Gåsenebbhval

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gåsenebbhval
Gåsenebbhval (Ziphius cavirostris)
Gåsenebbhval (Ziphius cavirostris)
Cuvier's beaked whale size.svg
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ziphius cavirostris
Georges Cuvier, 1823
Norsk(e) navn: gåsenebbhval, Cuviers nebbhval
Hører til: nebbhvaler,
tannhvaler,
hvaler
Habitat: marint
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for gåsenebbhval
tempererte- og tropiske farvann

Gåsenebbhval (Ziphius cavirostris) eller Cuviers nebbhval tilhører nebbhvalene og er eneste art i slekten Ziphius. Den tilhører således også tannhvalene og har tenner. Gåsenebbhvalen innehar den offisielle verdensrekorden i dypdykking.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Gåsenebbhvalen ligner andre nebbhvaler. Hannene er ubetydelig større enn hunnene. Den har en robbust, strømlinjeformet kroppsbygning, en relativt liten (ca. 40 cm) sigdforet ryggfinne, og forholdsvis små sveiver som kan legges flatt inntil sidene. Som hos andre nebbhvaler er den horisontale halefinnen relaivt stor. Hodet er lite og ganske butt i formen og har en svakt markert pannekul (melon). Formen på nebbet ar gitt denne hvalarten navnet gåsenebbhval på norsk. Ytterst i underkjeven har voksne hanner to forstørrende tenner (ca. 8 cm lange) som stikker ut av kjeven, som er underbitt.

I Atlanterhavsregionen varierer som regel kroppsfargen fra sort til mørk skifergrå over det meste av kroppen. I Indiahavet og Stillehavet kan kroppsfargen variere fra gulbrun til mørk brun. Som regel er dyret mørkest over ryggen, men det finnes også eksempler på det motsatte. Eldre hanner har et distinkt hvitt hode. Hunner er gjerne noe blekere i pigmenteringen. Begge kjønn har mørke flekker rundt øynene. Kroppen har dessuten spredte små lyse flekker og bærer ofte preg av slåssing gjennom tannmerker (arr) i huden. Ungdyr er generelt lysere enn voksne individer.

De største hvalene kan bli omkring 7-7,5 meter lange (avhengig av kjønn) og veie opp mot 3 metriske tonn (typisk 2-2,5 tonn).

Atferd[rediger | rediger kilde]

Gåsenebbhvalen er den vanligste og mest utbredte av alle nebbhvalene, men man vet allikevel svært lite om artens atferd, fordi den gjerne unngår båter (forskere) og ofte befinner seg i lite tilgjegelige havområder med store dyp.

Det lille man ellers vet om denne hvalen kommer helst fra hvaler som har strandet. Gåsenebbhvalen bruker ekkolokalisering for å orientere seg i dypet, og for å fange bytte. Trolig er nebbhvalene mer avhengig av sin biosonar enn tannhvaler flest.

Arten lever helst i små flokker på 2-7 dyr, men det er heller ikke uvanlig å se solitære dyr og flokker på opp mot 15 dyr. Den er også observert mens den hopper, men dette hører trolig til sjeldenhetene. Det er til nå ikke funnet bevis for at gåsenebbhvalen migrerer sesongvis.

Dykking[rediger | rediger kilde]

Gåsenebbhvalen er en usedvanlig god dykker, som trolig kan dykke ned mot 2 000 meter eller mer. Arten innehar den offisielle verdensrkorden i dypdykking blant pattedyr.

Den 17. oktober 2006 dykket en gåsenebbhval til 1 899 meter og satte med det ny offisiell verdensrekord i dypdykking. Dykket varte i 85 minutter.[1]

Når hvalen kommer til overflaten gjenoppretter den oksygennivået i kroppen i løpet av ca. 20 sekunder, før den dykker på nytt.

Stranding[rediger | rediger kilde]

Gåsenebbhvalen er den av nebbhvalene som oftest strander, men årsaken til slike hendelser er svært uklare. I senere tid har forskere forsøkt å avdekke om såkalt akustisk forurensning (sonarstøy) kan være en medvirkende eller betydelig årsak til at hvaler strander. I mars 2000 strandet nemlig tolv gåsenebbhvaler etter en militærøvelse utenfor Bahamasøyene.[2] En tilsvarende hendelse oppsto under en liknende militærøvelse Gran Canaria i september 2002, da sju gåsenebbhvaler strandet.

Etter svært dype dykk er blitt observert at denne hvalen gjerne hviler ved overflaten i lengre tid enn ellers. Dette og det faktum at hvalen ofte strander har ført til at noen forskere tror at den kan få en slags dykkersyke, dersom den dykker igjen for raskt etter et dypdykk.

Matvaner[rediger | rediger kilde]

Gåsenebbhvalen spiser mest dypvannsfisk og blekksprut, men det er også kjent at den spiser krepsdyr og sjøstjerner. Som andre nebbhvaler bruker den blant annet en spesiell sugeteknikk for å fange byttet.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Gåsenebbhvalen er mest vanlig i tempererte og tropiske farvann med store havdyp (dyp på mer enn 1 000). Arten er sjelden å se i kystnære strøk.

Annet[rediger | rediger kilde]

Denne hvalarten jaktes det normalt ikke på, men japanske hvalfangere tar (utilsiktet) omkring 20 individer hvert år. Arten står på CITES Appendix II og blir listet som «Data Deficient» (det finnes ikke nok informasjon til å avklare artens trusselbilde) på IUCNs rødliste.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «It's official: New free-diving record is 1,899 meters (6,230 feet)». Powered by CDNN – CYBER DIVER News Network by LEWIS SMITH
  2. ^ Waring GT, Quintal JM, Schwartz SL (Eds.; 2001) U.S. Atlantic and Gulf of Mexico Marine Mammal Stock Assessments – 2001. NOAA Technical Memorandum NMFS-NE-168.

Kilder[rediger | rediger kilde]