Hypatia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En kunstners framstilling av Hypatia av Alexandria.

Hypatia (gresk Ὑπατία), (født ca. 355[1], død 415) er regnet for å være den første store kvinnelige matematiker. Hun underviste også i filosofi og astronomi. Hun var lærer ved en av de nyplatonske skolene i Alexandria i det hellenistiske Egypt, og bidro mye til det intellektuelle fellesskapet i byen.

Senere legender har omtalt Hypatia som «den siste kvinnelige hedning», «den kvinnelige hellenske martyr», eller «offer for grusom kristen fanatisme».[2] Ingenting av dette har noen støtte i kildene. Den viktigste kilden til Hypatia er Socrates Scholasticus (ca. 379-450).

Hypatias liv og virke[rediger | rediger kilde]

Det bysantiske riket hadde sin største utbredelse et drøyt hundreår senere, rundt år 550.

Flere verk blir tilskrevet Hypatia av senere kilder. Disse omfatter kommentarer til Arithmetika av Diofant, Konika av Apollonios og verkene til Ptolemaios, men ingen av disse kommentarene har overlevd. Brev skrevet til henne av hennes elev Synesius, senere biskop, gir en idé om det intellektuelle miljø hun var en del av.

Hypatia var datter av Theon, som var lærer ved Museion. Han var også læreren hennes. En kilde forteller at Hypatia overgikk sin far i matematikk og astronomi.[3] Vi vet også at Hypatia foreleste om og bygget instrumenter som astrolabium og hydrometer.

Hypatia tok imot elever i sitt eget hjem. Og hun ble leder for en av platonistskolene i Alexandria omkring år 400.

Det var ikke uvanlig i senantikken at lærde kvinner, hedenske eller kristne, underviste i naturfilosofi, eller omga seg med mannlige elever. Også i Alexandria var det flere lærde kvinner som var godt kjent i sin samtid, som Aedesia, St. Theodora, Eugenia, St. Maria egypteren, en senere Hypatia og St. Katarina.[4]

Hypatias autoritet og innflytelse[rediger | rediger kilde]

Hypatia nøt stor respekt, hun hadde en bred kontaktflate og ble regnet som en av de fremste i byen. I sosial prestisje var det ingen stor forskjell på henne og biskopen i Alexandria.[5]

Hun hadde stor moralsk autoritet, alle kilder er enige om at hun var et etisk forbilde, og den egenskapen hennes samtidige satte størst pris på var hennes sindighet og måtehold, sofrosyne.[6]

Både kristne og hedninger studerte under henne, to av hennes studenter ble biskoper. Det er ingenting i kildene som indikerer konflikt mellom Hypatia og biskop Theofilus av Alexandria.[2]

I Hypatias skole ble det knyttet nære bånd både mellom studenter og lærer, og studentene imellom.[7] Flere av hennes tidligere elever kom etter hvert i høye stillinger så langt borte som Konstantinopel, Syria og Kyrene, så Hypatia hadde innflytelse også utenfor Alexandria.[8]

Hypatias nøytralitet[rediger | rediger kilde]

I 391 provoserte biskop Theophilus hedenske fraksjoner ved å ødelegge templer og avsløre knepene som ble brukte for å lure folk til å tro at gudene talte gjennom de hule tempelstatuene.[9] Dette førte til at flere nyplatonske professorer gjorde opprør og forskanset seg i Serapis-templet. Etter at Keiseren hadde gitt dem fritt leide, ble murene ødelagt slik at templet ikke lenger kunne brukes som festning.

Hypatias skole var ikke en del av denne kampen, og hennes intellektuelle uavhengighet var ikke truet.[10][11]

Hypatias død[rediger | rediger kilde]

Både Kari Vogt og Maria Dzielska mener at det var et politisk mord, og at motivet er å finne i en maktkamp mellom biskop Kyrill og keiserens prefekt Orestes.[11][12]

Kyrill ble biskop i Alexandria i 412, og like etter ble Orestes utnevnt som keiserens Praefectus Augustalis for Alexandria og Egypt. Orestes var kristen og venn av Hypatia. Trolig spurte han henne også om råd i politiske spørsmål.[13]

Kyrill innledet etter hvert en kamp for troens renhet, der han overfor flere grupper tok seg til rette på områder som hittil hadde vært prefektens domene.[14] En gruppe kristne lyktes et stykke på vei i å tale Kyrill til fornuft.[15] Også Orestes var steil, noe som var en medvirkende årsak til at konflikten eskalerte.

Hypatia støttet det tradisjonelle civitas, som innebar et sekulært borgersamfunn, hun delte utvilsomt Orestes' overbevisning om at biskopen ikke skulle utøve makt i det som tradisjonelt hadde vært keiserens domene; og etter hvert gikk Hypatia fra å være politisk uavhengig til å uttrykke støtte til Orestes.[16]

De fleste som støttet Orestes var kristne, noe som gjorde situasjonen ytterligere komplisert for Kyrill.[8]

En langt senere kilde, fra ca. år 700, forteller at noen som støttet Kyrill spredte et rykte om at Hypatia drev med svart magi, inkludert å kaste trolldom over både de kristne og hele byen.[17] Det vi imidlertid kan regne som sannsynlig, er at det som måtte være av rykter om Hypatia var det Kyrill og hans menn som sto bak.

Biskopen hadde en hær på noen hundre mann, kalt parabalanai, som blant annet fungerte som livvakt. Dzielska skriver at det ikke er sikkert at Kyrill kan holdes ansvarlig for å ha planlagt mordet, men hun mener det er svært sannsynlig at det var biskopens «hær» som utførte ugjerningen, i mars 415.[18]

Myter og legender[rediger | rediger kilde]

De siste tre hundre år har det blitt laget fremstillinger av Hypatia som ikke har støtte i kildene. Disse fremstillingene er motsetningsfylte, en forteller at hun endte som kristen, andre forteller at hun ble beundret av hedningene og foraktet av kristne.[19]

Mytene kan føres tilbake til John Toland (1670-1722) og et behov blant protestanter for å lage myter om den katolske kirke. Dette ble videreført av Voltaire, som skrev at Hypatia ble myrdet fordi hun trodde på de hellenistiske gudene, rasjonelle lover i naturen og de muligheter den menneskelige tanke har når den er fri fra dogmer.[20] Slik er Hypatia senere blitt forsøkt brukt av en rekke fremstående personer til svartmaling av kirken eller som et symbol på kirkens overgrep, og også i fortellinger om naturvitenskapens historie.[21]

Det er ikke støtte i kildene for at Hypatia var leder for biblioteket i Alexandria selv om dette fortsatt hevdes.[22] Det er heller ikke støtte i kildene for at Hypatias død kan knyttes til bibliotekets ødeleggelse, selv om også dette har blitt hevdet i nyere tid.[23]

Kari Vogt skriver at deler av kvinnebevegelsen har laget Hypatia-fremstillinger der vi finner ren fantasi presentert som fakta, ikke minst i Elisabeth Gould Davis' bok The First Sex, som norske Else Michelets En annen historie bygger på.[11]

Hvor mye hun er glorifisert fremgår også av filmen Agora (2009), der det påstås at hun både beviste det heliosentriske verdensbilde (som Kopernikus er kjent for), og at planetene går i elliptiske baner (som Kepler er kjent for).[24]

Mens noen[25] mener at mordet på Hypatia innledet en mørk, vitenskapsfiendtlig middelalder, viser kildene at det etter Hypatias død i den aleksandrinske tradisjon både ble forelest i og gjort enkelte fremskritt i matematikk, astronomi og nyplatonsk filosofi inntil arabernes erobring på 600-tallet.[26]

Kulturelle referanser[rediger | rediger kilde]

I Umberto Ecos roman Baudolino møter hovedpersonen et medlem av en sekt som har tatt sitt navn og sin filosofi etter Hypatia.

På platen Det går alltid et korstog fra 1983, åpner Tramteateret med sangen Hypatia, som omhandler den moderne myten om hennes liv og ødeleggelsen av biblioteket i Alexandria.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ Dzielska og flere mener år 355 er mest sannsynlig, Dzielska (1995) s. 67-68. Noen har foreslått så tidlig som 350, andre så sent som 370.
  2. ^ a b Dzielska (1995, s. 41, 44 og 46)
  3. ^ Dzielska (1995, s. 70)
  4. ^ Dzielska (1995, s. 117-19). Den senere Hypatia var en enke, nevnt i et dekret fra 455 som en kvinne med den fornemste hukommelse. St. Katarina var ifølge den langt senere kilden Menologium Basilianum ikke bare var ung og vakker, men også en dyktig lærd i geometri, matematikk, astronomi.
  5. ^ Dzielska (1995, s. 38 og 41)
  6. ^ Dzielska (1995, s. 103)
  7. ^ Dzielska (1995, s. 58)
  8. ^ a b Dzielska (1995, s. 89)
  9. ^ Se sitat av Theodoret i Mike Flynn's Journal «When Hypatia Was a Little Girl».
  10. ^ Dzielska (1995, s. 79-83)
  11. ^ a b c Vogt (1982, s. 11-21)
  12. ^ Dzielska (1995, s. 94)
  13. ^ Dzielska (1995, s. 38)
  14. ^ Som å stenge kirken til novatianerne, konfiskere deres liturgiske gjenstander og frata deres biskop alle rettigheter, se Dzielska (1995, s. 85)
  15. ^ Dzielska (1995, s. 86)
  16. ^ Dzielska (1995, s. 87-90)
  17. ^ Dzielska (1995, s. 90-91)
  18. ^ Dzielska (1995, s. 96-97)
  19. ^ Dzielska (1995, s. 1-26)
  20. ^ Dzielska (1995, s. 1-2)
  21. ^ Se Davidsen, Bjørn Are (2010): «Så ærer vi Hypatia» - i: Da jorden ble flat. Mytene som ikke ville dø. Boken er tilegnet Hypatia.
  22. ^ F.eks. i artikkel hos Kilden, 15.02.2010: «Mordet som innledet middelalderen»
  23. ^ F.eks. av Sagan, Carl (1983): Kosmos, denne boken referer i sin tur til Dickson White. Se også Davidsen, Bjørn Are (2010): «Når bøker brenner - biblioteket i Aleksandria» - i: Da jorden ble flat. Mytene som ikke ville dø.
  24. ^ Se bloggen Armarium Magnum med vekt på anmeldelser av bøker om antikken og middelalderen.
  25. ^ Artikkel hos Kilden, 15.02.2010: «Mordet som innledet middelalderen»
  26. ^ Dzielska (1995, s. 105)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Vogt, Kari (1982). «Filosofiens rettmessige herskerinne. Hypatia fra Alexandria.». I: Den skjulte tradisjon. Skapende kvinner i kulturhistorien (red. Vogt, Kari). Sigma forlag.
  • Dzielska, Maria (1995). Hypatia of Alexandria. Harvard University Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Hypatia – bilder, video eller lyd