Avskoging

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Avskoging for jordbruksformål i Australia
Avsvidd regnskog i Mexico for jordbruksformål
Avskoging i Usambara-fjellene (Lushoto-distriktet, Tanga region, Tanzania) for jordbruksformål.

Avskoging er et fenomen at et område som tradisjonelt har vært skogsbevokst helt eller hovedsakelig har mistet preget av skogslandskap, enten permanent eller midlertidig inntil ny skog har vokst fram. Fenomenet er et resultat av omdisponeres til nye formål som jordbruk, gruvedrift, bebyggelse, eller ved ukontrollert felling av visse treslag.

Både permanent og midlertidig avskoging med fører som regel store endringer i grunnlaget for de ulike artene som lever der til å eksistere. Dersom avskogingen er betydelig i utstrekning og omfang kan det føre til at arter forsvinner for godt, og i ytterste konsekvens dør ut. Det siste er spesielt aktuelt i habitat som er sårbare i seg selv, for eksempel i overgangssoner (eksempelvis i Sahel, som ligger mellom ørken og skog).

Det skjer også en viss naturlig avskoging, spesielt gjennom skogbranner og svedjebruk. Slik avskoging er gjerne ikke ønskelig, men allikevel ofte ikke så kritisk som annen avskoging. I mange tilfeller drar faktisk artene nytte av skogbrannene, spesielt på litt sikt. Man kan også i en viss grad hevde at mange arter, som lever i områder der det ofte herjer skogbranner, har tilpasset seg en slik syklus.

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Hovedveier og deretter sideveier gir enklere tilgang til skogen enn gjennom elvene, og danner akser for avskoging (her i Amazonas). Resultatet danner et karakteristisk « fiskebensmønster »
Satellittbilde som viser avskogingen i Bolivia fra 1986 til 2001.
Trekullproduksjon i tidligere tropisk regnskog

Menneskelig aktivitet[rediger | rediger kilde]

Den avgjørende årsaken til avskoging er menneskelig aktivitet, selv om naturlige årsaksfaktorer også kan virke i samme retning.

Arealutnyttelse for jordbruk[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1990-årene ble 70% av avskogede områder omgjort til jordbruksland[1]:

De viktigste årsakene til avskoging i tropiske strøk rangert:

  • kvegavl. 75% av avskoget område i Amasonas 1990 var utnyttet til kvegavl.[2]
  • soyadyrking. 16% av skogarealet i Amasonas var endret til dyrkingareal for soyabønner.[3];
  • palmeoljeproduksjon for drivstoff som i regionen Riau i Indonesia.[4]
  • Overbeite. Buskap reduserer vegetasjonen og hindrer gjenvekst ved beite. Brasiliansk kveg holder på denne måten nede store skogarealer.

Areal brukt til gruvedrift i skogsområder[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av gruveressurser skaper i visse tilfeller et miljøgiftproblem. For eksempel har gruven Serra dos Carajás i Brasil redusert skogarealet med 150.000 km².

Ikke bærekraftig utnyttelse av skog som ressurs[rediger | rediger kilde]

Manglende driftsplaner medfører på lang sikt tap av skogen ved at avvirkningen får overstige tilveksten. I mindre utviklede land er den viktigste bruken av skogvirket brensel. Det er slik Haiti er blitt nesten fullstendig avskoget.[5]

Utvikling av infrastruktur (urbanisering)[rediger | rediger kilde]

Urbanisering på bekostning av naturområder, utvikling i teigblanding og infrastruktur (motorveier, tilgangskorridorer), dammer til strømproduksjon eller jordbruksformål påvirker skogarealet avgjørende.

Branner som i tilfellet Kalimantan (Borneo), der 3,5 millioner hektar er svidd av.

Indirekte årsaker[rediger | rediger kilde]

  • Krig og påfølgende folkeforflytninger i skogområder
  • Fattigdom og sosiale problemer
  • Demografisk eksplosjon
  • Mangel på regelverk i berørte land, som følge av uvitenhet og av utøvernes og forbrukernes manglende engasjement.

Naturlige årsaksfaktorer[rediger | rediger kilde]

Avskoging i Honduras, forsterket etter syklonen Mitch i oktober 1998

I moderne tid er det flere naturlige årsaker som bidrar til redusert skogsareal:

  • Sykdommer og sopper øker i omfang i monokulturer. Almesjuke (Ceratocystis ulmi) resulterte i at de fleste almetrærne i Europa forsvant i løpet av 1980-tallet.
  • Naturlige skogbranner. Lynnedslag fører til brann spesielt i tempererte skogområder (USA, Øst-Sibir og Nordlige Kina), men også i tørrere tropiske skoger som i Indonesia.

Miljøproblemer[rediger | rediger kilde]

Jordsmonn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Erosjon

Avskoging blottlegger i noen tilfeller jordsmonnet slik at nedbør slipper til og vasker det ut. Humus forsvinner og avdekket berggrunn ligger igjen. Når skogen forsvinner, spesielt i skråninger, går det lettere løsmasseskred, som igjen fører til økt turbiditet og forurensning av elvene på bekostning av vannplanter og dyreliv.

Biologisk mangfold[rediger | rediger kilde]

Avskoging medfører ødeleggelse av habitatet til tusenvis av dyrearter og plantearter, ofte med utryddelse som endelig resultat. Det utgjør også en vesentlig del av problemet med oppstykkingen av leveområder som reduserer skogens motstandsdyktighet (resiliens).

Vannbalanse[rediger | rediger kilde]

Skogen spiller en viktig rolle i forløpet av vannets kretsløp, spesielt ved evapotranspirasjon som igjen påvirker omfanget av nedbør.[6] Trærne øker luftfuktigheten lokalt. Trærnes røtter trekker vann på opptil flere titalls meter avstand fra stammen, og i dybden. Ved å holde på nedbøren er skogen effektiv for fornyelse av grunnvannet.

Ørkenspredning[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Ørkenspredning

Ørkenspredning truer 900 millioner mennesker og berører 3,5 milliarder ha, tilsvarende en firedel av landmassene over hav.[7]

Klima[rediger | rediger kilde]

Avskogingen påvirker klimaet både på global og lokal skala.

Lokalklima[rediger | rediger kilde]

Skog absorberer lys mer effektivt enn et åpent område der solenergien blir reflektert (albedoeffekt). Midlere lufttemperatur ved bakken kan visse steder i tropiske strøk øke mere enn 10 °C når skogen blir fjernet. Denne lokale oppvarmingen påvirker lufttrykket, som igjen påvirker måten luftmassene beveger seg og hvordan bygeskyer forflytter seg.

Global oppvarming[rediger | rediger kilde]

Skogens naturlige vekst kan fungere som sluk for atmosfærens karbondioksid. Samtidig er hogst en viktig kilde. Ifølge FAO balanserte disse aktivitetene hverandre i 2010. Skogens totale biomasse inneholdt i 2010 289 Gt karbon, døde planterester inneholdt 67 Gt karbon, jordsmonnet forøvrig 292 Gt karbon.[8] Totalt utgjør all karbon i skog og jordsmonn omlag tre ganger atmosfærens karboninnhold.[9]

Selv om trærne opptar inntil 20 % mere CO2 ved den forhøyede CO2-konsentrasjonen i atmosfæren, utgjør avskogingen et tilskudd av mere enn 1 Gt karbon hvert år.

Utviklingen i skogens biomasse globalt (mengde karbon)
1990 2000 2005 2010
299 Gt 294 Gt 292 Gt 289 Gt

Mottiltak[rediger | rediger kilde]

Forbruk av trevirke[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bærekraftig skogbruk

Det finnes ulike måter å utnytte trevirke fra skogen uten at forbruket er skadelig: Miljømerking av skog: tropiske treslag er beskyttet ved økosertifikater som PEFC, Forest Stewardship Council, og flere andre. Sertifikatene går god for at treet er tatt ut i en bærekraftig sammenheng. Boikott av tropiske treslag som ikke er truet kan forsinke utviklingen i berørte land, og paradoksalt nok ha motsatt effekt av det som er tiltenkt. Når skogbruket ikke er lønnsomt kan fullstendig rydding gi plass til erstatningsjordbruk.

Historisk utvikling[rediger | rediger kilde]

I Europa økte avskogingen betydelig omkring de større byene i middelalderen og renessansen
Oppsamling av tømmer ved Karlsbroen i Praha 1872. Elvene har hatt stor betydning som fløtingsveier, og hr bidratt til avskoging av områder ovenfor byene, gruver og industrianlegg.


Avskoging er urgammelt. I følge Williams[10] begynte det i forhistorisk tid, men en klar korrelasjon i tid og rom mellom redusert skogareal og tettheten i menneskene utbredelse i tempererte strøk, selv om større befolkningsgrupper også lokalt kunne leve i skogen uten å ødelegge den i tropiske områder (f.eks. indianere, befolkning i Afrika sør for Sahara og i det nåværende Indonesia).

Påskeøya representerer et spesielt tilfelle, der innbyggernes overforbruk medførte at kulturen brøt sammen og befolkningen så godt som forsvant kort tid etter. En matematisk modell[11] har vist at befolkningen ikke kunne overstige 2000 innbyggere uten at de nødvendige skogsressursene, spesielt i form av palmer, ble overutnyttet.

I Europa

Avskogingen fulgte menneskene nesten overalt der dannet fast bosetting. Helt opp til nåtiden har rydding av nye dyrkingsarealer vært hovedårsaken til avskoging fulgt av behovet for ved til oppvarming. Steinalderens Flintøkser har i historieforskere rekonstruksjoner vist seg svært effektive. Omkring 1000 f.Kr. pågikk det en omfattende avskoging av Europa[12], men det er særlig middelalderens skogbruk sammen med fløtingsteknikken som reduserte skogarealet for bruk til forbrenning i smier, bergverk og annen industri.

I Amerika

Før europeerne kom til Nordamerika var omtrent halvparten av arealet dekket av urskog. Skogarealet avtok fra begynnelsen av 19. århundre. Med unntak av den vestlige delen var skogen nesten fjernet fra kartet ved begynnelsen av 20. århundre.[13]

I Afrika

Utdypende artikkel: Avskoging i Afrika

Satellittbilde som viser den relative avskogingen av Korat-platået og Thailands senstrale sletteområde sammenlignet med områdene omkring

Den pågående avskogingen er først og fremst fjerning av tropiske skoger. I 2005 ble avskogingen karakterisert som « alarmerende » av FAO.[14]

Redusert skogdekke står for 18[15] – 20%[16] av det totale drivhusgassutslippet, viktig for den globale oppvarmingen.

Nyere tid[rediger | rediger kilde]

Ifølge FAO[8] forsvinner 16 millioner hektar skog årlig på Jorda. Arealet tilsvarer halve Norges størrelse.

Tap av opprinnelig skog: Offisielle tall fra hvert av medlemslandene, satt sammen av FAO viser at etter avskoging eller selektiv hogst har arealet plantet skog økt til å omfatte 7% av totalt skogareal i 2010.[8] Urskog eller skog uten menneskelig påvirkning av betydning utgjør 36% av verdens totale skogareal, med 4% reduksjon siste tiår.

Ny beplantning: Deler av avhoggingen blir fulgt av en kontrollert gjenvekst av skogkarakter, ofte av forringet kvalitet. Andre deler blir beplantet med nyttevekster som eukalyptus, oljepalme, gummitre, kakaotre, tebusk, kaffebusk o.a. I Amazonas blir de største områdene omdannet til sojadyrking og beitemark. I tropiske områder vil de åpne områdene raskt utvikle seg mot savanne eller ørken.

Tap av biologisk mangfold: Olfield anslo i 1998 at nesten 10 % av kjente treslag, omkring 7.000 arter, er truet av utslettelse på kort eller mellomlang sikt (spesielt i tropiske strøk), og for hver art er det et ytterligere tap av genetisk mangfold.[17]

En undersøkelse foretatt på vegne av FAO omkring de globale skogressursene viser at selv om avskoging er bekymringsfullt, har det relative omfanget avtatt i senere år: 5,2 millioner hektar skogkledde områder forsvant mellom 2000 og 2010, sammenlignet med 8,3 millioner mellom 1990 og 2000.

Geografisk omfang[rediger | rediger kilde]

Skogdekkets arealutvikling siden 1990
Også i bratte skråninger har dyrking av te og kaffe bidratt til avskogingen i Malaysia og andre asiatiske land

I andre halvdel av det 20. århundre var det tre større soner av aktiv avskoging. I avtagende avskogingstakt er det Amazonas, tropisk Afrika og sonen Malaysia/Indonesia i Asia.

Ifølge FAO er den pågående avskogingen størst i Sør-Amerika,[18] der nettotapet av skog utgjorde 4,3 millioner ha per år mellom 2000 og 2005.

De to enkeltlandene med størst avskoging i perioden 2000-2005 var[19]:

  1. Brasil, 3,1 millioner ha per år ( 0,6% av skogarealet)
  2. Indonesia, 1,8 millioner ha per år ( 2% av skogarealet)

Nærmere to tredeler av verdens skoger er utsatt for sterk avskoging de siste to hundreårene (et århundre utgjør en kort tid i forhold til å gjenopprette et borealt økosystem). Store områder er berørt i åtte større land: Australia, Brasil, Folkerepublikken Kina, India, Indonesia, Russland, Peru, Kongo. I USA og Canada er avskogingen stabilisert, men skogen er til gjengjeld forringet artsmessig. I Europa og Japan er skogarealet stabilt eller økende på bekostning av biologisk mangfold. Fragmentering ved veier og annen infrastruktur samt jordbruksareal bidrar vesentlig til redusert mangfold. De høyt utviklede landene bidrar indirekte til avskoging i fattigere land ved at de importerer tropisk trevirke og soya som er dyrket på arealer til erstatning for tropisk skog.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ FAO 2001 gjengitt av UNEP
  2. ^ (fr)Le Monde, 13 juin 2009
  3. ^ (fr)Le monde, 28 novembre 2008
  4. ^ (en)[1]
  5. ^ Lester Brown, Plan B
  6. ^ Salati et Voze, Science, 1984
  7. ^ FN-dokument: Comment combattre la désertification? (1997)
  8. ^ a b c Global Forest Resources Assessment 2010 (engelsk). 2010. 
  9. ^ UNEP GRID Arendal: «Vital Forest Graphics» 2009
  10. ^ Williams, M., 2000. Dark ages and dark areas: global deforestation in the deep past. J. Hist. Geogr. 26(1): 28-46 (en) (éd.)
  11. ^ Mauro Bologna, Tarapacà-universitetet i Brasil, sitert av Science et Vie, April 2008, side 36
  12. ^ J.O. Kaplan, K. M. Krumhardt, K. M. og N. Zimmerman The prehistoric and preindustrial deforestation of Europe. Quaternary Science Reviews, 2009, p. doi:10.1016
  13. ^ Kart over avskogingen i USA
  14. ^ FAO 2005
  15. ^ [Le Monde 28 november 2008]
  16. ^ Kilde: Greenpeace
  17. ^ Olfield, S., Lusty, C. and McKinven, A. 1998. The World list of threatened trees. IUCN Press. Cambridge, Storbritannia. 650 p.
  18. ^ (Communiqué intitulé « La déforestation se poursuit à un rythme alarmant - Nouveaux chiffres de la FAO sur les forêts mondiales » Rome, 14 novembre 2005 ; basé sur les conclusions de l’Evaluation des ressources forestières mondiales 2005, étude la plus complète à cette date, portant sur l'usage et la valeur des forêts dans 229 pays et territoires, de 1990 à 2005)
  19. ^ FAO (2005) tabeller fra «Global Forest Resources Assessment 2005»