Havforurensning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Verdenshavene dekker 70 % av jordas overflate, og inneholder 97 % av alt vann på kloden. Havene spiller en viktig rolle i karbonkretsløpet, og er et karbonsluk ved at døde organismer akkumuleres på havbunnen. Havene er den endelige resipienten av all forurensning ved at forurensa løsmasser over tid vil lekke stoffer ut i bekker og elver som i sin tur tømmer sin last av naturlige og fremmede stoffer ut i havet.

Hvordan menneskelig aktivitet påvirker et bestemt havområde, avhenger av evnen til å fortynne, spre og assimilere de stoffene som det gitte havet mottar. Denne evnen er bestemt av sirkulasjonsmønsteret, vannets oppholdstid og geologiske forhold på havbunnen. På grunn av sin størrelse, sine store dyp og effektive sirkulasjon er verdenshavene ennå relativt lite påvirka av menneskelig aktivitet – sammenlikna med grunnere sokkelhav som Barentshavet og innestengte hav som Middelhavet.

Hvordan innestengte hav påvirkes av forurensning er bestemt av om de har en effektiv utveksling av vannmasser med omliggende hav, slik som Nordsjøen, eller om denne utvekslinga er langsom, slik som i Svartehavet og Middelhavet. I Svartehavet har vannet en gjennomsnittlig oppholdstid på 140 år og i Middelhavet 80 år – sammenlikna med Nordsjøens 2 år.

For hav med liten utveksling med omgivelsene er det av avgjørende betydning om fordampninga fra havoverflata er større eller mindre enn summen av nedbør og tilførsel av ferskvann via elver. Dersom fordampninga er størst, dannes et overflatelag som er saltere enn dypvannet. De saltere overflatelaga vil i perioder av året være tyngre enn laga under, og en omrøring av vannmassene som bringer oksygenrikt vann til bunnen vil kunne finne sted. Hvis nedbør og avrenning fra elver er størst, vil overflatelaga stort sett være lettere enn dypvannet, og det dannes en sjiktning som hindrer omrøring. Dyplaga vil være prega av konstant oksygenmangel. Middelhavet er et eksempel på den første typen, mens Svartehavet har svært oksygenfattige dyplag. Dette vil ha sterk innvirkning på økosystemene, og videre på hvordan disse økosystemene vil påvirkes av fremmede stoffer.

Under gitte fysiske og oseanografiske betingelser vil miljøtilstanden for et havområde være bestemt av mengden forurensende stoff som havet mottar, i hvor stor grad stoffene er naturlig nedbrytbare, hvor langt tidsrom forurensninga har vart og hvor giftige stoffene er for flora og fauna.

Lokalt vil elveos ofte være de mest utsatte områdene i havet. Her fører blandinga av ferskvann og saltvann i grunne områder til svært artsrike og høyproduktive økosystemer, samtidig som områdene på land ofte har høye befolkningskonsentrasjoner med tilsvarende store utslipp. Kort veg fra forurensningskilde til resipient fører til at områdene rundt elvemunningene må motta store mengder forurensninger i høye konsentrasjoner.

Eutrofiering[rediger | rediger kilde]

I grunne hav med liten utveksling har eutrofiering vist seg å være et problem. Problemet har vist seg størst der nedbørfeltet har store jordbruksarealer som drives intensivt, som tilfellet er rundt Nordsjøen. Her bringer elvene store mengder nitrogen og fosfor ut i Nordsjøen. I saltvann har tilførsler av nitrogen størst betydning, idet fosfor ikke utgjør noen minimumsfaktor for planteveksten. I hav med lavt saltinnhold – som Østersjøen – kan fosforet være minimumsfaktor, slik at fosfortilførslene kan få stor betydning. I nedbørrike havområder der nedbøren inneholder nitrogenforbindelser (sur nedbør) – som for Nordsjøen – kan også næringstilførsler via nedbøren ha betydning.

Eutrofiering fører til endringer i havets artssammensetning, da nitrogenkrevende arter får en oppblomstring på bekostning av andre arter. Noen av disse artene kan være giftige. I Nordsjøen og Skagerrak fikk en for eksempel i 1988 en kraftig oppblomstring av flagellaten Chrysochromulina polylepis som førte til massiv fiskedød langs norskekysten. En unormalt sterk algevekst i overflatelaga fører i sin tur til en unormalt høy grad av biologisk nedbryting av dødt materiale i bunnlaga og dertil hørende oksygenmangel.

Oljeforurensning[rediger | rediger kilde]

Oljevirksomhet til havs kan føre til lokal forurensning av hav og havbunn rundt plattformene. Mengden utslipp henger sammen med de metodene som benyttes.

Tankskipstrafikk har vist seg å være en kilde til alvorlig akutt forurensning. Et tankskipshavari betyr som oftest at et oljeflak vil drive inn mot strendene før olja brytes ned naturlig ute i åpent hav. De mest iøynefallende ofrene for akutt oljeforurensning er sjøfugler som får fjørdrakta tilgrisa med olje og derfor ikke kan overleve, men akutt oljeforurensning kan i tillegg ha dyptgripende innvirkning på økosystemene i strandsonen.

Det har vist seg at skipstrafikk også ved normal drift er en faktor å regne med. De mest trafikkerte seilingsrutene er også de mest forurensa områdene av havet.

Radioaktiv forurensning[rediger | rediger kilde]

Gjennom det meste av atomalderen har havet vært en dumpingplass for radioaktivt avfall. Materiale fra kjernereaktorer har vært dumpa på dypt vann langt til havs både i fast form og i flytende form, forsegla på fat. I Norge har frykten for langtidsvirkninger av slik materiale dumpa i Barentshavet av Sovjetunionen vært påtakelig. Det har hittil vist seg at frykten for storstilt radioaktiv forurensning fra slik brukt reaktormateriale kan ha vært noe overdrevet. Mulighetene for lekkasjer ser ut til å være mindre enn antatt.

En annen kilde til radioaktive utslipp er driftsutslipp fra anlegg som gjenvinner brukt reaktormateriale, som Sellafield ved Irskesjøen.

Tungmetaller[rediger | rediger kilde]

Tungmetaller som kopper, bly, kvikksølv og kadmium tilføres verdenshavene særlig fra industri og gruvedrift. Disse stoffene kan akkumuleres i næringskjeden og gjenfinnes i høge konsentrasjoner hos arter på toppen av næringskjeden. For øvrig sedimenteres de i bunnslam, og kan ved mudringsarbeider ved havneanlegg og seilingsleder igjen bli tilgjengelig for planter og dyr når slikt slam tømmes på havet.

Klorerte hydrokarboner[rediger | rediger kilde]

Klorerte hydrokarboner stammer først og fremst fra plantevernmidler, og derfor helst et problem i hav der det drives intensivt jordbruk i nedbørfeltet. De klorerte hydrokarbonene brytes langsomt ned ved naturlige prosesser, og kan akkumuleres i næringskjeden.

Forsøpling[rediger | rediger kilde]

Forsøpling med ikke-nedbrytbart materiale, særlig ulike plasttyper, er et problem langs kyster med store befolkningskonsentrasjoner. I tillegg er fiskeriene ansvarlig for forsøpling av havbunnen og de frie vannmassene med tauverk, tapte garn og annen fiskeredskap. Tapte garn kan bli stående og fiske i årevis – såkalt spøkelsesfiske.

Mikriobiell forurensning[rediger | rediger kilde]

Når kloakk og kloakkslam tømmes urensa i havet, kan kystnære områder – i tillegg til eutrofiering – få tilført kolibakterier i slike konsentrasjoner at de kan framkalle sjukdom hos badende og andre.

Introduksjon av fremmede arter[rediger | rediger kilde]

Med økende globalisering av økonomien og dertil hørende økt transport av varer og ferdsel mellom land og verdensdeler øker faren for at fremmede arter slippes ut i havet og skaper ringvirkninger i de naturlige økosystemene. Slike fremmede arter kan finne en økologisk nisje og formere seg opp på bekostning av stedegne arter. Særlig i tilfeller der det ikke finnes predatorer som kan beite på den fremmede arten, kan ringvirkningene bli store. Det er tilfelle med den tropiske algearten Caulerpa taxifolia i Middelhavet og ribbemaneten Mnemiopsis leidyi i Svartehavet.

Det har særlig vært retta et søkelys mot tømming av ballastvann fra båter som seiler i langfart.

En annen kilde til introduksjon av fremmede arter er rømning fra akvarier og oppdrettsanlegg. Norsk oppdrettsnæring utgjør et stor miljøproblem ved det store antall oppdrettslaks som hvert år rømmer fra merdene og parrer seg med vill laks.


Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]