Positivisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Positivismen)
Gå til: navigasjon, søk

Positivismen er en filosofisk retning som kun bygger på kjensgjerninger gitt gjennom erfaring. All viten er begrenset til sansedata, og denne viten kan kun nås gjennom metodisk og vitenskapelig observasjon av "virkeligheten". Idealet til positivismen er naturvitenskapen og spesielt innenfor fysikk og matematikk, hvor forskning er basert på observerbare data. Man søker gjerne etter vitenskapelige lover som styrer samfunnet på samme måte som dem vi finner i fysikken. Metafysikk avvises, da erkjennelse kun kan baseres på empiri.

Vi kan skille mellom tre ulike former for positivisme:

  1. Den klassiske positivisme er preget av tenkere som Claude Saint-Simon (1760–1825), Auguste Comte (1798–1857) og John Stuart Mill (1806–1873). Bakgrunnen er den naturvitenskapelige metodens høye prestisje på slutten av 1800-tallet, naturvitenskapelige forklaringer blir idealet for alle vitenskaper. All forklaring er årsaksforklaring.
  2. Empiriokritisismen søker å finne grunnlaget for erkjennelsen i de rene sansefornemmelsene. De grunnleggende elementer i verden er farve, lyd, trykk, varme og andre tilsvarende sanseinntrykk. Vitenskapenes oppgave er å føre sine grunnbegreper tilbake til disse sansefornemmelsene. Begreper som atom, ting og sjel er logiske konstruksjoner som er laget på grunnlag av rene sansedata. Disse konstruksjonene har vært nyttige i menneskenes kamp for å overleve, og idet de mister denne funksjonen, bør de forkastes. De viktigste representantene for empiriokritisismen er Ernst Mach (1838–1916) og Richard Avenarius (1843–1896).
  3. Den logiske positivismen er en reaksjon på oppfatningen om at filosofien også kan nå erkjennelse av verden a priori, dvs. gjennom tenkning. Filosofiske påstander som foregir å si noe om verden er metafysiske og kognitivt meningsløse. Påstander som har kognitiv mening kan deles i to grupper: 1) Setninger som kan formuleres innen logikk og matematikk. Disse setningene kalles analytiske setninger, de sier ikke noe om verden, bare om forholdet mellom symboler. 2) Setninger som sier noe om verden. Disse setningene er enten enkle setninger, basissetninger, som gjengir sanseerfaringer, eller de er logiske funksjoner av basissetningene. Ved hjelp av sanseerfaring er det mulig å avgjøre sannhetsverdien av enhver påstand som sier noe om verden. Alle vitenskaper arbeider for å finne lovmessigheter mellom sansbare fenomener, og det er ingen avgjørende logisk eller metodologisk forskjell mellom vitenskapene. Derfor kan alle vitenskaper samordnes innenfor én enhetsvitenskap. Den logiske positivisme oppsto i tilknytning til Wienerkretsen, og viktige representanter for denne retningen var Rudolf Carnap, Moritz Schlick, Philipp Frank og Arne Næss.

Rettspositivisme[rediger | rediger kilde]

Den rettsfilosofiske positivismen holder seg til den positive rett, det vil si den rett som til enhver tid faktisk gjelder.[1] Dette i motsetning til den naturrettslige tankegang som anerkjenner visse prinsipper for å ha høyere rang enn all annen rett og som derfor ikke kan endres, for eksempel menneskerettigheter.

Relaterte begreper[rediger | rediger kilde]

Motsatte begreper[rediger | rediger kilde]

filosofistubbDenne filosofirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.