Visent

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Europeisk bison»)
Visent
Visent i Białowieżaskogen i Polen
Nomenklatur
Bos bonasus[1]
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Bison bonasus
Populærnavn
visent[2]
europeisk bison
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegdyr
SlektBison
Miljøvern
IUCNs rødliste:[3]
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar

Fremmedartslista:[4]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

LO — Lav risiko 2023

Økologi
Habitat: terrestrisk, blandet lauvfellende fuktig skog med cirka 20% åpne gressganger
Utbredelse:
Gult er opprinnelig utbredelse, grønt i høymiddelalderen og rødt er restutbredelse i det 20. århundre

Visent eller europeisk bison (Bos bonasus) (av norr. visundr fra ghty. wisunt) er et stort drøvtyggende (Ruminantia) oksedyr (Bovinae) i slekten Bison. Arten er det tyngste landdyret som lever i Europa. Visent regnes med blant Europas fem store, som dessuten inkluderer ulv, brunbjørn, gaupe og jerv.[5]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Ku med kalv

Visent er Europas største drøvtygger og er ulik amerikansk bison (Bison bison) og moskusfe (Ovibos moschatus), som blant annet lever på Dovrefjell i Norge.

En typisk hann (okse) blir cirka 290–300 cm lang og 180-195 cm i skulderhøyde (målt på skulderpukkelen).[6] Halen utgjør omkring 80 cm og vekten ligger rundt 400–1 000 kg på voksne dyr, avhengig av kjønn.[6] Hunnen blir betydelig mindre.[6] Arten regnes dessuten som noe mindre fysisk enn amerikansk bison, som den ellers er nært beslektet med. Den har også mindre pels i nakken, på hodet og på overkroppen, men den har noe lengre hale og større horn.

Atferd og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Visent er et terrestrisk flokkdyr som trives i blandet lauvfellende, fuktig skog, som har omkring 20 % åpne gressganger. Arten er stort sett dagaktiv, men ikke territorial. Den beiter på urter (Aegopodium podagraria, Urtica dioica, Ranunculus lanuginosus og Cirsium oleraceum), gress (Calamagrostis arundinaceae, Carex sylvatica og Carex hirta), trær (bark av Quercus robur, Carpinus betulus, Fraxinus excelsior og Picea abies) og kjerr (Carpinus betulus, Salix caprea, Fraxinus excelsior og Betula pubescens). Dessuten ser eikenøtter ut til å være en favoritt i kosten. I vinterhalvåret fôres dessuten dyra kunstig enkelte steder.

Flokkene består typisk av 8–13 dyr og er blandingsflokker, men ikke familiegrupper. Blandingsflokkene består gjerne av kuer med kalver og ungdyr opp til 2–3 år gamle. Oksene ferdes gjerne som solitære dyr eller to og to sammen. Ulike flokker kommer ofte sammen for en kort stund, og da kan dyr flytte mellom flokkene.

Arten er utbredt i naturreservater i Polen, Belarus, Russland (Vest-Kaukasus) og Baltikum, men regnes som truet av utrydning. Totalbestanden besto per januar 2014 av 5 046 individer[7], hvorav cirka 1 600 lever i fangenskap, snaut 300 i en semi-fri tilværelse, og 3 100 lever helt fritt. Omkring 2 600 av dyra tilhører underarter B. b. bonasus og resten (cirka 2 400) varianten B. b. bonasus x B. b. caucasicus.[8][9]

Arten har en økende trend. Den største enkeltbestanden befinner seg i grensestrøkene mellom Polen og Belarus, i Białowieżaskogen.[6]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Det har levd ulike bisonarter i Europa i minst 1,5 millioner år, men opprinnelsen til visenten har likevel vært et mysterium ettersom det ikke er funnet fossiler av arten fra pleistocen. Den dukker plutselig opp tidlig i holocen (fra 11 700 år siden), kort tid etter at en annen art, steppebison (Bison priscus), ble utryddet sammen med annen megafauna.[10][11]

Steppebison er den eneste bisonarten som er sikkert kjent fra fossiler i Europa i sein pleistocen (126 000–11 700 år siden). Hulemalerier viser likevel to former med ulik morfologi: en langhornet form med svært kraftig forkropp, og en form med krumme horn og mer balanserte proporsjoner. Det er derfor mulig at den sistnevnte formen var en ukjent art som ble opphavet til visenten. Sorbelli et al. (2016) mener at denne arten var en hybrid mellom steppebison og urokse.[10]

Noen forskere har ment at Bison schoetensacki kan være opphavet til visenten, men de yngste sikre funnene av denne arten er 580 000 år gamle. I 2018 ble det publisert en fylogenetisk studie basert på genetikk og morfologi der det slås fast at B. schoetensacki ikke forekom etter midtre pleistocen (781 000–126 000 år siden). Visent er heller ikke et resultat av hybridisering mellom steppebison og urokse, selv om en viss utveksling av gener har skjedd. Tidligere studier har i for liten grad tatt hensyn til bison har sterk kjønnsdimorfisme.[12][11][13]

I den samme studien fra 2018 presenteres resultatet av undersøkelser av mitokondrielt DNA. Linjene som førte fram til på den ene siden steppebison, jak og amerikansk bison, og på den andre visent og storfe skilte lag for 1 549 000 år siden. Storfe og visent skilte så lag for 1 273 000 år siden. Det innebærer at slekta Bison er parafyletisk og derfor bør utgå. Visentlinja får en ny splitt for 395 000 år siden. Den ene linja, Bb1, døde ut ved begynnelsen av holocen. Bb1 og steppebison overlapper sjelden i tid og geografisk område. De nålevende visentene tilhører den andre linja, Bb2, som spredte seg raskt fra Kaukasus til Vest-Europa ved istidas slutt. Det var alltid en viss genflyt mellom de ulike utviklingslinjene.[13]

Historie[rediger | rediger kilde]

De eldste funnene av visent er fra preboreal tid i Nord-Tyskland, Polen, Danmark og Sør-Sverige der arten levde i de åpne bjørke- og furuskogene som fantes på den tida. De svenske funnene er karbondatert til å være fra 9500–8700 BP. Visent er ikke kjent fra Sør-Skandinavia i de etterfølgende periodene boreal og atlantisk tid og døde kanskje ut på grunn av fragmentering av habitatet da Littorniahavet ble dannet. Så langt man vet har det ikke levd visent i Norge.[14]

I midtre og sein holocen hadde visent en vid utbredelse i Europa, men arten manglet på De britiske øyer, Den iberiske halvøy og i Italia og sørlige Balkan. I Øst-Europa gikk nordgrensen ved 60° nord, og den fantes i boreale og tempererte soner østover til Uralfjellene. Arten fantes også på skogsteppene i Sør-Sibir. I sentrale og sørøstlige Europa var visent en sjelden art sammenlignet med urokse, men i de østeuropeiske områdene der den overlevde lengst, var den ganske tallrik.[14]

I Vest-Europa ble visenten utryddet i det 11. århundre, unntatt i Ardennene, hvor den overlevde frem til det 14. århundre. Den siste visenten i Transilvania døde i 1790. I øst tilhørte visentene de polske kongene, litauiske storfyrstene og de russiske tsarene. På 1500-tallet innførte kong Sigismund I av Polen dødsstraff for drap på visenter. Til tross for dette og en rekke andre tiltak fortsatte visentpopulasjonen å minke i de neste fire århundrer.

Særlig under og rett etter første verdenskrig led bestanden store tap, da tyske soldater, krypskyttere og sovjetiske marodører utryddet visenten på de tidligere polske områdene. I 1927 ble verdens siste viltlevende visent drept i Vest-Kaukasus. På daværende tidspunkt fantes kun 54 visenter i ulike dyrehager rundt om i verden. Disse stammet alle fra 12 dyr (5 okser og 7 kuer), hvorav 11 (4 okser og 7 kuer) var av underarten B. b. bonasus. Det 12. dyret var verdens siste okse av underarten B. b. caucasicus, som altså døde ut med denne. Den ble født i Kaukasusfjellene i 1907 og ført til Tyskland i 1908.

Avlsarbeid[rediger | rediger kilde]

I dag drives et stort avlsarbeid for å bevare arten. Polen har vært ledende i lang tid gjennom Białowieża nasjonalpark, der restitueringen begynte i 1929 fra kun fire individer. Syv individer ble også forsøksvis utsatt på Bornholm i 2012, i et dansk rewilding-prosjekt (2011–2017) i regi av Naturstyrelsen.[15] Siden har det kommet til elleve nye individer, men noen har også avgått. Prosjektet er imidlertid kontroversielt, for det har ikke levd visent i Danmark på svært lang tid.[16]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Tre underarter er identifisert, men to av dem må regnes som utdødd. Dette gjelder kaukasisk visent (B. b caucasicus) og ungarsk visent (B. b. hungarorum). Den siste ungarske visenten ble skutt og drept i Maramureș i Romania i cirka 1852. Kaukasisk visent døde ut i 1927, da de tre siste individene ble skutt og drept av krypskyttere.[17] I dag overlever kun B. b. bonasus, som gjerne kalles lavlandsvisent. Imidlertid overlever det også en hybrid mellom B. b. bonasus (ku) og B. b caucasicus (okse), som altså er et produkt av avlarbeidet som har pågått. Denne varianten, som naturlig nok er genetisk verdifull, kalles gjerne lavlandsvisent-kaukasisk linje.

Treliste

Fotogalleri[rediger | rediger kilde]

  • lavlandsvisent
    lavlandsvisent
  • lavlandsvisent-kaukasisk
    lavlandsvisent-kaukasisk
  • † kaukasisk visent
    † kaukasisk visent

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bos bonasus Linnaeus, 1758 in GBIF Secretariat (2021). GBIF Backbone Taxonomy. Checklist dataset https://doi.org/10.15468/39omei accessed via GBIF.org on 2022-11-30
  2. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 5. august 2020. Besøkt 5. august 2020. 
  3. ^ a b c Olech, W. (IUCN SSC Bison Specialist Group) 2008. Bison bonasus. In: IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.2. Besøkt 2014-02-27
  4. ^ Eldegard K, Holand Ø, Rolandsen CM og van der Kooij J (11. august 2023). «Pattedyr. Vurdering av økologisk risiko for visent Bison bonasus som LO (ikke vurdert i 2018) for Fastlands-Norge med havområder»Åpent tilgjengelig. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 29. september 2023. 
  5. ^ IUCN. 2014-02-10. Europe’s Big Five selected!
  6. ^ a b c d Wisent, European Bison - Bison bonasus. Large Herbivore Network. Arkivert 21. august 2012 hos Wayback Machine. Besøkt 2014-02-28
  7. ^ «European bison. 2014-01-31. Population size of E.bison kept in captive and free living herds.» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 13. september 2015. Besøkt 6. mars 2016. 
  8. ^ Biology. 2012. IUCN/SSC Bison Specialist Group Arkivert 10. mars 2016 hos Wayback Machine. Besøkt 2016-03-06
  9. ^ Status. 2012. IUCN/SSC Bison Specialist Group Arkivert 10. mars 2016 hos Wayback Machine. Besøkt 2016-03-06
  10. ^ a b Leonardo Sorbelli m.fl. (2016). «Early cave art and ancient DNA record the origin of European bison». Nature Communications. 7: 13158. ISSN 2041-1723. PMC 5071849 Åpent tilgjengelig. PMID 27754477. doi:10.1038/ncomms13158. 
  11. ^ a b Leonardo Sorbelli m.fl. (2021). «A review on Bison schoetensacki and its closest relatives through the early-Middle Pleistocene transition: insights from the Vallparadís Section (NE Iberian Peninsula) and other European localities». Quaternary Science Reviews. 261: 106933. ISSN 1873-457X. doi:10.1016/j.quascirev.2021.106933. 
  12. ^ Pauline Palacio m.fl. (2017). «Genome data on the extinct Bison schoetensacki establish it as a sister species of the extant European bison (Bison bonasus)». BMC Ecology and Evolution. 17 (1). ISSN 2730-7182. PMC 5303235 Åpent tilgjengelig. PMID 28187706. doi:10.1186/s12862-017-0894-2. 
  13. ^ a b Thierry Grange m.fl. (2018). «The evolution and population diversity of Bison in Pleistocene and Holocene Eurasia: sex matters». Diversity. 10 (3): 65. ISSN 1424-2818. doi:10.3390/d10030065. 
  14. ^ a b Norbert Benecke (2005). «The Holocene distribution of European bison – the archaeozoological record» (PDF). Munibe (Antropologia-Arkeologia). 57: 421–428. ISSN 1132-2217. 
  15. ^ Europæisk Bison. Naturstyrelsen, Miljø- og Fødevareministeriet. Arkivert 10. september 2013 hos Wayback Machine. Besøkt 2013-12-09
  16. ^ Asbjørn Mølgaard Sørensen. 2013-09-04. Bison may boost Danish vegetation. ScienceNordic.com Besøkt 2016-03-04
  17. ^ Bashkirov, I. S. (1939). Caucasian European Bison. Caucasian European Bison (Moscow: Central Board for Reserves, Forest Parks and Zoological Gardens, Council of the People’s Commissars of the RSFSR): 1–72.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Visent&oldid=24305419»