Lendmann

Lendmann var en vasalltittel fra vikingtiden og middelalderen for personer som hadde fått av kongen et område å administrere, herunder kreve opp skatter på vegne av kongen, hvor de kunne beholde en viss andel selv.^[1] Slik sett ble disse en forløper til adelen i Norge. Tittelen ble opphevet og erstattet med Baron i 1277.

Forvaltning og administrasjon av kongens gods[rediger | rediger kilde]

Lendmennene hadde gjerne en lokal maktposisjon og eide ofte store eiendommer i en bygd. Ved å bli lendmenn fikk de også eiendommer av kongen som forlening. Disse gårdene var i utgangspunktet kongens eiendom, men ble drevet at lendmennene, slik at disse fikk inntektene fra gårdene. I visse distrikter eller landsdeler ble etterhvert lokalstyret overlatt til et antall lendmanns- og årmannsombud. Lendmennene var høyættede personer, tittelen var nærmest arvelig og lendmennene hadde høy sosial anseelse. De hadde utøvet makt og myndighet i sine distrikter fra gammelt av og også fått krongods av kongen å forvalte. Årmennene var mer lavættede (ofte frigitte treller eller trellesønner) og var forvaltere av de kongsgårdene som lendmennene ikke satt på. Etterhvert fikk også årmennene flere oppgaver. Denne overgangen kan kanskje ha skjedd i regjeringstiden til kong Olav Kyrre. Årmennene ble også de praktiske utøvere av kongemakten i distriktene, inklusive rettsvesen og militærvesen.^[2]

Det var antakelig kong Sverre som satte ordningen noe mer i system og innførte sysselmannsombudet, som fortrengte både lendmenn og årmenn. Sverre hadde jo, før slaget på Kalvskinnet i 1179, sagt til sine birkebeinere at nå måtte de seire i slaget, og den birkebein som drepte en lendmann i slaget skulle få overta lendmannens stilling. På Kalvskinnet falt da også en rekke lendmenn.

De norske lendmennene fikk tittelen baron i forbindelse med revisjon av Hirdskråen under Kong Magnus VI Lagabøte i 1277.