, og studerte sosialøkonomi i Frankfurt am Main. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen flyttet hun til Basel i Sveits, hvor hun tok doktorgrad i storgodsdrift. I Basel var hun kjent som «den røde grevinnen» på grunn av sine opprørske holdninger.

Hun deltok i forberedelsene til forsøket på statskupp mot nasjonalsosialistene sommeren 1944; nesten alle hennes venner ble drept i forfølgelsene som fulgte. Da Stalins røde hær rykket inn i Østpreussen i 1945 flyktet hun vestover til hest. Etter en strevsom ferd der hun red dag og natt i syv uker ble hun tatt imot i Westfalen av grev Metternich på slottet Steinheim-Vinsebeck. Hun skrev om flukten i boken Namen, die keiner mehr kennt som utkom i 1962.

Hun begynte i 1946 å skrive for avisen Die Zeit. I 1968 ble hun sjefredaktør, i 1973 ble hun medlem av utgiverkollegiet, som hun tilhørte frem til sin død i 2002. Hun var en av de mest innflytelsesrike journalister i Tyskland i etterkrigstiden.

Dönhoff har vært en av de fremste talskvinner for forsoning mellom folkene i Europa, men uten å glemme det tapte hjemland, som hun har bidratt til å holde erindringen om i hevd med bøker som bestselgerne Namen die keiner mehr nennt: Ostpreußen. Menschen und Geschichte og Eine Kindheit in Ostpreußen. Der skriver hun også om sin egen families 600 år lange historie i Østpreussen. I 1971 fikk hun Friedenspreis des Deutschen Buchhandels, hun er også æresborger av byen Hamburg, byen som ble grevinnens nye hjem etter fordrivelsen.

Hun døde på Schloss Crottorf i Rheinland-Pfalz.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Friedrichsteins slott

Biografier[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]