Slaget i Soknasund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget i Soknasund
Konflikt: Norsk opprør mot dansk herredømme
Dato Våren eller sommeren 1033
Sted Soknasundet mellom øyene Sokn og Bru i Rogaland fylke
Resultat
Dansk seier med norsk assistanse
Parter
Danmark Tronpretendent Tryggve Olavsson
Kommandanter
Sven Knutsson med Harald Thorkildsson Tryggve Olavsson
Styrker
Ukjent, hovedsakelig norsk. En flokk av hærmenn, nordmenn og utlendinger fra de britiske øyene
Tap
Ukjent Massiv, de fleste falt sammen med deres anfører

Slaget i Soknasund i 1033 har kommet i skyggen av slaget ved Stiklestad tre år tidligere. Ved Stiklestad falt Olav Haraldsson, og et upopulært dansk styre fulgte inntil et opprør anført av høvdinger fant sted i årene 10351036 da Knut den mektige døde. Deretter dukker det opp en mann, Tryggve Olavsson, som gjør krav på den norske tronen som en påstått sønn av Olav Tryggvason.

Slagets betydning[rediger | rediger kilde]

Tryggve Olavssons tid i norsk historie er kort. Han hevdet å være en sønn av Olav Tryggvason som døde over 30 år tidligere. Snorre Sturlasson kommenterer at «Uvennene hans har sagt at han visst var sønn av en prest, men at han skrøt av det at han lignet da mer på kong Olav Tryggvason». Om Tryggve var en ekte sønn eller ikke blir uvesentlig når han dør i slaget i Soknasund. I steden for konge av Norge ble han en ubetydelig fotnote i norgeshistorien.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Stiklestad sluttet med at Norge ble kontrollert av de lokale høvdinger som vernet om egne interesser, men som ble tvunget til å underordne seg et dansk herredømme gjennom Knut den mektiges sønn Svein Knutsson, som Knut fikk med sin engelske frille Alfiva. Gleden over å ha avverget sentraliseringsforsøket fra Olav Haraldsson, som ville begrense hersearistokratiets selvråderett og selvstendighet, tok brått slutt kort tid etterpå. Svein Knutsson var bare et barn, slik at hans mor Alfiva sammen med formynderen Harald Thorkildsson og biskop Sigurd skulle regjere. Deres styre ble hurtig upopulært ved at de innførte mange tiltak for å styrke kongemakten og øke inntektene ved høyere skatter. For folk flest var det nytt, for høvdingene var det uhørt. Ennå våget ikke de norske høvdingene å sette seg imot ettersom Knut den mektige truet i bakgrunnen. Misnøyen ble likevel fort synlig, spesielt etter et uår som ble sett på som et tegn på misnøye hos de høyere makter.

Våren 1033 fikk danskene i Norge lære at en mann fra de britiske øyene, kanskje Irland eller Wales, som kalte seg for Tryggve hadde proklamert seg som kongesønn. Om Tryggves krav var legitimt eller ikke, gjensto å se. I Norge manglet man en lederskikkelse og mange skal ha sluttet opp om sønnen til en legendarisk hærfører som Olav Tryggvason. Svein Knutsson, som hadde kommet i tenårene, bød opp til leidang, men allerede da demonstrerte flere av de viktigste høvdingene som Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson sin misnøye ved å unnlate å møte opp. Svein Knutsson kunne derfor bare dra nytte av leidangen fra Trøndelag, Nordmøre og Sunnmøre. Hæren samlet seg i Frekøysund i Møre, nord for Stad.

Den enkleste måten for Tryggve Olavsson å få støtte ville være å dra til Viken hvor Olav Haraldsson hadde ættefolk. Svein seilte sørover helt til Agder og ville ha fortsatt østover om ikke budskap var kommet fram. Det var blitt kjent at Tryggve Olavsson hadde kommet til Hordaland og skulle ha stevnet sørover mot Rogaland. Svein snudde, seilte nordover og inn i Soknasundet hvor han møtte Tryggve Olavssons skip.

Sjøslaget[rediger | rediger kilde]

Svein Knutssons hær bandt sammen stavnene på sine skip i klynger på fire og fire skip inntil flåten besto av en eneste lang linje forbundet til hverandre med tau slik at det var rom for årer. Tryggve Olavsson gikk til angrep nesten umiddelbart. Snorre nevner i kvadet Tryggveflokken i Olav den helliges saga:

Ærelysten seilte
Tryggve til slag nordfra,
og kong Svein til striden
søkte mot ham sørfra.
Jeg var med på skipet,
de gikk straks til kampen,
hærfolk mistet livet
der sverdene larmet.

Kampene under sjøslaget var harde. Som et kuriøst innslag nevner Snorre at Tryggve Olavsson kastet spyd med begge armene. Hvor effektivt dette var er uvisst, og grunnen til at det blir nevnt er at det skulle være et bevis på farskapet til Olav Tryggvason: «Slik lærte far meg å messe», legger Snorre i munnen på Tryggve og tilføyer forsonlig at han var en «svært dugelig mann».

Etter brutale stunder med drap og fryktelige sår på menn som ble felt og drept, var Tryggve og hans nærmeste drept alle som en. Snorre gir få detaljer: «I denne kampen falt kong Tryggve og mye av hæren hans. Noen flyktet, og noen bad om fred.»

Etterspillet[rediger | rediger kilde]

Med denne seieren hadde Svein Knutsson for øyeblikket skapt ro i Norge, men misnøyen mot danskestyret var ikke dempet. Allerede den samme vinteren kom Einar Tambarskjelve og Kalv Arnesson sammen og rådslo. Knut sendte bud om at de skulle betale skatt i form av økser.

Det er da Snorre lar Kalv si den berømte trusselen: «Jeg sender ingen økser til kong Knut. Si til ham at jeg skal gi Svein, sønnen hans, så mange økser at han ikke skal synes det skorter».

Om våren dro de avgårde med «de beste menn som fantes i Trøndelag» mot øst til Gardariket for å finne Olav Haraldssons sønn Magnus, og tilby ham kongeriket Norge. Det betydde slutten på det danske styret i Norge.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sturlasson, Snorre: Snorres kongesagaer, Oslo 2003. Bd 2, side 121-122. ISBN 82-05-31464-0