Frederik III

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Frederik III Konge av Danmark-Norge
Valgspråk:	Herren er mig forsyn
Regjeringstid:	1648 - 9. februar 1670
Født:	18. mars 1609, Haderslevhus
Død:	9. februar 1670
Foreldre:	Christian IV og Anna Kathrine
Ektefelle‍(r):	Sophie Amalie av Braunschweig-Lüneburg
Barn:	Christian, f. 1646 Anne Sofie, f. 1647 Frederikke Amalie f. 1649 Vilhelmine Ernestine f. 1650 Frederik, 1651-1652. Jørgen (George), f. 1653 Ulrika Eleonora av Danmark f. 1656 Dorthea Juliane 1657

Frederik III (født 18. mars 1609, død 9. februar 1670) var konge av Danmark og Norge 1648–1670 og tilhørte huset Oldenburg. Valgspråket hans var Herren er mig forsyn.

Han ble født på Haderslevhus i 1609 som nest eldste sønn av Christian IV og dronning Anna Kathrine. Da Christian IVs eldste sønn, den utvalgte prins Christian, døde i 1647, ble Frederik som nest eldste sønn valgt som tronfølger. Ved kroningen i 1648 måtte han underskrive den hittil strengeste håndfestning, som økte Riksrådets makt betydelig. I de første årene etter tronbestigelsen førte Frederik III en tilbaketrukken tilværelse og overlot ledelsen av Danmark og Norge til Riksrådet og embedsmennene. I 1643 giftet den 35-årige Frederik seg med den 15-årige Sophie Amalie av Braunschweig-Lüneburg. I løpet av ekteskapet fikk de åtte barn, derav fem piker.

Da maktkampen mellom rikshovmester Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested på den ene siden, og Riksrådet på den andre brøt ut i lys lue, stilte kongen seg på Riksrådets side og bidro dermed til å styrte to av landets dyktigste menn. Kongen hadde muligens også hatt personlige grunner, da han ikke brydde seg om svogeren Ulfeldt. Corfitz Ulfeldt ble senere dømt til døden in absentia for landsforræderi, og hustruen Leonora Christina – Christian IVs yndlingsdatter – satt i fengsel i Blåtårn i 22 år som medskyldig.

På det utenrikspolitiske området gjenopptok Frederik sin fars kamp om herredømmet i Østersjøområdet. I 1657 gikk Danmark til krig mot Sverige, mens Karl X Gustav var opptatt i Polen og Brandenburg. Dessverre hadde Danmark verken noen særlig slagkraftig hær eller betydelige allianser på det tidspunkt. Den svenske kongen forlot Polen og marsjerte med sin hær på 6000 ryttere og 2500 fotfolk opp gjennom hertugdømmene og Jylland. Svenskene inntok den nyanlagte festningen Frederiksodde og tok blant annet den hardt sårede øverstbefalende for den danske hær, riksmarsk Anders Bille, til fange. Inntil videre forhindret den danske flåte den svenske hær å krysse Lillebælt, men tre måneder senere lyktes det svenskene å gå over isen til Fyn, og få dager senere fortsatte de over isen på Storebælt mellem Langeland og Lolland. Danskenes forsvar brøt sammen og Frederik III måtte kapitulere til arvefienden. Ved Freden i Roskilde i februar 1658 ble Skåne (med Bornholm), Halland og Blekinge, samt Bohuslen og Trondheim len i Norge avstått til Sverige. Det verste var nesten at Corfitz Ulfeldt, som hadde flyktet til Sverige, satt som svensk representant ved forhandlingene. Kort tid etter brøt Karl Gustav freden og rykket frem mot København, som ble beleiret. Frederik III deltok aktivt i forsvaret. Han ble oppfordret til å forlate hovedstaden, men sa at han ville «dø i sitt rede», noe som gjorde ham umåtelig populær blant Københavns borgere. Beleiringen mislyktes, ikke minst takket være byens kvinner, som deltok aktivt i forsvaret av vollene. Da Karl døde i begynnelsen av 1660, ble det sluttet fred i København. Roskildefreden av 1658 ble stadfestet og de skånske områder forble svenske. Kun Trondhjems len kom tilbake til Norge. Bornholm hadde allerede i 1658 befridd seg selv og overdratt øyen til Frederik III som arv og eiendom.

På det etterfølgende stendermøte i 1660 utnyttet Frederik uenigheten mellom adelen på den ene siden, og borgere og geistlige på den andre siden, samt den nyvunne folkelige populariteten til å oppnå arverett, få annullert håndfestningen, og innføre enevelde. Den 18. oktober samme år avla stenderrepresentantene ed til den nykårede arvekongen foran Københavns Slott. Peder Schumacher – senere adlet som Griffenfeld – utarbeidet Kongeloven, verdens eneste nedskrevne enevoldsgrunnlov, som fastslo kongens uinnskrenkede makt. I den omtales kongen som «det ypperste og Højeste Hoved her på Jorden over alle menneskelige Love». Frederik III skrev under Kongeloven i 1665.

Frederik III, som var en belest mann interessert i teologi og datidens vitenskaper, grunnla omkring 1648 Det Kongelige Bibliotek basert på sin egen boksamling, samt en rekke adelige biblioteker som han hadde kjøpt opp.

Frederik III døde av lungebetennelse i februar 1670 og ble gravlagt i Roskilde Domkirke.

---

Forgjenger:  Christian IV

Konge av Danmark-Norge (1648–1670)

Etterfølger:  Christian V

[rediger] Kilder/henvisninger

• Søren Sørensen (www.aerenlund.dk)
• Lexopen

[rediger] Stamtavle

Frederik IIIs stamtavle i tre generasjoner

Frederik III	Far: Kristian IV	Farfar: Fredrik II	Farfars far: Kristian III
			Farfars mor: Dorothea av Sachsen-Lauenburg
		Farmor: Sophie av Mecklenburg-Gustrow	Farmors far: Ulrich III av Mecklenburg
			Farmors mor: Elizabeth Oldenburg
	Mor: Anna Kathrine av Brandenburg	Morfar: Joachim Friedrich, landgreve av Brandenburg	Morfars far: Johann Georg I Hohenzollern av Brandenburg
			Morfars mor: Sophia av Schlesien
		Mormor: Katherine av Brandenburg-Küstrin	Mormors far: Johann I av Brandenburg-Küstrin
			Mormors mor: Katherine av Braunschweig-Wolfenbuettel