Corfitz Ulfeldt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Corfitz Ulfeldt
Corfitz Ulfeldt
Født 10. juli 1606
Hagenskov slott ved Assens
Død Mellom 14. og 20. februar 1664
i en båt på Rhinen
Ektefelle Leonora Christina Ulfeldt
Yrke Rikshovmester
Nasjonalitet Dansk

Corfitz Ulfeldt (født 10. juli 1606, død mellom 14. og 20. februar 1664) var en dansk adelsmann og politiker. Han var sønn av rikskansler Jakob Ulfeldt og Birgitte Brockenhuus.

Ulfeldt var elev ved Herlufsholm skole i perioden 16131617. I 1618 ble han sendt på dannelsesreise til flere europeiske land sammen med fem av sine brødre. Han var immatrikulert ved universitetet i Padova i 16281629, hvor han studerte hos venetianeren Cesare Cremonini.

Tilbake i Danmark ble han i desember 1629 utnevnt til hoffjunker og i 1630 til kammerjunker hos Christian IV. Som kammerjunker var det hans ansvar å tilrettelegge kongens hverdag.

23 år gammel ble han forlovet med den 9–årige Leonora Christina som var datter av Christian IV og hans ektefelle til venstre hånd; Kirsten Munk. Ekteskapet kom i stand på bakgrunn av Christian IVs langsiktige strategi når det gjaldt ønsket om å kunne demme opp for riksrådets makt. Han sørget for å få døtrene han hadde med Kirsten Munk gift med sønner fra høyadelen for på denne måten å danne en lojal adelsfraksjon. Ulfeldt og Leonora Christina giftet seg først 9. oktober 1636.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Ulfeldt gjorde raskt karriere og var en av Christian IVs nærmeste medarbeidere. I 1636 ble han utnevnt til medlem av riksrådet og året etter til stattholder i København. Han fikk med dette tilsyn med Københavns forvaltning og ansvaret for orlogsværftetBremerholm, for Tøjhuset og Provianthuset. 1. april 1643 ble Ulfeldt utnevnt til rikshovmester; rikets førsteminister og forvalter av økonomien. Som landets rikshovmester var han blant annet deltaker i fredsforhandlingene i 1645 mellom Danmark-Norge og Sverige som førte frem til freden i Brömsebro.

Han var på diplomatisk reise – såkalt ambassade – til England i 1640 og 1642 og til keiseren i Regensburg i 1641. Sammen med Leonora Christina ble han sendt på diplomatisk reise til Nederland og Frankrike i 1646. Han knyttet flere kontakter på reisene sine, særlig til katolske miljøer. Det var i forbindelse med kontakten med den katolske kirken han fikk kodenavnet Enhjørningen.[1]

Anklager om underslag[rediger | rediger kilde]

I 1644 anklaget Christian IV han for å la store summer gå utenom statskassen og i sin egen lomme. Etter anklagen meldte Ulfeldt seg syk og ba om avskjed, men krisen løste seg midlertidig og Ulfeldt fortsatte i sin stilling. Etter flere gnisninger nektet kongen i 1647 å betale for Ulfeldt og Leonora Christinas lange diplomatiske reise til Nederland og Frankrike. Det fikk igjen Ulfeldt til å nekte å fungere i sine embeter.

Tronfølgeren prins Christians død i 1647 ga Ulfeldt en mulighet for å komme tilbake. Han og riksrådet krevde en fullstendig oppreisning som betingelse for å utpeke hertug Frederik som tronfølger. Ifølge Ulfeldt utferdiget kongen et brev den 18. november som renvasket Ulfeldt og han gjenopptok sine embeter.

Tronskifte[rediger | rediger kilde]

Ulfeldt hadde ikke det beste forhold til kongens øvrige svigersønner i riksrådet, men nå slo de seg sammen for å få sine ektefeller brakt rangmessig på linje med kongens og dronning Anna Katrines barn for å styrke sin egen stilling. Etter flere innrømmelser fra Christian IVs side innkalte riksrådet til stendermøte for å velge hertug Frederik som tronfølger og møtet ble berammet til april 1648.

Kongen døde imidlertid den 28. februar.

Etter Christian IVs død styrte Ulfeldt Danmark i egenskap av rikshovmester inntil svogeren Frederik III ble innsatt som konge. Forholdet mellom de to var ikke godt. I forbindelse med kongevalget 1648 gjorde Ulfeldt og deler av adelen alt for å innskrenke kongens makt. Kongen på sin side innledet en undersøkelse mot Ulfeldt, hvor hans finansadministrasjon ble gransket. Kongen underskrev i 1651 et dokument hvor en hel rekke anklager ble rettet mot rikshovmesteren, blant annet ble han mistenkt for å ha begått underslag på flere hundre tusen riksdaler fra Øresundstollen, som han personlig administrerte i egenskap av rikshovmester.

I svensk tjeneste[rediger | rediger kilde]

Ulfeldt flyktet til utlandet og gikk i svensk tjeneste. Han ble godt mottatt ved hoffet hos dronning Christina og ble blant annet utnevnt til svensk generalmajor. Senere kom han til å låne henne store pengesummer, første gang i 1652 da hun mottok 60 000 riksdaler.[2]Da hun senere abdiserte i 1654, lånte han henne 200 000 riksdaler mot å få Christinas livgeding i pant.[3]Dette var et enormt beløp selv for Ulfeldt og det er anslått at det utgjorde mellom 10 og 20 prosent av hans totale formue. I sin bok Enhjørningen Corfitz Ulfeldt sier Steffen Heiberg dette om årsakene til at Ulfeldt ytet henne et slikt lån:[4]

Sitat En indlysende forklaring på det store lån er trosfællesskabet. Begge havde over for Vatikanet i hemmelighed bekendt deres katolske tro. Det har utvivlsomt passet den forfængelige dansker fortræffeligt at træde til i en så kritisk situation. Derved kunne han på èn gang demonstrere sin betydning, sin rigdom og sin vilje til at ofre sig for en stor sag. Med dette store offer havde han vist sin vilje til fortsat at støtte den katolske kirke. Sitat
– Steffen Heiberg

Den nye svenske kongen Karl X Gustav hørte ikke til Ulfeldts beundrere, men det forhindret han allikevel ikke fra å låne penger av han.

Da kongen i 1657 bestemte seg for å invadere Danmark, sluttet Corfitz Ulfeldt seg til den svenske hær. Ulfeldt lånte den svenske kongen 150 000 riksdaler i den forbindelse. Det lyktes Karl X Gustav å erobre nesten hele Danmark og ved fredsforhandlingene sendte han den svenske riksråden Steen Bielke og Ulfeldt som svenske forhandlere til Danmark.

I 1658 ble Ulfeldt utnevnt til en av guvernørene over det erobrede Skåne. Han kom imidlertid snart på kant med Karl X Gustav og ble blant annet anklaget for å ha røpet planene for stormingen av København under den andre danske krig.

Fengslet i Danmark[rediger | rediger kilde]

Skamstøtten over Corfitz Ulfeldt

Ulfeldt ble idømt husarrest mens han ventet på rettssaken, men hadde flyktet sammen med Leonora Christina til Danmark, hvor de ble fengslet igjen og satt inn på Hammershus festningBornholm. Her ble ekteparet løslatt etter et bønneskrift. Betingelsen var at de frasa seg alt de eide.

På en utenlandsreise i 1662 fortalte Ulfeldt kurfyrsten Wilhelm av Brandenburg at han planla å styrte den danske kongen og han tilbød kurfyrsten Danmarks krone. Da disse opplysningene nådde den danske kongen, ble Ulfeldt dømt til døden in absentia. Da den dødsdømte ikke var innenfor umiddelbar rekkevidde, lot man i stedet for en trefigur av ham henrette. Det ble også reist en skamstøtte over ham på Ulfeldts Plads / Gråbrødretorv med ordene: Corfitz WF (Ulfeldt) forræderen/ Till Æwig Spott/ Skam og Skiendsel. Støtten kan i dag ses på Nationalmuseet. Det er satt opp en minnetavle på stedet hvor skamstøtten sto på Gråbrødretorv.[5][6]

Man fikk aldri tak i ham, men Leonora Christina ble arrestert under et besøk i England og satt i fengsel i BlåtårnKøbenhavns slott. Hun ble først løslatt etter 22 år og døde i 1698.

Ulfeldt døde på en båt på Rhinen i Tyskland i 1664. Han ble i første omgang begravet ved et fransiskanerkloster i byen Neuenburg. Senere ble han gravet opp på initiativ av sønnene, fraktet til Basel og gravlagt på et ukjent sted.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Steffen Heiberg side 7
  2. ^ Steffen Heiberg side 131
  3. ^ Steffen Heiberg side 145
  4. ^ Steffen Heiberg side 145
  5. ^ Mindetavle for Corfitz Ulfeldts skamstøtten
  6. ^ WebCitation
  7. ^ Steffen Heiberg side 245–247

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Steffen Heiberg (1994). Enhjørningen Corfitz Ulfeldt. Gyldendal, København (dansk). ISBN 87-01086-62-6.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]