Føre-var-prinsippet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Føre-var-prinsippet (engelsk: The precautionary principle) er et prinsipp for hvordan politiske beslutningstakere og andre samfunnsaktører – og enhver borger – kan forholde seg til usikre virkninger av egne handlinger. På norsk har prinsippet lånt ordlyden fra ordtaket «Bedre føre var enn etter snar».

Historie[rediger | rediger kilde]

Flere forskere plasserer opphavet til føre-var-prinsippet i Tyskland på 1970-tallet, da et «Vorsorgeprinzip» ble gjort gjeldende i en ny lov om luftkvalitet og luftforurensning. Nordsjø-traktatene (Bremen 1984, London 1987, Haag 1990, Esbjerg 1995) er tidlige eksempler på internasjonale traktater der føre-var-prinsippet er blitt anvendt. I London-erklæringen fra 1987 heter det: «...for å beskytte Nordsjøen mot mulige ødeleggende virkninger av de farligste stoffene, er en før-var-tilnærming nødvendig, som kan kreve tiltak for å begrense utslipp av slike stoffer selv før en årsakssammenheng er fastslått med vitenskapelig sikkerhet».

Fullt gjennomslag i internasjonal sammenheng fikk føre-var-prinsippet med Rio-erklæringen i 1992, der det heter: «For å beskytte miljøet skal statene ut fra egne forutsetninger gjøre utstrakt bruk av føre-var-prinsippet. Der det er trusler om uopprettelig skade, skal mangel på full vitenskapelig sikkerhet ikke brukes som grunn for å utsette kostnadseffektive tiltak for å hindre miljøforringelse.»

I 2000 kom EU med en større utredning om føre-var-prinsippet. Her heter det: «Føre-var-prinsippet anvendes der vitenskapelige bevis er mangelfulle eller usikre, eller der forskningsresultater er uten konklusjon og vitenskapelige vurderinger gir rimelig grunn til bekymring for at mulige skadevirkninger på miljø, mennesker, plante- og dyrehelse kan være uforenlig EUs høye krav til beskyttelse.»

Rapporten The Precautionary Principle av COMEST[rediger | rediger kilde]

Den hittil grundigste gjennomgangen av føre-var-prinsippet i et internasjonalt forum finnes i rapporten The Precautionary Principle [1], utarbeidet av UNESCOs World Commission on the Ethics of Scientific Knowledge and Technology (COMEST) i 2005. Kommisjonen er leda av nordmannen Matthias Kaiser, som også er sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT). COMEST har følgende definisjon på føre-var-prinsippet:

Når menneskelig aktivitet kan føre til moralsk uakseptabel skade som er vitenskapelig sannsynlig men usikker, skal tiltak gjøres for å unngå eller minske skaden. Moralsk uakseptabel skade vil si skade på mennesker eller miljø som

  • truer menneskers liv eller helse, eller
  • er alvorlig og i praksis uopprettelig, eller
  • er urettferdig mot nålevende og framtidige generasjoner, eller
  • utøves uten tilstrekkelig hensyn til rettighetene til de som rammes.

Bedømmelsen av sannsynlighet bør tuftes på vitenskapelig analyse. Analyser bør foretas fortløpende, slik at valgte tiltak kan revideres.

Usikkerheten kan gjelde – men trenger ikke å avgrenses til – årsakssammenhenger eller omfanget av den mulige skaden. Tiltak bør stå i forhold til den mulige skaden, og til en vurdering av de moralske konsekvensene av handling og ikke-handling.

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Føre-var-prinsippet kommer til anvendelse når:

  • det eksisterer stor vitenskapelig usikkerhet,
  • scenarier eller modeller basert på vitenskapelig resonnement viser at skadevirkninger er mulige,
  • de mulige skadevirkningene er uopprettelige eller alvorlige for nålevende og kommende generasjoner, eller på annen måte moralsk uakseptable
  • effektive mottiltak vil være betydelig vanskeligere eller mer kostnadskrevende på et seinere tidspunkt.

Relaterte begreper[rediger | rediger kilde]

Føre-var prinsippet hører med i samme begrepsgruppe som "signifikant"[1], "nivå som ikke gir bekymring" (eng: "level of no concern")[2] og Laveste akseptable dose (eng, LAEL.) For disse tre siste begrepene foreligger det relativt faste konvensjoner om hvilken vekt som skal legges på de ulike hensyn.[3] For å beregne LAEL – doser brukes såkalte "sikkerhetsfaktorer". En sikkerhetsfaktor på 10 ble for eksempel brukt for å beregne LAEL av krom (IV) fordi kilden for noen opplysninger var usikker.").[4] Dersom en kost / nytte analyse inneholder elementer som ikke måles i kroner, vil også denne analysen måtte inneholde preferanser (ofte formulert som vekter) basert på etiske og politiske holdninger. Føre- var prinsippet vil i en slik analyse medføre at vektene for negative og usikre konsekvenser får stor vekt. Det er vist at vekter som kan være naturlige for små konsekvenser under visse generelle betingelser gir uakseptable resultater for store konsekvenser.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ For at et resultat skal være signifikant er det en konvensjon at sannsynligheten for at det skal inntreffe ved en tilfeldighet er mindre enn 1 per 20;ofte skrevet p <0,05. Innen sosiologi og økonomi er kravet ofte mindre enn 1 per 10, p< 0,1
  2. ^ US-EPA IRIS database over giftige stoffer
  3. ^ En risiko for død i løpet av et liv på 10-7 regnes som "level of no concern"
  4. ^ US-EPA IRIS database over giftige stoffer
  5. ^ Rabin, M. (2000). Risk aversion and expected utility theory: A calibration result. Econometrica 68: 1281-92; Safra, Z. and U. Segal (2008). "Calibration results for non-expected utility theories." Econometrica 76(5): 1143-1166.