Ramon Llull

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ramon Lull.

Raimundus Lullus (vanligvis Ramon Llull, men også Raimundo Lulio, Raimundus), født ca. 1232 i Palma, Mallorca, ifølge tradisjonen død 29. juni 1315, men sannsynligvis i begynnelsen av 1316 under en reise fra Bougie, Algerie, var en katalansk filosof, teolog, misjonær og dikter fra Mallorca. Han ble helligkåret av Den katolske kirke i 1858.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Lull hadde hofftjeneste både hos Jakob I og Jakob II av Aragon. Til fylte 30 år førte Lull et vilt liv, men så inntrådte plutselig en endring som følge av det tragiske slutten på kjærligheten til en gift dame; dette stadiet i Lulls liv ble behandlet av Per Hallström i en novelle i "Purpur". Etter dette begynte han å få religiøse åpenbaringer.

Lull delte da sine eiendeler mellom familien sin og de fattige, og gikk inn i franciskanerorden, foretok pilgrimsferder til Montserrat og Compostela, brukte ni år til studier innen alle grener av tidens viten og ble utnevnt til "doctor illuminatus" av universitetet i Paris. Deretter begynte han sin misjonsgjerning og vandret gjennom nesten hele den da kjente verden: Europa, Asia og Afrika. Han hadde grundige kunnskaper i østerlandske språk og bekjemping av islam var hovedmålet for hans misjonsvirksomhet. Til tross for dette var han positiv til religiøs dialog med muslimer og ble dypt influert av den islamiske mystikken, sufismen, i sine verk Llibre de contemplació de Déu og Llibre d'amic e amat.

Det ble tidligere hevdet at Lull led martyrdøden 80 år gammel, steinet av muslimske fanatikere etter en forelesning i Bougie. Halvt døende, skulle han ha blitt ført av to venner til Europa, men før fartøyet rakk fram til Palma, trakk Lull sitt siste åndedrag. Det blir nå stilt spørsmål ved om dette er sant.

Lærer[rediger | rediger kilde]

Til tross for det omflakkende livet hadde Lull en enestående forfattervirksomhet på flere språk, blant annet latin, arabisk, limosinsk og katalansk som omfattet filosofi, teologi, juss, medisin, astronomi, kjemi og flere andre emner. Lull var også naturvitenskapsmann: han anses å ha oppdaget salpetersyren og magnetnålen var ikke fremmed for ham. At det skulle finnes et kontinent på det andre halvkulen anså han å være hevet over tvil.

Lulls hovedverk er Ars magna (Den store kunsten), en sammensmelting av mystikk og metafysikk. Her benyttet han en metode (den lulliske kunsten) som han trodde kunne løse alle metafysiske problem og bevise den kristne religionens absolutte sannhet. Ideen til verket fikk han tidlig, men under en religiøs åpenbaring på fjellet Monte Randa fikk han klart for seg hvordan boken skulle være. Ved en spesiell kombinasjonsmetode av tankeelementer, skulle han finne det evig gyldige prinsippet for sannhet, som skulle overbevise annerledestenkende om at de tok feil. Kombinasjonsmulighetene for beviser tegnet han ned som sirkler, diagram og trediagram, for å påvise sammenheng mellom all verdens kunnskap; om Gud, sjelen, og tingene. Dette kan beskrives som en ekstrem rasjonalisme; intet i denne verden kunne unngå logikkens lover.

Et biprodukt av dette arbeidet var Ars scientiæ (Vitenskapens tre), som med seksten tre forsøkte å tegne ned datidens kunnskap i ensyklopedisk form.

Lulls Opera omnia utkom 1721-42 i Mainz i 10 bind og i Palma 1886-1901. Hans ideer kom til å få avgjørende innflytelse på blant andre Giordano Bruno, Leibniz, Johann Amos Comenius og han regnes ofte som datavitenskapens og informasjonsvitenskapens far. Hans betydning var så stor at et professorat i lullisme ble opprettet ved universitetet i Paris; den første som hadde posten var Bernhard de Lavinheta. Med Descartes’ skarpe kritikk, avtok allikevel hans umiddelbare autoritet. Ifølge meningene til Tore Frängsmyr, har hans idé-arv, som Frängsmyr betegner som søkingen etter et universalspråk, gått videre til Christian von Wolff, og derifra til Auguste Comte, og siden til den logiske positivismen.

Gjennom tre verk, Ars notandi, Ars eleccionis, og Alia ars eleccionis, har Lull hatt interesse for valgteorien.

Lull var i tillegg en framstående skjønnlitterære forfattere. Hans roman Blanquerna (1283) er det første skjønnlitterære verket på katalansk og muligens den første romanen skrevet i Europa.

Lull var dypt influert av sufismen, islams mystikk (Se innledningen til Boken om Evast och Blaquerna, oversettelse fra katalansk og innledning: Michael Nordberg).

Lulls liv har gitt stoffet til Gaspar Nunez de Arces dikt "Raimundo Lulio" (3 sanger; svensk oversettelse av G. Björkman, 1903).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Art Abreujada d 'Atrobar Veritat
  • Blanquerna (roman; 1283)
  • Desconort (om fornuftens kraft)
  • Ars scientiæ (Vitenskapens tre), (1295)
  • Tractatus novus de astronomia
  • Ars Magna (1305) eller Ars Generalis Ultima
  • Ars Brevis (forkortet versjon av Ars Magna)
  • Llibre de meravelles
  • Practica compendiosa
  • Liber de Lumine (Lysets bok)
  • Ars Infusa
  • Liber Chaos (Boken om Kaos)
  • Liber Proverbiorum
  • Boken om Den hellige ånds sju gaver
  • Ars electionis
  • Artifitium electionis personarum
  • Ars notatoria
  • Introductoria Artis demonstrativae
  • Libre qui es de l'ordre de cavalleria (1279-1283)

Sammenlagt har Lull skrevet i det minste 265 verk, og ytterligere 400 verk er det tvilsomt om han er forfatter til, selv om de iblant er tilskrevet ham.

Kilder[rediger | rediger kilde]